Kommentar

Ytringsfriheten er som et stort seil som må fylles av vinden. Vinden er de sterke og modige meninger, den kompromissløse sannhetssøken. Vi vet fra historien at sannheten ikke kommer av seg selv. Den må kjempes frem. Den er en indre kamp for den enkelte, og ofte støter den også på sterk ytre motstand. Det vet vi fra historien, likevel later vi som om sannheten er noe friksjonsløst. Det er end-of-history-tenking, det risikofrie samfunn.

Vi har fått noen kraftige skudd for baugen som sier oss at det historiske friminuttet er over, at meninger igjen koster. Det kan koste trygghet, fast bopel, og endog livet. For å slippe unna og utsette det ubehagelige møtet velger vi å svikte dem som havner i uføret. Norske redaktører trykket ikke karikaturtegningene, og etterforskningen av attentatet på William Nygaard ble høyst sannsynlig stanset av politiske grunner. Så sent som torsdag ble en europeisk politiker avvist på Heathrow og sendt tilbake. Hans ærend i Storbritannia var et privat møte i Westminster. Men det truet samfunnsfreden, ifølge innenriksministeren. Noen har mistet hodet.

Oppvåkning?

Frihet er ikke noe man kan dele. Enten opprettholder man friheten, eller man er på vei mot ufrihet. Det er et resultat av tusen små valg vi gjør hver eneste dag. Kanskje dette begynner å gå opp for folk. Jeg tror det er noe av grunnen til de sterke protestene, først mot blasfemiloven og nå mot hijab i politiet. Folk har et frihetsgen. Når regjeringen forsøker å legge en krave av ufrihet rundt halsen på folk i form av lover, våkner de. Det er farlig for myndighetene, som frykter uro og tap av kontroll mer enn noe annet. Deres løsning er kompromisser, innrømmelser og tilpasning. De kom med to forslag de trodde skulle gli ned. Det skjedde ikke, og nå har de panikk.

Hvorfor? Fordi et folk hvor frihetsinstinktene våkner kan bli vanskelig å ha med å gjøre. De begynner å forstå ting.

De får ingen hjelp til dette ovenfra, det er reaksjoner som bunner i mavefølelse og hverdagsrealisme. Men politikere litt lenger ned i systemet forstår signalene. De sitter litt tettere på folk, og vet når grasrota snakker. Derfor har politikere stått i kø for å ta avstand fra hijab-forslaget.

Håp

Til alle som henger med hodet og spår død og fordervelse: Dette gir håp. Forutsetningene for ytringsfrihet er at det finnes frihet. Ingen av oss drømmer om en tilværelse som undergrunnsforfatter eller dissident i eget land. Vi vil at ordene skal bety noe. Derfor er de folkelige reaksjonene på blasfemi-lov og hijab-vedtak oppløftende. Dette har i høy grad med ytringsfrihet å gjøre.

For første gang var det konkrete forslag til regulering av samfunnet som antente en gnist. Alle som ytret seg visste at de hadde et publikum. Det oppsto en allianse mellom grasrot og tale-skriveføre. Det var interessant å se en Senterparti-politiker fra Trøndelag gå ut og spidde regjeringens forslag om hijab på en offensiv måte. Det var også et klart spark til egen partileder. Ola Borten Moe hadde merket noe i luften og forstått at motstanden gikk dypere. Dette var ikke bare en taktisk vurdering. Det handler om verdier vi har bygget samfunnet på. Vi kan kalle dem frihetsverdiene.

Noe å forsvare

Det er et ord som danskene kjenner, og nå har det åpenbart skjedd en modning blant folk. De forstår spontant hva uttrykket betyr: Vi har skapt et fritt og åpent samfunn, og ingen skal få begynne å lukke det av hensyn til spesielle grupper. Hvis mangfoldsamfunnet skal ha noe håp om å lykkes, krever det at vi vokter åpenheten og friheten nidkjært. Fir ikke en tomme! Det er det folk har begynt å forstå. Hvis sekterismen får foten i døråpningen, kan den brytes opp. Litt etter litt.

