Kommentar

I den digitale tidsalder går utviklingen med stormskritt. Konsekvenser viser seg umiddelbart. Hvis man vil se dem. Posisjonen som sier at folkene bak Innocence of Muslims «bør henges», sosialt, politisk, og/eller strafferetslig eller fysisk, er allerede problematisk.

Man glemmer å stille de logiske og presserende spørsmål: Hva hvis? For man kan ikke helt oppheve logikk og den sunne fornuft.

En imam står i folkemengden foran den amerikanske ambassaden og brenner en Bibel. Også dette legges ut på YouTube og alle kan se det. Imamen lover å urinere på Bibelen neste gang.

Ingen i Vesten eller den kristne verden går amok. Vestlige medier skriver ikke en gang om hendelsen. De vil ikke puste til ilden, oppgir de. Eller kanskje nærmere sannheten: De vil ikke innrømme for seg selv og leserne/seerne at det opereres med doble standarder, og at Vesten ikke lenger tør eller vil forsvare sin egen kultur.  Dette handler ikke om å være troende, det handler om hvordan man reagerer på provokasjoner.

I det ene tilfellet – når islam provoseres, noe filmen Innocence of Muslims utvilsomt gjør – da reagerer et samlet Vesten med bestyrtelse, bekymring og beklagelse på muslimenes vegne. Man forstår krenkelsen, i den grad at man ikke en gang tør å forsvare sine egne ambassader når de stormes, for man har jo selv «skyld» i misæren, indirekte. Er ikke de skyldige «en av oss» – slik resonnererer/reagerer man.

Da har man allerede godtatt gruppetenkningen – dem og oss – og at kulturer er ansvarlige for hva medlemmer av gruppen gjør.

Men det stopper ikke der, for når muslimer provoserer kristne, snur man seg vekk og later som ingenting. Da avsløres den berømte toleransen som noe annet enn toleranse. Den blir et annet ord for svakhet.

Dette har de politiske muslimene for lengst forstått – den liberale forståelsen mangler ryggrad. Den forsvarer ikke prinsipper, men vil bøye seg for press, under dekke av å være tolerant.

Men en demokratisk «republikk» forstår at ledelse betyr å være forutseende. Man må unngå å handle i panikk.

Hvis man gir etter for press og feks. straffeforfølger pastor Terry Jones eller folkene bak videoen, har man i virkeligheten bekreftet at noen få mennesker i dagens verden kan utøve enorm makt, bare ved hjelp av digitale leketøy. Observasjonen til David P. Goldman er meget skarp: Dette er asymmetrisk krigføring med symbolske midler, og hvis man svarer på dem med lovforbud går man inn og hogger bena av vår egen frihet, og gjør akkurat det som frihetens banemenn ønsker.

Spørsmålet er; hvem sitt gissel ønsker Hillary Clinton og Barack Obama å være: islamistenes eller Terry Jones?

De har egentlig ikke noe valg, hvis de ønsker å forsvare frie samfunn: de må bekjempe Terry Jones og videomakerne ved å forsvare deres rett til å si det de gjør. Så paradoksal er friheten til å mene noe.

I USA står First Amendment fortsatt sterk. Derfor er reaksjonen nå ved å komme. Folk har fått tid til å summe seg.

Hillary Clinton gjorde noe usedvanlig dumt da hun ikke bare én gang, spontant, men senere, gjentok kategorisk at videoen var hatefull. Det er en viktig distinksjon her mellom provoserende og hatefull. Man kan godt si noe provoserer, uten å si at det er hatefullt. Det ene er konstaterende, det andre er den verdidom.

Clinton og Obama må snarest forstå forskjellen, ellers havner de som gisler hos islamistene, og må løpe deres ærend når de innskrenker ytringsfriheten.

