Den politiske utviklingen de siste par tiår har gjort at Norge har fått regjeringer med deltakere som ikke naturlig hører sammen.

Det var greiere før. Arbeiderpartiet hadde i to generasjoner en tilslutning som det var vanskelig å utfordre. Men det ble likevel mulig for andre å overta regjeringsmakten innimellom. Med Høyres John Lyng som strateg lyktes det de borgerlige å overta regjeringsmakten i 1965 etter 30 års regjeringstid for Arbeiderpartiet.

Dyptgående uenighet i EU-spørsmålet (EF den gangen) splittet de borgerlige, som ikke var en helt sammentømret blokk da det kom til stykket. Den indre borgerlige mistenksomheten vedvarte. Partiene forsøkte seg foran valget i 1977 med det som ble kalt «sonderinger» om vilkårene for å fremstå som et alternativ til Odvar Nordli-regjeringen. De mislyktes. Da Kåre Willoch dannet regjering etter Høyres valgseier fire år senere, ble det en ren Høyre-regjering. 

Så ble det i 1983 en borgerlig flertallsregjering etter at Sp-leder Johan J. Jacobsen holdt en tale i Setesdal i pinsen hvor det kom en politisk hellig pinseånd over ham. Og Sp ville etter det gjerne inn i regjering. Det ønsket også KrF etter å ha furtet lenge nok etter en tapt abortsak. Men de tre regjeringspartiene mistet stortingsflertallet i 1985. Og siden Kåre Willoch med vanlig Høyre-arroganse ikke ville anse FrP som et borgerlig parti, falt regjeringsgrunnlaget i grus da FrP i en avgiftssak fulgte egen vilje fremfor Willochs.

Det ble borgerlig flertall også i 1989. Høyre-leder Jan P. Syse dannet regjering med Høyre, KrF og Sp. Men senterpartistene viste seg å være en illojal partner. Plutselig kastet de regjeringskortene, og Gro Harlem Brundtland tok over for tredje gang. Sju år senere tapte Ap stortingsvalget, og Kjell Magne Bondevik dannet regjering med KrF, Sp og Venstre. Ut fra det de sto for den gangen, sto de tre partiene hverandre nær.

Men dette endret seg. Da Ap på ny tapte valget etter et mellomspill med Jens Stoltenberg som regjeringssjef, ble Sp holdt utenfor det borgerlige selskap etter å ha signalisert ny tilhørighet – på venstresiden. Bondevik II-regjeringen besto av KrF, Venstre og Høyre.

Sp og SV lot til å trives i trespann med Ap i rødgrønn regjering, men det gjorde ikke velgerne. Etter åtte regjeringsår var det så vidt SV og Sp klarte å åle seg over sperregrensen. Og Ap gikk på nye nederlag. Koalisjonen var unaturlig i velgernes øyne. Folk kjente seg ikke igjen i det nye landskapet og åpnet i stedet for Erna Solberg.

En regjering av Høyre og FrP var mer naturlig. Etter fire år holdt begge partier stillingen ved valget i 2017. Det gikk dårligere da regjeringen ble utvidet med Venstre og KrF. Da sprakk den. De politiske motsetningene var for store. KrF, Venstre og FrP i samme regjering viste seg å være en helt umulig og komplett unaturlig konstruksjon. Velgerne var på sin side heller ikke begeistret for Høyre/Venstre/KrF-samrøret og ga trepartiregjeringen sparken for en uke siden.

Nå skal Senterpartiet «sondere» på ny – 44 år etter forrige gang det ble sondert – om det er grunnlag for å gå i regjeringsforhandlinger med SV som deltaker. Vi tipper at resultatet blir negativt. SV er en unaturlig partner for et Senterparti som har vokst meget sterkt ved å distansere seg fra sosialismen og under Trygve Slagsvold Vedums ledelse lagt seg mange hakk til høyre i forhold til tidligere. 

Vår spådom er at det blir en Ap/Sp-regjering som avløser Solberg-regjeringen. De to partiene har svært ulik politikk på sentrale områder, men slik velgerne har sammensatt det nye Stortinget, er dette den minst unaturlige koalisjonen. 

Det parlamentariske landskapet deles opp i stadig mindre teiger. Det minste partiet har én representant og det største 48. Spørsmålet er om det største partiet likeså godt kunne danne regjering alene, for så med vekslende støtte i Stortinget å få igjennom hovedlinjene i politikken. Det gjorde Trygve Bratteli, Odvar Nordli og Gro Harlem Brundtland.

Ofte kan rene linjer være å foretrekke for velgerne fremfor å bli bevertet med en politisk rett med så mye ulikt krydder at folk kommer i villrede om hva de egentlig blir servert.

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