Kommentar

Det er tilfeldig, men opplysende at Salman Rushdies selvbiografi om livet under fatwaen kommer samtidig som en ny blasfemi/ytringfrihetskrise utfolder seg på globalt nivå.

Det går en rød tråd fra Sataniske vers til 9/11, sier Rushdie. Senior-journalister kom til ham i New York etter at tårnene falt og sa: – Nå forstår vi.

Slik er menneskene. Kunnskap og erkjennelse er ikke det samme.

Den kampen pågår i høy grad i Vesten fortsatt. Fremdeles er det mange som skriver det samme unnfallende, prinsippløse som de gjorde under karikaturkrisen. Aftenpostens leder mandag var et skoleeksempel.

Men det er blitt vanskeligere å gjenta det samme godtkjøpspratet. Sprekkene og selvmotsigelsene er for tydelige.

En målestokk på hvilken vei det går, er at tekster av Salman Rushdie og Ayaan Hirsi Ali gir mer mening enn før. Vi forstår dypere hva det handler om.

Når man står midt oppe i noe, vil nye hendelser kaste lys over gamle. Vi forstår mer av fatwaen mot Rushdie, vi forstår mer av drapet på Theo van Gogh. Vi forstår så mye at vi ikke kjøper argumentet om at folkene bak Innocence of Muslims fortjener å dø. (En slik fatwa skal allerede være utstedt i Egypt, og den omfatter alle som hadde noe med produksjonen å gjøre, også skuespillerne, selv om de har beklaget og fordømt. Slik var det også med Sataniske vers.)

At vi skjønner mer, betyr at det «gjelder mer». Rushdie, Van Gogh, Pim Fortuyn var ikke enkelthendelser. De er del av en stor historie, den største i vår tid fordi konsekvensene er så store.

Ayaan Hirsi Ali tar tempen på det som er den utbredte følelsen i det offisielle Vesten.

And the defining characteristic of the Western response? As Rushdie’s memoir makes clear, it is the utterly incoherent tendency to simultaneously defend free speech—and to condemn its results.

Der er størstedelen av meningseliten fortsatt. Forsvar for ytringsfriheten prinsipielt, men når det kommer til stykket, fordømmer man dens anvendelse, og med irritasjon. Hvorfor kunne ikke disse menneskene oppført seg skikkelig?

I neste omgang synes man mennesker som havner i trøbbel, har seg selv å takke. Distanseringen skjer mye tidligere. Derfor er kampen om ytringsfriheten så viktig.

Ayaan Hirsi Ali beskriver hvordan hun overskred usynlige grenser og selv ble en blasfemiker. Hun brøt tabuene i det flerkulturelle Nederland. Da 9/11 inntraff, var hun forsatt muslim, og hun appellerte til trosfeller om å ta avstand fra disse som handlet i religionens navn. Det skjedde i liten grad. Hirsi Ali oppdaget hva kvinnefrigjøring betød i Nederland, og hun sa at muslimske kvinner burde oppleve det samme. Da ville de bli integrert. Så fortalte hun at hun hadde forlatt troen. Hun var blitt en frafallen. Det var tre brudd på en gang.

But I soon learned that by making such statements, I had unwittingly blasphemed three times: by associating terrorist attacks with a theology that inspired it; by drawing critical attention to the treatment of women in Islam; and—the worst blasphemy of all—by leaving the Muslim faith.

Av mediene får man inntrykk av at muslimer er ofre for stygge provokasjoner. At det drives forsøk på å islamisere europeiske samfunn, snakkes det mindre om. Hirsi Ali forteller om et utrolig tilfelle:

The week before I was sworn into Parliament, I gave an interview to an obscure paper in the Netherlands that caused an uproar. Dutch Muslim organizations had been demanding that the age of marriage be lowered from 18 to 15, touting the Prophet Muhammad as their moral guide. In response, I suggested that some of the actions of the prophet might be considered criminal under Dutch law. This prompted a delegation of ambassadors from Turkey, Malaysia, Sudan, and Saudi Arabia to knock on the door of my party leader shortly after I took my seat in the legislature, demanding my eviction from Parliament for hurting the feelings of Muslims—those not only in Holland, but everywhere in the world, all 1.5 billion of them.

Det denne historien forteller, er at det ikke kommer til å stoppe: hvis man tror det holder å statuere et eksempel med folkene bak Innocence of Muslims. Men det kommer ikke til å stanse der. Tror Sidsel Wold at islamistene går etter smakskriterier? Er de blitt kultivert siden 1989, slik at de ville latt Sataniske vers passere idag fordi det er høykultur? Eller er det enhver hån mot Profeten som skal straffes, og de selv som skal avgjøre hva som krenker? Tydeligvis. Men som tilfelle med ekteskapsalder viser: Man vil senke ekteskapsalderen for å følge Profeten, og akkurat dette eksemplet skulle vise at det å følge Profeten er uforenlig med et moderne, fritt samfunn basert på individets ukrenkelighet. Burde ikke dette tilfellet tilsi at man var åpen for religionskritikk? At blasfemi faktisk kan ha en funksjon?

Den som krenker

Theo van Gogh og Hirsi Ali laget filmen Submission der Koran-vers blir vist på mishandlede kvinnekropper. Dette var for «graphic» for mediene. Igjen var det filmskaperne det var noe galt med. Det var deres problem.

