Kommentar

Under forhandlingene om oljeskatt 5. juni. Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre, Marit Arnstad ( SP) og Fremskrittpartiets leder Siv Jensen.Foto: Ole Berg-Rusten / NTB scanpix

Den politiske situasjon i Norge er svært uoversiktlig. De som venter at de politiske partiene før valget om drøye 14 måneder skal klargjøre hvilke partier som vil inngå i ulike regjeringskonstellasjoner etter valget, vil bli skuffet. Ikke tror vi at velgerne er så opptatt av det heller. Folk flest er mer interessert i hvilken politikk som føres enn hvem som fører den.

Ett er sikkert: Det blir ingen borgerlig firepartiregjering mer og lite tyder på at de fire partiene vil få en oppslutning som gjør det mulig heller. 

En borgerlig regjering vil måtte dannes med utgangspunkt i Høyre og Fremskrittspartiet. Hvis Høyre beholder dagens 25 prosent og Frp hever seg til 15, skapes grunnlag for en mindretallsregjering.

På motsatt side vil Arbeiderpartiet og Senterpartiet kunne sanke tilsvarende støtte til sammen. Ap og Sp er det naturlige alternativet til en regjering fra høyresiden.

Men så er det maset om flertallsregjering, da! De som ivrer for at en regjering må oppta i seg så mange partier at de utgjør et flertall i Stortinget, overser at flertallsregjeringer er unntaket i Norge. Norge har stort sett vært ledet av mindretallsregjeringer.

De siste 50 årene har Norge vært ledet av tre flertallsregjeringer: Willoch-regjeringen fra 1983 til 1985, Stoltenbergs rødgrønne regjering fra 2005 til 2013 og Erna Solbergs regjering fra 2019 til 2020.

Trygve Brattelis to regjeringer var mindretallsregjeringer. Odvar Nordli-regjeringen utgikk heller ikke fra noe stortingsflertall. Gro Harlem Brundtlands tre regjeringer, Thorbjørn Jagland-regjeringen og Jens Stoltenbergs første regjering var alle mindretallsregjeringer. Det var også Willochs regjering de to første årene og det siste. Jan P. Syses regjering og Kjell Magne Bondeviks to regjeringer var også mindretallsregjeringer. Altså: Norge har hatt flertallsregjering i bare 11 av de siste 50 årene.

Både den rødgrønne regjeringen og Solbergs firepartiregjering har vist hvordan det går når en regjering får en sammensetning med så stort internt sprik og så lite felles bærekraft at den enten vrakes av velgerne eller går i oppløsning. De tre rødgrønne partiene holdt på å tape flertallet allerede etter fire år, men fikk fyken fire år senere. Da var SV redusert fra 12,5 til 4,1 prosent. Regjeringsprosjektet ga SV lite uttelling og partiet ble ugjenkjennelig.

Sp falt gjennom hele sin rødgrønne periode ned til et nivå på halvparten av etterkrigsårenes gjennomsnitt. Etter den rødgrønne perioden har partiet under ny ledelse tredoblet tilslutningen. Heller ikke for Ap ble de rødgrønne regjeringsårene noen suksess. Partiet har nå tapt to stortingsvalg på rad og ligger i stabilt sideleie.

Solbergs firepartiregjering fikk en så uensartet sammensetning at de sprikende partiene bare klarte ett års samliv. I vinter sa Frp takk for seg og Regjeringen ble et mindretallskabinett.

To ting står i vårt hode fast: På borgerlig side vil en regjering måtte bestå av Høyre og Fremskrittspartiet og på motsatt side av Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Ut fra dagens situasjon vil hver av de to alternativene samle rundt 40 prosent av velgerne.

På rødgrønn side er Sp helt klart i favør av en regjering hvor det holder å få med seg Ap. Dagens Sp-ledelse er ikke akkurat noen emissærer for sosialismen og det er Ola Borten Moe-fraksjonen som mer og mer preger partiet. Også i Ap er det skepsis til SV – og enda mer til Miljøpartiet De Grønne. 

En Ap/Sp-regjering vil få flertall i Stortinget med vekslende støtte for hovedlinjene i det som måtte bli en slik regjerings politikk. Tilsvarende vil det være for en H/Frp-regjering – også for en langt strengere innvandringspolitikk ettersom innvandringsvinden er i ferd med å snu både i Ap og Sp.

For enhver regjering hvor Høyre og Arbeiderpartiet hver for seg vil måtte inngå, er det avgjørende å ikke gjøre seg avhengig av småpartiene. De er bare ute etter vippekraft i medhold av sin vippeposisjon. Derfor søkte både Bratteli, Nordli og Harlem Brundtland mer enn gjerne brede flertallsløsninger i Stortinget fremfor å gjøre seg avhengig av SV. Også for en fortsatt Solberg-regjering i en eller annen fasong vil det være en overordnet strategi å få støtte fra Ap/Sp-hold i tillegg til Frp fremfor å være prisgitt politisk underlige krefter i KrF/V.

Mindretallsregjeringer behøver ikke å være svake regjeringer, men den avgjørende forskjellen er at Stortinget får økt makt. Det vil ikke være et øyeblikk for tidlig.

Forhåndsbestill Islamismen i Sverige her!