Sakset/Fra hofta

Det har vakt sterke reaksjoner at Kåre Willoch er valgt til å tale i Rafto-huset på dagen da 532 norske jøder ble sendt til Auschwitz med «Donau». De færreste norske jøder oppfatter Willoch som noen venn.

Men Bergens Tidende rykker ut til hans forsvar på lederplass. BT har til tider markert seg med større takhøyde enn Oslo-avisene. I denne saken slutter man ring.

Bergens Tidende må tåle å høre at avisen tillemper et språk som uskyldiggjør og relativiserer Willochs sterke ordbruk. Å si at han har vært en «markant kritiker» er et understatement som er villedende.

Det er påfallende at lederskribenten ikke stiller saken til debatt, men kun konstaterer, dvs. går til motangrep: det er israelvennene – et odiøst ord – som er usaklige. Det går ikke an å si at Willoch skaper hat, mener BT. Avisen later ikke til å ha hørt om den nye antisemittismen som nettopp handler om at man skaper hat ved indirekte midler, f.eks ved konsekvent kun å omtale negative ting om Israel. Avsenderen kan toe sine hender og forsikre at han er for fred og tostatsløsning. Men effekten av hans ord er som en gradvis forgiftning.

Mange norske medier har ført og fører en slik policy overfor Israel. Av den oppstår jødehat umerkelig og automatisk.

Ellers i det flerkulturelle samfunn lytter man til de som føler seg støtt. Det gjør det offisielle Norge i høy grad når det gjelder muslimer. Biskoper stiller opp for dem. Men jødene lytter man ikke til. De må skrike høyt for å bli hørt om sikkerhetstrusler. Nå får de – og deres venner – beskjed om at de er usaklige. Det er nesten som å høre ekko av tidligere tiders debatt, der jøder ble målt etter en annen standard: hvis de ble for høytlytte fikk de beskjed om at de var utakknemlige.

Ledartikkelen i BT føyer skam til skade.

Ikke med ett ord stiller lederskribenten spørsmål ved om det kan være noe i jøders ord om at Willoch ikke er rette person til å snakke om jødedeportasjonen. Innvendingen avfeies. Dermed kan avisen gå over til å rose Willoch fordi han kan gi markeringen «enda høyere relevans».

Ingen motforestillinger og heller ingen hemninger.

Det slutter ikke her. Det kommer mer.

 

 

Usaklig om Willoch

Israelvenner reagerer sterkt på at tidligere statsminister Kåre Willoch er invitert til å tale på minnemarkeringen for de deporterte jødene på Møhlenpris. Den frittalende eks-politikeren har vært en markant kritiker av Israels politikk overfor palestinerne i en årrekke.

I sin kritikk av Willoch går israelvennene over stag. Å hevde at den aldrende Høyre-lederen skaper hat mot Israel, er svært usaklig. Uttalelsene er heller ikke egnet til å skape dialog og forståelse, fordi de mer enn antyder at Willoch ikke bør uttale seg om temaet.

Det skal være romslig takhøyde for ytringer, også når det gjelder Israels politiske og militærstrategiske valg, og ikke minst den humanitære situasjonen i de okkuperte palestinske områdene. Kritikken må kunne fremføres uten å bli tolket som antisemittisme.

Arrangementet for jødene på Møhlenpris er en viktig manifestasjon, både som påminner om den historiske tragedien, og om at menneskerettene fremdeles er universelle. Kåre Willoch er en uredd og utfordrende debattant, som kan gi den tradisjonelle markeringen enda høyere relevans.