Kommentar

Høyre og FrP kalles blåblå. Det ble spådd  at de ville rasere hva sosialdemokratiet har skapt de siste 100 årene. Privatisering over en lav sko. Alle mann til pumpene.

Men nå øynes revansj for nederlaget i fjor: Med Stoltenberg i ledelsen av NATO og Gahr Støre for partiet, er det duket for den revansj som mediene hele tiden har tørstet etter. Erna blir et mellomspill. Når begge er på plass vil mediene starte valgkampen.

Har Høyre og FrP forstått hva de står overfor?

For umælende vanlige mennesker er disse stjernene langt fra deres hverdag.

Noe merkelig har skjedd med sosialdemokratiet de siste tyve år: en ny klasse karrierister og middelklassebarn setter sitt stadig tydeligere preg på partiet. Arbeiderpartiet begynner å bli det virkelig blåe partiet.

Utviklingen vil bli «kronet» når Jens Stoltenberg går til toppjobben i NATO og Jonas Gahr Støre overtar som partileder. Da vil Arbeiderpartiet ha markert seg som partiet for alle som vil opp og frem.

Det har alltid utmerket seg ved å være noe mer enn et parti. Da det fremdeles hadde røtter i arbeiderbevegelsen kunne man snakke om en bevegelse. Folk var med i bevegelsen uten å være del av partiet, f.eks gjennom alt fra skoler, musikkorps, idrettsforeninger, kommunale virksomheter, hvor person og tilhørighet preget omgivelsene. Sosialdemokratiet var lufta du pustet inn.

Partiboka var fortsatt viktig, og dette begrepet hadde ikke bare en god klang. I de senere år har nettverk overtatt. Man måtte kjenne noen. Kom man innenfor var fremtidsutsiktene gode.

Kombinasjonen av partikultur, sans for makt og moderne nettverksbygging gjorde Arbeiderpartiet til en større karrieremaskin enn Høyre. Høyre er puslete sammenlignet med Arbeiderpartiet, som ser på seg selv som «ørnen». De andre er spurver.

Dette bildet får de forsterket fordi mediene opptrer som om de er kollektivt innmeldt i partiet.

Arbeiderpartiet har de senere år utviklet seg til det store altomfattende partiet som er identisk med det nye Norge. Som sådan stiller det i en egen klasse.

Dette er selvsagt make-believe, men så lenge mediene lojalt propaganderer denne myten, virker den.

Det er vår offisielle versjon, den vi liker å fortelle oss selv, den som gjør at vi slipper å ta alle de ubehagelige spørsmålene opp, som vi har latt stå ubesvart i mange år.

Høyre har Julie Brodtkorb, men Arbeiderpartiet har Stoltenber og Gahr Støre. De utstråler suverenitet og har den arrogansen folk har som føler de har rett på å bestemme.

Da Stoltenberg tapte valget var han sår. Dette hadde han ikke fortjent, og mediene fremstilte det også som noe nær naturstridig at Ap skulle gå av.

Under valgkampen ble Stoltenberg kjørt frem som et sexsymbol. Det var noe nytt i norsk politisk kampanje å understreke karisma og good looks. Kontrasten til Erna Solberg var ekstra stor.

Stoltenberg og Gahr Støre illustrerer de arrogante, smarte unge, vakre menneskene som tror at trærne vil vokse inn i himmelen, at historien alltid beveger seg forover, og at de er selvskrevne til å styre den.

De er hankjønn, men er lite maskuline, i en dypere betydning: de flyter på stil, talemåter og spin.

De klager over lav politisk deltagelse, men hele deres politiske setup er bygget rundt at politikk er et spill. Som de kontrollerer. Det er ingen tilfeldighet at antallet informasjonsrådgivere eksploderte under deres regjeringstid. De ønsker at folket skal være en umælende masse. Det passer dem godt. Selv er de stjernene.

Dette er samme show som Obama kjører. Men i USA er han ikke lenger forgudet. Tvilen om hans handlekraft og vurderingsevne er utbredt. Han får ikke lenger spesialbehandling.

Det gjør Stoltenberg og Gahr Støre. De utsettes ikke for vanlig sunn kritikk, men behandles som om de var ledere i en egen divisjon. Det er usmakelig, kvalmende og lite demokratisk.

Stoltenberg representerer dynastitendensene i Arbeiderpartiet. Da Grete Knudsen kom med sine memoarer før valget i fjor kalte Martin Kolberg det for «pur ondskap». Hva var det som var så ille? Det fikk vi aldri vite. Bare det å skrive om partiet før et valg, var visst forræderi.

Noe må det ha vært. Kanskje omtalen av dynastiene og det at de vekker motvilje rundt om i landet: Stoltenberg’ene, Brundtland’ene, Gerhards’ene som føler de har arverett til partiet.

Noe tilsvarende finnes ikke i Høyre.

Det topper seg med nykomlingen Jonas Gahr Støre som er så langt fra en arbeiderpartivelger i tradisjonell forstand som det er mulig å komme. Man trenger ikke vite noe om Gahr Støres bakgrunn – den franske eliteskolen og den store formuen – for å se at han er en elitist, og en som har den medfødte arrogansen som elitister har. De ser ned på deg bare i måten de snakker til andre på. Det er inngrodd.

Vi kjenner det igjen på engelsk overklasse. Nå velges et eksemplar av arten til leder av Arbeiderpartiet. Da er overtagelsen av partiet innenfra fullbrakt. Det betyr selvsagt at Norge blir et elitistisk samfunn. Men ikke et samfunn basert på åpen konkurranse, men på kontakter og lojalitet utad. Det er ikke slik man bygger et åpent samfunn.

Typisk nok relanserer partisekretær Raymond Johansen partiet under slagordet «åpenhet».

Gahr Støre er hevet over vanlig kritikk. Mediene har utstyrt ham med teflondrakt, og forsøker å innbille velgerne at den er medfødt dvs. at den skyldes dyktighet. Hadde pressen gjort jobben ville Gahr Støre fremstått i et litt mindre flatterende lys. Dagbladet forsøkte med historien om barndomsvennen Felix Tschudi. Typisk nok er ikke denne saken – som gikk over flere uker i Dagbladet og utløste en høring i kontroll – og konstitusjonskomiteen – nevnt med ett eneste ord i wikipedia-artikkelen om Gahr Støre. I et land med en normal kritisk offentlighet ville ikke det vært mulig. Det at saken ikke er nevnt er også en form for maktdemonstrasjon, og et signal om hva Gahr Støre forventer av omgivelsene: full lojalitet.

Det er de uformelle signalene som gjør at denne eliten beveger landet i en retning som ikke er gjenstand for åpen kritikk og debatt. Modus operandi – styringsmåten – utelukker det. Man er innenfor eller utenfor.

Dette er så langt bortenfor det som var arbeiderbevegelsens opprinnelse at man nesten må måpe. Vi er på vei inn i et helt ukjent farvann.