Kommentar

Denne 17. mai blir annerledes. Fordi det går opp for stadig flere at vi er i ferd med å miste vårt land. Det skjer ved en utskiftning av befolkningen som kan minne om kolonisering, og det skjer ved kulturell fortrengning – norsk kultur skyves ut.

Og det legger en ekstra sten til byrden at dette tydeligvis skjer med myndighetenes velsignelse, de gjør ingenting for å stanse det, og hvis noen forsøker å slå alarm, ruller de ham i tjære og fjær.

Når Christian Tybring-Gjedde hesblesende forsøker å bruke sin tilmålte tid på Frps landsmøte til å få sagt mest mulig om en utvikling som bærer helt galt av sted, blir han kalt hatefull av utenriksminister Jonas Gahr Støre. Det er kynisk. Gahr Støre vet det er kynisk. For ham er det bare et spill. Han plukker poenger hvor han ser en sjanse. Hver gang en Frp’er våger seg frempå og synger ut, kan Gahr Støre sette seg ned og finne frem de brune kortene. Og mediene stiller villig opp. De liker mobbingen av Frp generelt, men mest enslige Frp’ere som må gå planken. De er fritt vilt.

Siv Jensen kunne rykket ut og satt Gahr Støre på plass. Men hun orker ikke, og partiet hun leder har bestemt seg for å være ansvarlige. De skal til sengs med Høyre koste hva det koste vil.

Men det er ikke slikt som gir uttelling i det lange løp. Velgerne trenger sårt noen som tør å løfte blikket og si hvor skoen trykker, akkurat nå. Det gjør veldig vondt faktisk.

Fremskrittspartiet har nettopp holdt landsmøte og snakket om skattelette. De skulle snakket om økonomisk og kulturell bærekraft. Folk vet det, mediene vet det, selv Gahr Støre vet at han står og lyver når han sier at Norge ikke går rundt uten innvandrerne. Norge går ikke rundt uten polakker og svensker, men stanser opp hvis vi får mange nok pakistanere, somaliere, irakere, marokkanere – folk fra muslimske land som havner på trygd og ikke lar seg integrere.

Det er samme historien over hele Europa. Likevel later norske politikere og medier som om Europa ikke eksisterer. De vil ikke snakke om erfaringer. I stedet er de travelt opptatt med å finne den neste negative vinkel om USAs eliminering av Osama bin Laden eller bombingen av Gaddafi eller hvorfor vi taper krigen i Afghanistan.

Denne 17. mai er spesiell fordi det begynner å gå opp for vanlige mennesker at vi er i ferd med å miste vårt land. Vi har ikke noe annet. Det er en realitet som får oss til å steile. Men i stedet for å ta en alvorlig diskusjon forsøker Gahr Støre å organisere en lynsjemobb som kan klynge Tybring-Gjedde opp.

Den norske eliten vil ikke snakke om problemene. Det er ikke deres land, kan det virke som. Men vanlige folk bryr seg. De elsker landet sitt. Ikke sentimentalt og svulstig. Praktisk og usentimentalt. Slekt, venner, lokalsamfunn, årstider og natur. Her har generasjonene levd.

Andre folkeslag sier at de vil begraves i hjemlandet. De skal hjem når de dør. Det rapporteres med den største selvfølgelighet. Men hvor skal nordmenn ta veien? Hvem snakker for Norge?

Det spørsmålet slo meg da vi satt rundt ett bord og snakket etter å ha hørt Trond Svindals foredrag om Værne kloster for en tid tilbake. Jeg tenkte på alle menneskene som er kommet hit fra undertrykkende land, som virkelig setter pris på friheten. De er våre naturlige forbundsfeller. Vi burde samarbeide.

