Ved Kåre Willochs bortgang har en av de tre største i norsk etterkrigspolitikk gått ut av tiden.

Slik Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli var arkitekter og entreprenører for de nye norske samfunnet som tok form etter 2. verdenskrig, ble Kåre Willoch den som et par tiår senere videreførte en ny utvikling som peker mot dagens samfunn.

Kåre Willoch er den mest betydningsfulle borgerlige politiker etter 1945. Han var sammen med John Lyng en pådriver for å samle sprikende borgerlige partier. År for år ble tillit skapt og et fellesskap etablert. Slik ble grunnlaget lagt for John Lyngs og Per Bortens regjeringer. Høyres vei til regjeringsmakt gikk sammen med de øvrige borgerlige partiene – ikke utenom dem eller ved å gå alene.

Det er en myte at det var en «høyrebølge» – eventuelt en Høyre-bølge – som ledet Kåre Willoch til Statsministerens kontor i 1981. I den grad det var en bølge, var den ikke mer komplisert enn at Høyre satte ord på folks lengsel etter større frihet og flere valgmuligheter i en gjennomregulert hverdag. Høyre klarte å fange opp folks behov for å utfolde seg og forme livet sitt ut fra egne ønsker og behov. Høyre evnet å omdanne dette til velgerbegeistrende politikk.

Dette var nødvendigvis ikke et brudd med Ap-ledet etterkrigspolitikk, men snarere en konsolidering, en befestning av posisjonen. Ap innså ikke i tide at nødvendige reguleringer av det økonomiske og sosiale liv i de første etterkrigsårene fikk altfor lang levetid. Folk ønsket mer frihet – og fikk det. Med Kåre Willoch.

Og typisk nok: Så godt som alle frihetsreformer Willoch-regjeringen fikk til, de ble beholdt da Ap igjen overtok regjeringsmakten få år senere. Kåre Willoch tvang kort og godt sine rivaler til å skifte mening. Det er ingen ubetydelig seier.

Kåre Willoch hadde en egenskap som alle dagens politikere bør ta til seg: Han var tilhenger av moderasjon og motstander av store, uforutsigbare omskiftninger.

I dag ligner det borgerlige terrenget på den situasjonen som møtte Willoch da han ble innvalgt på Stortinget for 64 år siden: De borgerlige partiene famler under hver sin falmede fane og utgjør ikke noe alternativ til noe som helst. De kakler som forskremte høns – uten retning og under stridsropet «Fremad – i alle retninger».

Det er i en slik sitasjon at Høyre kunne trenge en leder av Kåre Willochs format – en som kunne gjenreise tapt interborgerlig tillit og gradvis gjenskape et Høyre med velgerappell på konservativ grunn.

Det er en stund siden Høyre var et konservativt parti i ideologisk forstand. Konservatismens grunnlegger, briten Edmund Burke definerte for over 200 år siden konservativ politikk som å «forandre for å bevare». Erna Solbergs politikk er å «forandre for å forandre». Borte er Høyres respekt for folks rett til å beskytte sine egne lommebøker mot makthavernes langfingrede skatteoppkrevere. Aldri har så mye av folkets verdiskaping havnet i offentlige kasser. Høyre går sosialister en høy gang og henter oftere sine tillitsvalgte fra Natur og Ungdom enn fra næringslivet.

Høyres gjenreisning som et konservativt parti med borgerlige ambisjoner må starte med å gjenfinne seg selv, avklare hvem partiet skal være til for, samle borgerlige partier og gjenfinne tidsånden. For igjen å komme på bølgelengde med velgerne, trenger Høyre en politisk nybrottsmann med Kåre Willochs evner. 

Vi ser i dag ingen Høyre-politiker av et slikt format, men det har jo skjedd større mirakler i verdenshistorien enn å finne en ny forgrunnsfigur for Høyre.

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.