Kommentar

Siv Jensen og Jonas Gahr Støre møttes til to TV-dueller mandag, og Siv Jensen vant dem begge. Første gang, i Tabloid, var hun i storform og behersket situasjonen. Andre gang var det Saera Khan som vant duellen for henne.

Jonas Gahr Støre hadde Usman Rana som sin makker, og Rana fikk åpne med uttalelser om at Joseph Goebbels ville vært stolt over Siv Jensens innsats. Det var ikke en gang studentdebatt. Rana ville aldri sluppet til igjen i en TV-debatt hvis han ikke var muslim. Det er hva seerne ser, og de begynner å skjønne det.

Det gjør at Gahr Støre står overfor en formidabel oppgave. Han skal trylle vekk inntrykket Usman Rana nettopp har skapt. Folk hører Siv Jensen, så hører de Usman Rana og vet at hun har rett. Det er nettopp fordi det norske samfunnet bøyer seg for ytterliggående muslimer at Rana kan innta plassen som selvebestaltet talsmann. Det snakkes om alle de dyktige og kompetente innvandrerne som ikke får bruke sine evner. Jeg er overbevist om at det finnes høyt utdannede iranere og andre som gremmer seg over å høre en fyr som Rana. Det er kultiverte mennesker, som skal høre en fyr som Rana snakke på vegne av muslimer. Det er sjokkerende og skammelig at mediene ikke har oppdaget denne mekanikken. Det er de – det begynte med Aftenposten – som har skapt Rana.

Var det derfor politikerne gikk amok og mediene fulgte opp, fordi Jensen rørte ved noe de selv er en del av? Jeg tror Jensen setter fingeren på noe helt essensielt når hun sier at mange muslimer også er bekymret. Da blir mediene rådville, de vet hvem det er som har gitt Rana og Basim Ghozlan status. I stedet for å jakte på ressurspersoner liker de islamistenes hudfletting.

To ting blir er blitt klarere:

At sosialdemokratiet, og særlig venstresiden, sitter på en tidsinnstilt bombe som bare vokser, og det er forsømmelsen av særlig jenter i de muslimske miljøene. Disse problemene bare vokser, og de kommer ikke til å forsvinne. En dag kommer de til å eksplodere i ansiktet på politikerne. Hva skal de si? De kan da enten tåle oppgjøret, eller de kan ta parti med kreftene som tildekker. Det er en farlig vei. Det undergraver demokratiet, og er en slags usynlig apartheid.

Foss sine nazi-uttalelser var vanvittige, men det går faktisk an å si at det er i ferd med å vokse frem en usynlig apartheid her i landet: rettighetene avhenger av hvem du er. Det er en snikinnføring av patriarkatet, for det går ikke på etnisitet, men på kjønn.

Den andre tingen som er blitt klarere, er at politikerne med sin sjokktaktikk mot Siv Jensen gjorde opp regning uten vert. Den funket ikke. Avstemningen i Dagbladet – snart 30.000 – viser at dobbelt så mange holder med Jensen som de som er mot.

Ting er blitt mer gjennomsiktige: Folk lar seg ikke skremme av de vanlige forsøkene på å gjøre noen spedalsk. Det har tatt litt tid, men folk har skjønt det nå. Når en fyr som Rana kaller noen rasist, så fatter folk dobbeltbunnen. Ordet blir meningsløst, og dermed har en mann som Gahr Støre mistet et viktig våpen.

Han må istedet argumentere, og denne gang falt han igjennom. Da han gjentok yndlingsmetaforen om felles arenaer – skole, arbeid, sport og kultur – og at det måtte være broer dit, akkurat som for funksjonshemmede, falt han helt ut. Alle hørte at han enten ikke hadde pelling eller ikke ville vite.

Gahr Støre vil ikke engang innrømme at utenforskapet ikke kommer utenfra, men innenfra. Noen vil ikke bli norske.

Da Saera Khan åpnet med å si at Gahr Støre er en dyktig utenriksminister som vet å bygge broer og tror på dialog, MEN …, og dette men felte Gahr Støre der og da. Det Saera Khan sa ga gjenklang. Glem hennes uhell. Damen har formidable evner som retoriker. Hun overbeviser:

Khan sa: Problemene er reelle, vi må våge å snakke om dem: kjønnlemlestelse, tvangsgifte, religionskritikk, koranskoler, barn som ikke får delta i bursdager og utflukter – dette er noe alle har hørt om. Gahr Støre latterliggjorde eksemplet med Møllergata skole, men alle problemene Saera Khan ramset opp kjenner vi fra Danmark, Tyskland, Storbritannia – hun gjorde ikke annet enn å være ærlig. Det var nok. Men dermed kledde hun av utenriksministeren som ikke greier å være åpen og innrømme. Ap-eliten har satt sin prestisje inn på å forsvare løgner, det er farlig.

Første bud er: Vær åpen, si ting som de er. Vi vet mye om disse problemene nå. Saera Khan våget å være ærlig. Hun nevnte sogar Theo van Goghs skjebne. Navnet var som å henge opp en rød klut for Usman Rana, man hører det på stemmen.

Siv Jensen fikk nok støtte til ikke å velte. Tvertom. Hun tok trøkken.

Mark Steyn har sagt noe innlysende, men vektig: Hvis det er så mye problemer med muslimer når de utgjør 5 prosent av befolkningen, hva da når de utgjør 10 – 15 – 20 prosent?

Det er dette som er i folks bakhoder.

Saera Khan demonstrerte at noe er alvorlig galt med dagens Arbeiderparti. Det lød en gong-gong i hennes stemme: De risikerer å tape valget hvis de ikke skjerper seg radikalt.

Forsøket på å torpedere Siv Jensen lyktes ikke. Debatten ruller videre.