For det Clinton/Obama da må gi seg i kast med er et håpeløst foretak: hvis vestlig ytringsfrihet skal bestemmes av den muslimske verdens krenkethet, kan man like godt avskaffe den med en gang. Eller: ytringsfrihet blir noe gruppebasert. Noe vi kun kan anvende innen vår egen gruppe. Slik er det allerede i et islamisert land som Malaysia, slik Jens Martin Eriksen beskriver i sin studietur, gjengitt i de første 120 sider av boken Multikulturalisme.

Vi er allerede på vei til å få slike tilstander i Europa og Norge: en norsk prest, Gyrid Gunnes, skriver i Dagbladet om Pussy Christ – hun har selv laget en fotomontasje der den korsfestede har fått en Pussy Riot-heklet balaklava tredd over hodet. På korset. Skriver begeistret om hvor frigjørende blasfemi er:

Men hvorfor er det gitt at blasfemi støter den troende? Å automatisk anta at den troende støtes av blasfemi er en paternalistisk holdning i møte med troende. Implisitt i denne antagelsen ligger forestillingen om den troendes eneste relasjon til sin religion og kirke er tilbedelse, ærefrykt, lovprisning! Det er fullt mulig å tenke seg den motsatte reaksjonen: at den troende gjenkjenner blasfemien som den svakes stemme, lytter til den, lar seg korrigere. Blasfemi kan vise den troende religionens blindsone, det man ikke ser når man er innenfor.

…..

blasfemi kan representere et språk som er helligere enn det tradisjonelle teologiske språket. Det kan være et språk som leter etter Gud på den andre siden av den gud har blitt gjort til i allianser med krefter som har marginaliserte menneskeverdet, det være seg kvinner, homofile, slaver osv. Kristus ble selv korsfestet på grunn av sine meninger.

..

Striden rundt Muhammed-karikaturene viser at det tradisjonelle religion=makt/sekulære=avmakt-skjemaet ikke lenger er selvsagt eller uproblematisk. Det fler-religiøse, og minoritets-majoritetsproblematikken, viser at makt er fordelt langs flere akser enn disse to. Når Muslim Student Assosiation of Trondheim i 2011 opplevde at noen tegnet «drity cartoons of the prophet» på veggen i deres bønnerom på NTNU, ble ikke dette forstått som en heroisk kamp mot en religiøs overmakt, men ble heller forstått som et fysisk angrep på en av de få stedene hvor sårbare utvekslingsstudenter føler seg hjemme.

…..

Men i tilfelle Pussy Riot er det tradisjonelle skjema fortsatt virksomt: en sterk, tradisjonsbundet kirke med for nære bånd til en autoritær verdslig makt. I en slik kontekst er det etisk riktig og intellektuelt forståelig at man bruker et religiøst språk («Hellig Maria, driv Putin ut»), for å protestere. Derfor blir det galt når Norges Kristne Råd i sin uttalelse sammenligner Pussy Riot med Fuck for forests sex-stunt i Oslo Domkirke. Denne sammenstillingen overser makt/avmaktdimensjonen og kjønn- og ytringsfrihetsdimensjonen i den russiske konteksten.

Pussy Christ
Vesten har en lang og stolt historie for blasfemi som ytringsform.
av GYRID GUNNES
Prest i Den norske kirke og forfatter

Spennende tanker. Men ville hun våget å skrive det samme om Muhammed? Selvsagt ikke. En tilsvarende montasje og ordbruk om Profeten kunne kostet henne hennes karriere og personlige frihet, på alle måter. Det vet vi, det vet presten.

Vi er allerede i ferd med å få to separate former for ytringsfrihet. Den gjelder bare innenfor gruppen. Det utrolige er at det skjer uten debatt, og at vi avfinner oss med at vår ytringsfrihet ikke gjelder i forhold til en annen religion, selv om denne skal være en integrert del av Det nye Norge.

Da har vi allerede akseptert at vi lever i et segregert samfunn. At det eksisterer parallellsamfunn.