Men så var det noe som skurret. En erkjennelse som lå på lur. Det ligger som en refleks i oss at vi skal ta initiativet og være imøtekommende, snakke om og vise omtanke for deres situasjon. Men hvem snakker for Norge? Dette spørsmålet slo ned i meg. Det er det ingen som gjør. Vi har hele tiden snakket og tenkt på vegne av og ut fra andre. Vi har tatt som en selvfølge at vi som sitter på den grønne gren, er forpliktet til å gjøre det. Men nå har vi det ikke så fett lenger, til tross for høy levestandard. Det er faktisk noe annet som betyr mer. Landet vårt kan ikke kjøpes for penger. Nå må vi snakke på vegne av oss selv. Hvis vi ikke greier å ta vare på oss selv, så er det ingen andre som gjør det. Ingen kommer til å takke oss hvis vi gir bort landet, hvis vi deler og strekker oss og kommer i møte til landet er fylt opp av mennesker fra helt andre kulturer. De kommer bare til å skyve oss ut. Eller snakke høyt som om vi ikke er der. Akkurat den følelsen har mange hatt i en eller annen sammenheng i Oslo. Av å være luft. Og de forstår noe. Et lys går opp. Dette er fremtiden! Vi blir som luft. De overtar.

Men Gahr Støre nekter. Han bruker sin definisjonsmakt og kontroll til å si Stans! Han har makt til å stemple og sensurere. Det han ikke forstår, er at folk ser at han samtidig gir grønt lys til at koloniseringen kan fortsette.

Dette ville vært veldig sterke ord for bare ett år siden. Men mye har skjedd på kort tid. Utviklingen går i rasende fart, og folk begynner å se skriften på veggen. De møter den bare de stikker hodet ut av døren.

På et eller annet tidspunkt oppdager de at Gahr Støre høres ut som en bruktbilselger. Det punktet er allerede passert.

Hva kan vi gjøre, vi som ikke har makt? Vi kan begynne med det enkle: å bry oss om hverandre. Det er dette vi har glemt. Det er dette vi trenger å gjennoppdage. Å bry oss om oss selv og hverandre.

Det var det Tybring-Gjedde prøvde å si: Skal vi ikke bry oss om hva som skjer med nordmenn i Oslo, med norske elever på skoler hvor det er 90 prosent innvandrere? Er det ikke det som er politikernes oppgave og ansvar? Hadde journalistene hatt et minimum av ærlighet og oppriktighet i seg, hadde de forstått det og hjulpet leserne til å forstå det. Da hadde noe positivt skjedd. I stedet brukte de sin makt til å henge ut Tybring-Gjedde. Det var han som var problemet.

Gahr Støre kan spille rystet for hvem vet hvilken gang. Han er den anstendige. En som ikke nedverdiger seg til den slags tale. Han oppfører seg som en gammeldags lærerinnne som ber den rampete gutten vaske seg i munnen.

Gahr Støre er den lapsete overklassegutten som sier at integrering handler om å komme den andre i møte. Gjør andre folkeslag det når nordmenn slår seg ned i utlandet? Hvorfor er det ingen andre land som har innført de samme prinsippene?

Tror Gahr Støre på sitt eget tøv, eller sitter han bare og venter på at utviklingen skal snu? Det er mulig Gahr Støre tror han er så smart. Men folk flest er ikke i humør til å la ham leke.

Han fornærmer deres intelligens. Han sier at integrering handler om at begge parter kommer hverandre i møte. Men kan ufrihet og frihet forenes? Hvordan kan de komme hverandre i møte? Skal nordmenn bli litt ufrie for at mennesker fra tvangskulturer kan bli litt friere?

Det er i realiteten det medier og politikere anbefaler når de snakker om integrering. Derfor har utviklingen de senere år gått i den retning: mindre frihet for nordmenn og større frihet for ikke-europeere, spesielt muslimer.

Dette har folk registrert og det begynner virkelig å gå opp for dem.

På en 17. mai kan vi si: Vi skal forsvare friheten. Vi har ikke tenkt å gi den bort. Vi har ingen frihet å gi bort. Den skal forsvares, og vi skal bry oss om hverandre, om vår familie, om andre mennesker som bryr seg om vår kultur og historie. Det er vår rett. Noen må også begynne å bry seg om oss. Vi kommer ikke til å spørre noen om lov.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også