Kommentar

Ap-staten har fortsatt mange venner, spesielt i mediene. Når det hardner til, ser man hvor makta ligger. Det er nettopp derfor vi er mot Ap-staten. Den uformelle makten går langt utover det normale, og innskrenker den frihet som er en forutsetning for et fritt ordskifte.

VG flagget tydelig standpunkt for Ap lørdag. På forsiden ble en smilende Jens utropt til vinner av NRKs programlederdebatt. I ruten over henges Høyres Jan Tore Sanner ut for å ha vært gjest på en luksushytte. Det slår an tonen.

Jens var slett ingen vinner av den debatten. Han var defensiv og famlende. Både han og Kristin H. så ut som om de visste at det glipper i 11. time. Karakteristikkene stemmer ikke: Jens viste ikke slagferdig sjarm og statsmannsalvor. Han utmerket seg ikke.

Carl I. Hagen sto ikke på sidelinjen og lot de andre slåss. I første halvdel klarte han å få begge leire til å snakke om bare om ham. Det er utrolig, men han ser ut til å lykkes med sitt forsett om å tvinge KrF til å velge mellom en klar høyreblokk og venstresiden.

Debattens seierherre ut fra slagferdighet og ledighet var Lars Sponheim. Uten tvil. Men han får bare måtelig rankinig av Anders Giæver og Pernille Huseby.

VGs leder er nøytral. Olav Versto likeså. Påfallende. De pleier ellers ikke stille sitt lys under en skjeppe. Men resten av avisen sier sitt.

Jan Tore Sanner-saken burde i anstendighetens navn vært utsatt til etter valget. Den er den type private anliggender som hvem som helst kan dumpe opp i, men som etterlater et mistenksomhetens slør det er umulig å bli kvitt. Slik er Høyre-folk!

Dette skal ses opp mot en fire siders reportasje hjemme hos Håkon Lie! Som om ikke det er nok: På kronikk-plass spør Kåre Willoch om FrP kan kalles et borgerlig parti. Vi vet svaret på forhånd. Men det er interessant å studere et par av kriteriene. Ett gjelder toleranse for andres syn og meninger, og her faller Hagen igjennom. Willoch nevner talen i Bergen og «harselasen med Muhammed» og brosjyren «Gjerningsmannen var av utenlandsk opprinnelse».

Enda mer spesielt for en tidligere Høyre-statsminister er punktet om utenrikspolitikk, hvor FrP blir anklaget for å ha brutt linjen i utenrikspolitikken som bygger på FN og folkekretten, ved sin støtte til krigen i Irak og å «støtte folkerettsstridige metoder i okkupasjonen av Palestina».

Grunnen beveger seg under våre føtter. Kan det tenkes at Willoch og Hagen har trukket helt forskjellige konklusjoner av en endret verden, og at Willochs ikke nødvendigvis er de riktige?

Vi nevner det fordi Willochs synspunkter på mange måter også er VGs: Harald Berg Sævereid som dekker Midtøsten er svært Israel-kritisk, i likhet med alle norske Midtøsten-journalister.

Dagbladet gir på lederplass sin støtte til de rød-grønne, for det gjelder mer enn noen gang å sikre at FrP blir uten innflytelse. Det må være det fremste målet i neste periode. «Det er tid for et skifte som bidrar til å plassere FrP på et sidespor i norsk politikk», heter det. Man kan lure på hvor lederskribenten befinner seg.

Skifte

En stor og betydelig forskjell fra Bondevik I-regjeringen er i forholdet til journalister. Det var en helt annen ledighet og frimodighet i medienes omgang med regjeringen. Dette har jeg hørt bemerket av flere.

Det utgår en usynlig makt fra Ap, som disiplinerer og ensretter. Det utrolige er at den har overlevd inn i vår tid. Jens kunne ha brutt med denne tradisjonen. Han viste små tegn i sin første periode, men har nå falt tilbake i folden.

Mindre frihet er ikke hva Norge behøver. Penger har vi nok av. Det vi trenger mer av, er en omstilling til modernitet; å utløse individenes kreativitet. Da må det være et klima for å si sin mening.

Ap har alltid representert Makt. Makt kjenner igjen makt. Næringslivet frykter ikke Jens. Ap har alltid levert for storindustrien. Journalister er blitt en del av den herskende klasse. De trives også best med Jens og hans hoff. Det er liksom mer ordentlig. Slik det skal være, og ikke en stusselig prest fra Molde.

«Vi» mener at Ap ikke representerer, eller har fått med seg, at en global verden fremfor alt krever åpenhet, nysgjerrighet og en kritisk tanke. Aps prat om fattigdom og fordeling virker ikke overbevisende.

Sløvsinn og kort hukommelse preger journalistenes forhold til Ap: For et par år siden kom det frem at olje-og energiministrene og topplederne i Statoil jevnlig møttes privat for å snakke oljepolitikk i uformelle former. Alle var Ap-folk. Forslaget fra Harald Norvik om å delprivatisere Statoil skal ha blitt luftet på et slikt møte.

Tidligere olje-og energiminister Ranveig Frøiland stilte i Dagsnytt Atten for å forsvare frimurerklubben. Hun så ingenting betenkelig i sammenkomstene. De var å ligne med en hvilken som helst syklubb.

Det slapp hun unna med, og ingen husker lenger historien.