Internaliseringen av at ytringsfriheten ikke gjelder islam er allerede fremskreden i det offisielle Norge. Motkreftene er svake. De kan skremmes, og noen ønsker å få adgang til å straffe «overtredere» med loven i hånd.

Det går ikke uten videre i USA.

Med sin verdidom har Clinton begitt seg ut på et håpløst foretagende: hvem skal avgjøre hva som krenker muslimer?

Redaktør for pajamasmedia.com, Roger L. Simon, tar Clinton på ordet: nå vil også han lage en Muhammed-film. Clinton kan like godt varsle justisminister Eric Holder med en gang, og be politiet plukke opp Salman Rushdie samtidig:

Hillary Clinton, I insist that you have me arrested. I am thinking of making a movie about Mohammed.

I don’t want to brag, but as a film professional with an Academy Award nomination in screenwriting, I may do a better job than Nakoula Basseley Nakoula, alleged creator of the Innocence of Muslims.

But I have to admit one thing. Hopeless and inept as Nakoula may be as a filmmaker, I agree with the intentions of his movie. I too detest Islam because I happen to abhor misogyny and homophobia, both mainstays of that faith. And, like most Americans, I prefer freedom of religion to jihad, Sharia law, and a global caliphate.

Don’t let me criticize any of that.

I also happen to agree with Nakoula that making a movie about a faith whose prophet married a six year old and deflowered her at nine is of thematic and dramatic relevance. As a father, I am seriously concerned about child abuse, as is most of our film-going public, I would imagine.

Indeed, the beginnings of Islam are the very stuff of great theatre and cinema, reprehensible as the actions of the protagonist may be. In fact, it may be great because of those actions. After all, Richard III is not a classic for nothing.

So I am very tempted by the subject of Mohammed.

Arrest me, Hillary Clinton, before I start. Call Eric Holder!

And while you are at it, tell him to round up Salman Rushdie. His novel about Mohammed is obviously blasphemous. He was lucky to escape that fatwa. We should have one of our own.

And arrest those Danish cartoonists too – ink-stained wretches!

Arrest everyone who dares to criticize a religion that wants to take the world back to the seventh century. After all, you’re a “progressive.” You’re on the side of human rights.

And make us apologize for our work, too. We didn’t mean a word we said. I’m sure the thoughtful folks in the Arab Street will accept our apologies and return to their peaceful, meditative lives.

But most of all, arrest me because I might even make things worse.

My film is likely to be inspired by a fascinating lecture I heard by the very Rushdie during which the novelist, who read Islamic history at Cambridge, explained the origins of that faith. He said it began with Mohammed’s ruthless and violent battle with the mother cults that then controlled Medina over local trade routes. It was about money then, but, as I will show in my movie, that war evolved into a kind of perpetual “War on Women” that has been waged by Islam since.

Interesting, huh? Good cinema. Action, adventure, sex (matriarchy vs. ultra-patriarchy), even a little meaty conversation like Lawrence of Arabia.

Don’t let me do it. There’s only one “War on Women” and you know it — the one your fellow Democrats ascribe to Mitt Romney and company. I wouldn’t want to undermine that.

So stop me, Hillary, before I write. The Bill of Rights is a fusty old document anyway, obviously subject to revision by an UN-approved committee of trans-global multi-culturalists.

Censor me all you want. I’m ready. I don’t want to cause any international incidents. I have enough sleepless nights as is.

But you will excuse me if, in the process, I think of you as the deepest of reactionaries. I knew you were a big time liar when you blamed the “right-wing conspiracy” for your husband’s obvious serial adultery. That was nothing compared to this, however. By blaming filmmakers, even the most amateurish ones, for the murderous actions of fanatical Islamists, you have placed yourself in complete opposition to everything our country ever stood for and to the essence of the U.S. Constitution.

How despicable.

ADDENDUM: For an insight to the degree to which our State Department has lied to us and to themselves about the situation in the Middle East, go here. Any Jews who now vote for Obama are “useful idiots” beyond anything ever conceived by Lenin.