Men så kom «straffen», og siden har ikke mediene ønsket å fundere over sin regen rolle. Om de selv kan ha bidratt til denne forbrytelsen på europeisk jord ved å trekke seg unna og behandle kunstnerne som skyld i sin egen skjebne.

But that was nothing compared with what happened when I made a short film with Theo van Gogh (titled Submission) that drew attention to the direct link between the Quran and the plight of Muslim women. In revenge for this act of free thinking, Mohammed Bouyeri, a 26-year-old Dutch-Moroccan man, murdered van Gogh—shooting him eight times and stabbing him with two knives, one of which pinned a note to his body threatening the West, Jews, and me. As he was dying, my friend Theo reportedly asked his assailant, “Can’t we talk about this?” It’s a question that has haunted me ever since, often in bed at night. One side proposing a conversation; the other side thrusting a blade.

Det er når man ser Theo van Gogh i sammenheng med Rushdie eller attentatet på William Nygaard, at scenen opplyses.

Rushdie

Den som utsettes for en fatwa – religiøse trusler er spesielle siden de potensielt omfatter alle troende – mister det livet han kjente. Han lever ikke bare under trusler, han har ikke lenger et normalt liv. Det er som å bli dømt til en livsvarig straff, midt blant resten av samfunnet, og samfunnet later som ingenting.

Igjen: Vi forstår mer av hva Rushdie har gjennomgått nå. Det å motta ordre fra fremmede, å være i en slags Kafka-tilstand, der myndighetene ikke behandler deg som menneske, men et tilfelle, et kasus.

Now I knew what it was like to be a combatant in the clash of civilizations. Having renounced Islam and openly criticized its political manifestations, I was condemned to a life cordoned off from the rest of society. I quickly learned the drill leading up to any public meeting or event. “Follow me,” the agent on duty would bark out, half-request and half-order, opening the doors to the armored car, doors I was not allowed to touch. Then a fast-paced walk, more like a march: a dash into basements and cellars; down dark corridors and elevators; through greasy kitchens and laundry rooms full of startled workers looking up, frozen in place. Agents whispering into wrists, elevators opening at the perfect moment, and I would be ushered into the occasion I was supposed to attend: a meeting of politicians; a town hall gathering; a reading; an intimate birthday party.

IT IS a dreary, enervating routine—one with which Rushdie is oppressively familiar. In Joseph Anton, he movingly relates the story of his ordinary life before the fatwa, how he lost that life, and then how he learned to adjust to it without losing his sanity. He keeps himself going by focusing on the funny side of things. He grows accustomed to waking up in unfamiliar houses and discussing his every move with strangers appointed by the government for his protection. Before the fatwa, Rushdie had been a proud and stubbornly free man. But under threat of murder, he suddenly found himself forced to take orders from strangers for the sake of keeping himself—and his family—alive.

Islamistenes trusler byr på noen helt spesielle karakteristika, og en viktig del av dem er at mottakerne nekter å se dem for hva de er. Det er dette som gjør at individet strupes.

Derfor betyr ord noe. Det betyr noe når lederskribenter skriver at Innocence of Muslims ikke er verdt å stå prinsippfast for. Her introduseres et element av gradering: Halvkriminelle, softpornprodusenter og bedragere kan ofres – kanskje også jøder og koptere? De vil vi ikke forsvare. Vi sparer oss til de riktig gode navnene. Slik argumenterer Aftenposten og mange andre.

Or at least some of us know it. How often have I endured bizarre conversations with government officials who cling to the illusion that the threat is temporary or that it can be negotiated. And then there are the even more delusional positions staked out by some prominent intellectuals who blame the writer, the politician, the filmmaker, or the cartoonist for provoking the threat. In the days after van Gogh was murdered, too many prominent Dutch individuals expressed precisely this position, declaring smugly, “Yes, of course killing is wrong, but Theo was a provocateur …” Will they never cease looking for ever more ingenious ways of apologizing for free speech?

I virkeligheten utfordrer islam og muslimer hele verden.

Ayatollah Khomeinis fatwa mot Rushdie 14. februar 1989 var grensesprengende, og en krigserklæring til verden: Islams lov skulle gjelde alle, ikke bare muslimer. Da William Nygaard ble skutt i Dagaliveien i 1993, var det sharia i praksis, i sin nye radikale form.

Med den krevet Khomeini at islam skal gjelde hele verden. Verden har brukt lang tid på å ta dette inn over seg.

Det er bare noen få dager siden man på 11-årsmarkeringen for 9/11 sa at «nå går det over». Så eksploderte en ny blasfemi-ytringsfrihetskrise, og med ett er vi «tilbake» og forstår hva det handler om.

The Muslim men and women (and yes, there are plenty of women) who support—whether actively or passively—the idea that blasphemers deserve to suffer punishment are not a fringe group. On the contrary, they represent the mainstream of contemporary Islam. Of course, there are many Muslims and ex-Muslims, in Libya, Egypt, and elsewhere, who unambiguously condemn not only the murders and riots, as well as the idea that dissenters from this mainstream should be punished. But they are marginalized and all too often indirectly held responsible for the very provocation. In the age of globalization and mass immigration, such intolerance has crossed borders and become the defining characteristic of Islam.

At en religion krever at dens definisjon på krenkelse skal gjelde alle mennesker, er en hybris uten sidestykke. Det kan ikke gå godt – for dem som gir seg selv en slik rett. Man gjør fred og fordragelighet mellom mennesker en tjeneste ved å fortelle dem det.

Islamists’ Last Stand