En ny borgerlighet

Mot denne oppslutningen om frihetsverdiene står den nye borgerligheten. Borgerskapet er like forløyet som det alltid har vært. Borgerskapet bryr seg om form, tone og smak. Det legger vekt på fasade.

Det nye borgerskapet er urbant og hipt. Det føler selv at det har rett til å være smaksdommer, og ser ned på alle som ikke kjenner kodene som er avstemt etter tid og sted. Det nye, kule borgerskapet føler seg historisk på høyden fordi ingen har som dem forstått så mye, visst så mye, hatt kjennskap til så mye, fra sex til kunst og kultur.

Det nye borgerskapet føler – som det alltid har gjort – at det bare er de som har rett til å styre. De kontrollerer det mediale selvbildet. Deres største makt er symbolmakten. De føler at de bryr seg, og det gjør de jo, med u-hjelp, asylsøkere og integrering. Men som alltid: borgerskapet er patroniserende, nedlatende mot dem de hjelper. Med en viktig forskjell fra tidligere: dagens borgerskap er masochister. De legger seg på rygg for mennesker de har definert som mer autentiske enn dem selv. Det er en sadistisk-masochistisk aggresjon som kan kjøre hele samfunnet i senk. Det nye borgerskapet tviholder på idyllen, og fyrer samtidig opp under samfunnskjelen med stadig nye innrømmelser og tilpasninger, slik at motsetningene vokser seg sterkere og sterkere. Det kan bare ende med eksplosjoner, som borgerskapet forstår og forklarer. Det samme borgerskapet peker ut syndebukker, derfor ser vi en merkelig inkongruens av idyll og vold.

High Noon

Når folk våkner kan det bli dramatisk. Jeg tror det er noe av forklaringen på intensiteten i protestene mot blasfemilov og hijab. Jo lenger det går før man våkner, jo mer brutal blir oppvåkningen. Oppvåkning er demokrati i praksis. Hvis ikke folket våkner, overlates ansvaret til de få.

Hvis mange våkner kan gjenerobringen av makta skje uten for store sammenstøt. Hvis ikke, blir det High Noon. Da overlater man jobben til sheriffen som ikke svikter. Dette er amerikansk mytologi på sitt beste: noen må gjøre jobben. Det er alltid noen som står igjen og ikke svikter.

La meg minne om at det mytene Europa er kjent for i nyere tid, er sviket og forræderiet: det er München. Winston Churchill ble tilkalt da man fikk krigen og skammen, og prisen ble høy, meget høy.

Den ble så høy at vi har fortrengt det.

Det er tabu å si det, men frihet og krig hører sammen. På Valentinsdagen for 20 år siden slynget Ayatollah Khomeini ut sin bannbulle mot Rushdie og alle som hadde hatt noe med «Sataniske Vers» å gjøre. Det var en krigserklæring, selvsagt var det dèt. Khomeini gjorde noe uhørt innen islam: han hevdet islams jurisdiksjon også i de vantros land. Dette var et teologisk-politisk kvantesprang, som han gjorde på alle muslimers vegne. Det var en formastelighet. Han bandt dem til en ekstremt krigersk handling. Dessverre var motkreftene innen islam for svake, og mange har latt seg forlede til å kopiere Khomeini.

I Europa og Vesten reagerte vi på kneblingen av ytringsfriheten, men vi forsto ikke rekkevidden. Nå skjønner vi mer.

Det finnes ingen pause fra historien. Når noen erklærer deg krig, går det ikke an å gjemme seg. Da er det High Noon. Jeg skulle ønske vår utdannelse, våre medier og politikk reflekterte det heroiske bedre. Det heroiske er alltid til stede, og hver tid trenger sin helt.

Her er det nødvendig med noen distinksjoner:

Vår kultur er blitt slapp i forsvar av ytringsfriheten. Vi ser med skrekkblandet beundring på dem som tør å utfordre den nye inkvisisjonen som halshogger folk for deres meninger (en Salman Rushdie, en Theo van Gogh eller Ayaan Hirsi Ali), deres tro (sjiaer i Irak) eller ganske enkelt fordi de er sivile som må ofres på dødskultens alter (Twin Towers). Det skremmer livsskiten av oss. Men ikke alle som utfordrer islam er nødvendigvis helter. De kan ha ulike motiver, eller de kan gjøre det på måter som ikke er tiltalende.

