Nytt

Bildet: Høstens valg er et spørsmål om karakter. Hvem synes du har karakter, hvem appellerer til deg, hvem stoler du mest på? Det er ikke alltid at partilinjene er det avgjørende, særlig ikke når de er vanskelig å få øye på. Foto: Document.

Duellen mellom Erna Solberg og Jonas Gahr Støre er en blek kopi av Gro versus Kåre, men innbyr likevel til noen refleksjoner.

Hvem er hvem?

Formelt er Jonas Gahr Støre leder av Arbeiderpartiet, men ut fra sosial opprinnelse, identitet, økonomi og væremåte er han den fødte representant for det som har vært Høyres kjernegruppe: De det går godt for og tror det skal være sånn. Gahr Støre er alltid mer hjemme i de kondisjonertes lag enn Erna. Erna er «bare» en flink jente fra Bergen som vet å holde orden i sysakene.

Slik var det også da de to møttes til Civita-frokost på Cafe Christiania onsdag. Jonas er mer hjemme hos publikum enn Erna. Erna må slåss mer for poengene, men vinner til slutt. Hun jobber mer, setter seg inn i tingene og tar ikke munnen for full.

Det gjør Støre og det har å gjøre med den naturlige arrogansen han er født inn i og som har gått ham i blodet. Alle som kjenner den norske grasrota ser at han aldri kan snakke på vegne av dem. Han vil briljere, dupere. Sånn er ikke grasrota. Den krever en viss ydmyket, og stoltheten skal du holde godt skjult.

Støre kommer inn med sin rådgiver Camilla Ryste, i dress, som han vet han bærer godt, med kledelig rødt slips, og spøker utvungent med Røe Isaksen. Erna kommer til sist i grønn kjole. Hun er no-nonsense. Har lært leksa si.

Støre har disse usynlige fordelene, som alle ser, men ingen kommenterer. Han er briljant, så briljant at han tror han kan gjøre det umulige: Være leder for Arbeiderpartiet. Etter dynastiene Brundtland og Stoltenberg syntes alt mulig.

Men Støre har skuffet som leder. Hvor er politikken?

Det er når han åpner munnen at det skjer noe. Støre er intelligent, men han forstår ikke politikkens vesen. Det han sier er bare svada. Han angriper Høyre for å ha sluppet høyrepopulismen inn i regjering. Men Støre er selve definisjonen på populisme. Han forsøker å fremstå som folkets representant, men kjenner ikke folket. Han må legge retorikken opp til det han tror de vil høre. Det han tror går hjem. Folket merker instinktivt at denne pene mannen ikke er en av dem, at han  tilhører en annen verden og derfor snakker ned til dem. Jo mer han forsøker å være Ap-leder jo hulere klinger det.

Derfor mattheten og de dårlige meningsmålingene. Folk tenner ikke på en leder som de føler må senke seg ned til deres nivå.

Alle som har bodd i Oslo en stund kjenner «disse menneskene». Man treffer dem på Ris og Slemdal. De er som alle andre: Det er forskjell på dem. Men de har noe til felles. De kjenner igjen hverandre. De vet godt hvem som hører til, og hvem ikke gjør det. Støre hører definitivt til, men hvorfor skulle han på død og liv gjøre noe som er umulig for ham som type: Bli leder av Arbeiderpartiet?

Det begynte med Gro. Han ble Gros gromgutt. Fikset alt. Håndterte mange baller i luften. Briljerte som utenriksminister. Det begynte å lugge da han ble helseminister. Da kom han for tett på virkelige problemer. Som partileder er han en flau bris, dysfunksjonell.

Arbeiderparti-folk vet det. Stoltenberg hadde dynastiet å flyte på. Han var leder på en tid da mediene kunne gi ham medvind uten at folk merket det.

Men nå har vindene snudd. Nå har Ap motvind. Støre merker ikke det. Han tror han kan snu vinden ved å bruke ordet «høyrepopulisme» og si at regjeringen har «svekket den norske samfunnsmodellen» som «bygger på fellesskap og høy tillit». Disse ordene gjentok han mange ganger. Han tror det er sesam-sesam som får hjertene til å åpne seg. Men det er ikke det. De funker ikke lenger. De er en turn-off.

Folk ser noe annet.

