Sakset/Fra hofta

«The future’s so bright I gotta wear shades..» Statsminister Erna Solberg med VR-briller under åpningen av Construction Citys testlab i Oslo forrige uke. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Mens venstresiden radikaliseres, sentrum forvitrer og Jonas dermed mister sitt handlingsrom i kampen om regjeringsmakten i 2021, er pragmatismen Ernas styrke. Det er ett med hennes personlighet og livsoppgave, antagelig. Og en av flere dyder i et demokrati. Godt. Men pragmatismen er også Høyres løk, og hva partiet under hennes ledelse egentlig tenker om fortiden og om fremtiden, virker uklart.

Høyre har alltid slitt med sitt ideologiske fundament. Markedsliberale har Høyre vært fra starten, men alt annet har kommet og gått, en tråd her og en tråd der. Det nasjonale grep de aldri fatt i. Venstre var der først. Høyre hadde en rot i embetsmannsstaten, en i handelsborgerskapet og så en fortid med svenskene. Alt forståelig.

Folkestyre var de heller ikke så fornøyd med. Parlamentarismen ble motvillig akseptert. Ingen grunn til å herse med dem av den grunn. Det hadde sine årsaker. Og når vi tenker oss om, oppløsningsrett og nyvalg ville redusert handlingsrommet for en Hareide og Grande og den slags. Det lar seg tenke. Og Høyre fikk øynene opp for folket som kunne mobiliseres i valg for å holde den røde fare unna, i tiden etter 1919.

Nansens Fedrelandslag holdt de godt på avstand. Selv den nasjonalkonservative Hambro kunne ikke utstå de anti-parlamentariske tendensene. Så vender Høyre seg til kristendommen som «samfundets grunnvoll»[1] og ser «det kristne kulturgrunnlag som den viktigste åndskraft i vårt samfunn»[2], men det synes som en evighet siden…

Så kom Norvik og Marvin Wiseth med det folkelige, så Willoch med individ og frihet, og det liberale Høyre traff en nerve i tiden. Det var enkeltmennesket, internasjonalisme og rettsstat; bunadene var til pynt. Høyre fikk til sist utviklet følelser for velferdsstaten. Det var en lang reise. Et gjennombrudd kom året etter at Arbeiderpartiet fikk regjeringsmakt (1936) med formuleringer som «enhver kan drive sitt arbeide i fred under samfundets beskyttelse» og en politikk som «nytter ut landets muligheter til arbeide, vekst og velferd for alle». Før dette var det sporadisk og reaktivt, for Høyre lå alltid etter Venstre og Arbeiderpartiet. Så hvor autentisk kunne det egentlig bli?

Minerva frå 60-tallet med Lars Roar Langslet var et renessanseprosjekt som samlet norske konservative intellektuelle, som Asbjørn Aarnes og Francis Sejersted. I dag kan en fremdeles lese en Kaj Skagen og Asle Toje.

Minervas ugle flyr fortsatt. Godt og riktig det meste, men det er hva som mangler med Høyre der plager oss, ikke alt det de inn imellom er. Og med Erna er det akutt.

 

[1] Høires program 1936
[2] Prinsipprogram 1975

 

Forhåndsbestill boken her til spesialpris!


Les også

-
-
-
-
-
-

Les også