Møtet med den nederlandske tegneren som kaller seg Gregorius Nekschot var for meg en øyeåpner. Jeg likte ikke hans analfikserte, fallos-fikserte kunst. Den var rett og slett støtende.

Det reiser noen helt nye spørsmål: Hva med kunstnere som i ytringsfrihetens navn er ute etter å provosere andre mennesker? I kunsten er det drøssevis som provoserer vanlige mennesker, det er nærmest en kunstnerisk hovedretning. Men vanlige mennesker protesterer ikke, hverken på Jesus’ eller moralens vegne. Vi avstår ( men heller ikke det er uproblematisk).

Noe har skjedd. Da Wilhelm Freddie laget skulpturen «Sex-paralysappeal» i 1936, var det meget provoserende: at man visuelt tegnet en penis i ansiktet til en kvinne, var uhørt. Som å blotte seg. Man overskred sømmelighetsgrenser. Sømmelighet var en del av kulturen. Man sa De og brukte titler. Å tegne en penis i ansiktet på en kvinne var å ødelegge folks oppfatning av hvordan verden så ut. At verket ble konfiskert og kunstneren arrestert, var en bekreftelse på dette.

Siden er alt blitt tillatt, og min egen generasjon, 68’erne, markerte en kulturrevolusjon. Det er en grunn til at 68’erne svermer for surrealistene. Man kjente igjen opprøret.

Men opprøret er blitt klisje og har erobret makten. Da er det ikke lenger opprør.

Nye tabuer

De samme menneskene forsvarer idag at det innføres nye tabuer. Man må ikke kritisere islam. Man foretrekker å inngjerde islam og la muslimene holde på med sitt, og later som om det er av respekt. Man ignorerer at mennesker omgås og støter sammen. Omgang med hverandre og omsorg krever en viss form for ærlighet.

Mot dette står det nye borgerskapets bigotte løsning. Enten det er Jonas Gahr Støre med sin anstendighet eller de kristne: man later som om det finnes friksjonsfrie løsninger. Man kan bruke glidemiddel på kulturene.

Jeg synes å merke en retroaktiv tendens, der også Wilhelm Freddies provserende kunst vil bli betraktet som usømmelig. Tabuene sprer seg fra islam og over til mainstreamkulturen. Man søker sammen til et midtfelt hvor de farlige temaene unngås. Det er så mange av dem at hvis man letter på lokket går hele huset i lufta. Bedre å holde på fasaden og gjøre politikken til et spindoctorspill.

Det er å overlate ytringsfrihetens ansvar til noen få, til de utstøtte, til rebeller, fusentaster og monomane.

Kunstens betydning

Det er en grunn til at document idag publiserer Wilhelm Freddie. Surrealismen er en viktig etappe i vestlig kunst og selvforståelse. På avstand ser vi at spranget ikke er så stort fra antikkens skulptur til den sakrale og den sekulære. Det er denne eksperimentering, denne dristighet, som i dag kjennes truet. Vesten kan ikke skjære ut en del av sin kultur og si: «Vi skal greie oss uten!» Alt henger sammen.

Blandingen av kulturer gjør det fristende å si: «La oss kutte ut det provoserende, de tingene vi ikke liker. Det som krenker andre.» Men gjør vi det, har vi gitt avkall på essensen av vår frihet.

Derfor forekommer det meg viktig å bevare minnet, styrke den historiske bevisstheten. Kunsten og poesien er ikke pynt. Kunst og den heroiske handling forteller oss hvem vi er.

Det er alltid en High Noon, tidspunktet da man må velge, ikke bare overfor gale mullaher, men når det gjelder kjærlighet til familie, omsorg for verden, og tro på at noe er større enn oss selv.

Les også

-
-
-
-
-