Bare når han tror han kan innkassere poeng trekker Støre inn de virkelige problemene. Han var opptatt av at en av tre lærere slutter etter fem år. Det er dramatiske tall. Det samme er frafallet i skolen, særlig for gutter. Støre er løsningsorientert: Han vil ta de med språkproblemer ut av klassen og gi dem intensiv undervisning til de mestrer språket og så la de fortsette i vanlig klasse. Han nevnte ikke ordet spesialklasse, men det er det det er. Har Støre noen begrep om hvor mange det er? Vi husker Aftenposten for flere år siden skrev at det begynte 6.000 førsteklassinger i Oslo-skolen som ikke kunne norsk.

Det norske samfunnet er giret inn på problemer som er avvik, som utgjør en liten prosent av helheten. Hvis problemene blir store, slik de er i Oslo-skolen, fungerer ikke de vanlige løsningene. Hva gjør man hvis 6.000 ikke kan norsk? Hvor mange lærere trengs?

Det er litt som med overvekten av barn med innvandrerbakgrunn, som gjør at norske flytter ut. Dermed er det ingen å lære norsk av. Når foreldrene heller ikke bryr seg om å lære dem norsk blir resultatet katastrofalt. Samfunnet får funksjonelle analfabeter.

Støre er selvsagt klar over utviklingen, men kommenterer den ikke. Han beveger seg på et høyt generelt nivå, og kaller det «analyse». Det er tåkeprat.

Kun én gang bryter han gjennom og viser til den harde virkeligheten: Hvis en ungdom lurer på om han skal satse på yrkesutdanning spør han onkelen om hva han mener. Onkelen vet at arbeidslivet er preget av innleid arbeidskraft, av kvart, halv- og helkriminelle. Hvorfor skulle han anbefale en slik fremtid, spurte Støre. Det gikk et lite sukk gjennom forsamlingen. De vet også at dette er virkeligheten, men man sier det da ikke høyt!

På Civita er det bare pene mennesker. Kristin Clemet står ved døren. Hun skrev nylig: Nesten alt er bedre idag.

Ja, det er det, bare vi ikke snakker om «problemene».

Hun og Støre har mye til felles. De har samme kultiverte omgangstone, samme gode smak. Men akkurat nå har Vesten så store problemer at det ikke holder å stenge døra og late som ingenting.

En verden av igår

Men duellen omhandlet tema som om Norge er det samme som på Gro og Kåres tid: Hva mente de om arbeidsliv, helse, skole.

For å si det med ett ord: Det er gørr kjedelig å høre på taleflommen, av den enkle grunn at den er irrelevant og inadekvat.

De samme menneskene som er mest åpne «mot verden», slik Clemet og Støre er, og ser ned på kritikere som nostalgikere, oppfører seg som om alt går bra og vi bare trenger noen justeringer.

Hvem er nostalgiker? Hvem lever i reservater hvor de omgås hverandre? Hvem lever i ekkokamre?

Erna har en fordel. Hun bruker ikke så store ord. Hun har valgt seg ut en nisje av virkeligheten som er næringsliv og de produktive menneskene. De som vi er avhengige av, som hun sier. Men problemet er: Det blir stadig flere av de uproduktive.

Hvem er de, og hva gjør vi med de? Det vil ingen av de to lederne svare på.

Følelsen av å være bedre

Det vi ser er to Høyre-ledere. Støre er den fødte Høyre-leder. Høyres velgere liker arrogansen, følelsen av å være bedre enn andre. Erna gir dem ikke den følelsen. Hun kunne vært leder av Venstre. Et normalt Venstre, næringslivsvennlig, uten de enorme dosene av moralisme.

Erna er likandes. Hun er mer gjennomskuelig, mer lettfattelig. Det er mye bullshit, men ikke så stor arroganse.

Hennes engasjement for narkomane, anorektikere og psykisk syke, virker ekte.

Med mannen i blazer er det bare ord. Han kan si at halvdelen av de unge sliter psykisk og gå videre til at de må ha en dør å banke på. En dør til halvdelen av Norges unge? Ingen programleder eller journalist stopper opp og spør: Hva er det egentlig du sier?

Den norske eliten er mer der hvor Støre er enn Erna: De vil helst ikke høre om «problemene». De tror de forsvinner hvis man tilhøre riktig selskap.

Erna vinner på poeng, hvis man orker følge med. Men gjør velgerne det?

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-