Yama Wolasmal. Foto: Nordiske Mediedager cc by-sa 2.0 / Wikimedia Commons.

Dagens journalistikk, ikke minst her i Norge, befinner seg i et lammende og høyst synlig forfall. Dette får sine bisarre utslag. Den høyeste utmerkelsen en norsk journalist kan få, Den store journalist­prisen, skal deles ut under mediedagene i Bergen 2. mai. NRKs Midtøsten-korrespondent Yama Wolasmal er nominert og blant favorittene.

Med andre ord: En durkdreven politisk propagandist er i posisjon til å få prisen. Og i juryen sitter woke-media (Aftenposten og TV 2 m.fl.) og selvsagt NRK, ved Rima Iraki.

«Balansert og troverdig»

I regi av Norsk Presseforbund og dagens jury skrytes Wolasmal opp i skyene i nominasjons­tekst­en, der hans «tvers igjennom pålitelige og kritiske journalistikk» beskrives som både troverdig og balansert.

Det er ordene som blir brukt om samme mann som for få dager siden la ut om at palestinske massegraver var funnet flere steder, med flere hundre i gravene ett bestemt sted. Han mente åpenbart at israelerne hadde drept palestinere i hopetall og lempet dem i massegraver.

Etter litt undersøkelses­arbeid fant jeg (og mange, mange andre) at det verste eksempelet Wolasmal trakk frem, var for gammelt til å ha noe med den pågående krigen å gjøre direkte. Det kan være verdt å nevne at Israel selv ikke har tatt beskyldningene alvorlig, og det har «merkelig nok» heller ikke størsteparten av den vestlige pressen. Det viste seg at opplysningene til Wolasmal stammet fra Hamas og var viderebrakt av Al Jazeera, en ikke særlig pålitelig kilde.

Vel, det var bare ett eksempel. Jeg kunne ramset opp eksempler nærmest daglig siden denne krigen startet 7. oktober i fjor, da Hamas utførte den verste nedslaktingen av jøder siden Holocaust.

Wolasmal støtter palestinerne og Hamas helt åpent i sine «reportasjer» (som regel kommentarer med stillbilder), selv om han også iblant pliktskyldig refererer noen av Israels offisielle svar, slik at saken skal virke balansert. Det blir omtrent som Espen Barth Eide, men han er det ingen som stoler på lenger; «alle» har gjennomskuet hans sleipe Palestina/Hamas-agenda. Wolasmal skal tross alt være presse- og mediemann. Så hans løgn-­terskel skal i prinsippet ligge noe høyere enn Barth Eides.

Ga seg på topp

Det var Fritt Ord og kiosk-kompaniet Narvesen, i samarbeid med norsk Presse­forbund (som fremdeles administrerer prisen den dag i dag) som innstiftet Narvesen-prisen, den høyeste utmerkelse innen norske medier og norsk presse. Det var i 1954.

I mange år var det Jens Henrik Throne Nordlie (direktør i Narvesen etter endt militær karriere) som hadde den ære å dele ut prisen. Han var mangeårig NS- og hirdmann, men skiftet side og endte opp som motstands­mann og nær venn av de absolutte Milorg-toppene, der Jens Christian Hauge tronet øverst. Etter krigen var han sentral i arbeidet med å bygge opp «Stay behind», sammen med Hauge og hans utvalgte, også andre NS-avhoppere (kilde: tidligere masse­spredte artikler i Dagbladet, av samme journalist).

I 1990 skiftet prisen navn og delvis plattform. Blant annet er NRK og TV 2 nå med og finansierer prisen, sammen med Norsk Redaktør­forening, NJ og Fagpressen, tidligere Den Norske Fagpresses Forening.

Opp igjennom tiden har mange mer enn verdige innen journalist­faget fått prisen; jeg nevner Gidske Anderson, Erik Bye, Gøsta Hammarlund, Arne Hestenes, John Olav Egeland, Erling Borgen, Arne Skouen og Arve Solstad. Et godt knippe av dem var kommentar­journalister, først og fremst.

De siste som fikk Narvesen­prisen før den ble omformet til Den store journalist­prisen, var Per Ellingsen og Tor-Erik Rødberg-Larsen, Arbeider­bladet (1989), for avdekkingen av Oslo-korrupsjonen på slutten av 1980-tallet, og Hans Wilhelm Steinfeld i 1990 (vel fortjent). Så Narvesen­prisen ga seg på topp, kan man si, rent faglig.

«Uavhengig og balansert»

Vi finner mange kommentar­journalister som har fått prisen også etter 1990, som Sissel Benneche Osvold og Harald Stanghelle og Per Egil Hegge (to ganger). Men også tegnere har fått prisen; Finn Graff og nevnte Gøsta Hammarlund, som riktignok alltid ledsaget sin dagsaktuelle tegning med en fyndig, slående tekst. Det ble kanskje litt mange Dagblad-navn her, men sånn var verden for ganske kort tid siden. Før den gikk av skaftet.

En som ikke har fått prisen, er Alf R. Jacobsen (??), skjønt han fikk et plaster på såret med SKUP-prisen for (så vidt jeg husker) Iskyss-arbeidene.

To større avisredaksjoner er nominert til årets pris, den ene er Adresse­avisen, visstnok for god, «samfunns­nyttig» pandemi­dekning. Også VGs eminente fotograf Harald Henden er nominert, men han har fått prisen før … Men i øyeblikket leder Palestina-aktivisten og -propagandisten Yama Wolasmal an hos bookmakerne, under dekke av å drive journalistisk virksomhet.

Det er all grunn til å frykte at juryen, ledet av den sterkt woke-pregede Eivind Ljøstad (redaktør i Fædrelands­vennen), går rett på kroken. Eller kanskje er han til og med enig i at Wolasmal er en «uavhengig, balansert, kritisk og troverdig utøver» av det en gang så brave yrke, som det står i nominasjons­teksten. Her er det åpenbart bare å holde seg fast og håpe det beste, men rent realistisk å tro det verste.

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!