Gjesteskribent

Jeg kunne ikke vært mer uenig med min venn Daniel Pipes, som skuffende nok gir pastor Terry Jones skylden for gårsdagens blodbad. I likhet med store deler av den progressive, tverrpolitiske amerikanske herskerklassen, gjør Daniel i bunn og grunn tenkemåten til det muslimske brorskapets Yusuf Qaradawi til sin egen. Altså mannen som sier at kvinner som ikke oppfører seg i samsvar med den islamske fundamentalistismens restriktive klesstandarder, bare har seg selv å takke når de blir voldtatt.
 
La oss tenke oss at Terry Jones var imam Terry Jones. Noe slikt er ikke vanskelig å forestille seg, for det går knapt en dag uten at en eller annen islamistisk leder med langt større innflytelse enn Jones uten omsvøp spyr ut hat mot USA og Vesten — hat som er mer provoserende, og mer representativt for hans land eller region, enn alt det som noensinne har kommet fra Jones’ munn. Ville det få deg til å sette i gang opptøyer? Vil det få deg til å begå mord? Ville det fremkalt mer enn et gjesp? Hvis det hadde avstedkommet så mye som en antydning om at denne typiske muslimske lederen burde bli brakt til taushet, så ville de offentlige protestene og den hyklerske regjeringens jamring blitt rettet mot dét forslaget, og ikke mot de anti-amerikanske provokasjonene som tilskyndet det.  
 
Den koordinerte volden mot amerikanske installasjoner i Midtøsten på elleveårsdagen for 9/11, ble forårsaket av én ting: islamsk overhøyhet. Stikk i strid med de løgnene som bedre vitende statstjenestemenn og opinionsledere har fôret det amerikanske folk med i 20 år, er ikke den islamske overhøyheten bare terroristenes ytterliggående ideologi, det er den dominerende islamske retningen i Midtøsten. Mer enn to av tre personer forakter USA og Vesten i land som Egypt og Libya. Som jeg påpeker i min nylig utgitte bok Spring Fever: The Illusion of Islamic Democracy: Da de fikk sjansen, valgte fire av fem egyptere den islamske overhøyheten. Den eneste overraskelsen ved valget var ikke de sekulære demokratenes svakhet. At de ikke teller noenting, selv om amerikanske politikere fortsetter å portrettere dem som typiske for det muslimske Midtøsten, sier seg selv. Overraskelsen bestod i at Det muslimske brorskap, som har bekreftet sin målsetning om et globalt kalifat styrt etter sharia, ikke er tilstrekkelig nidkjære for omtrent en fjerdedel av egypterne, som stemte for enda mer ekstreme «salafist»-partier.
 
Under sharia, slik den tolkes av den islamske overhøyhetens talsmenn (dvs. minst to tredjedeler av muslimene i Midtøsten), anses enhver negativ kritikk av islam eller dens profet, uansett hvor ubetydelig den er, som blasfemi, hvilket rettferdiggjør voldelige represalier — også døden. Disse muslimene — og de er hundrevis av millioner — betrakter dette som en guddommelig ordning, som dermed er pålagt såvel muslimer som ikke-muslimer.

Man må forstå at islam, særlig slik den fortolkes hos tilhengerne av islamsk overhøyhet, ikke bare er en religion, det er en totalitær ideologi med noen åndelige prinsipper, som utgjør en liten del av trossystemet. Blasfemi gjelder ikke bare de åndelige prinsippene, som Allahs enhet og denslags. Forbudet mot å tale fritt gjelder hele spekteret av islamsk lære. Er du kritisk til at en kvinnes vitnesbyrd i retten bare er verdt halvparten av en manns? Blasfemi! Er du kritisk til at det behøves fire mannlige vitner for å bevise en voldtekt? Blasfemi! Er du kritisk til dødsstraff for homofile? Eller steining av ekteskapsbrytere? Eller pisking for inntak av alkohol? Blasfemi, blasfemi, blasfemi!
 
Dette er grunnen til mordene og opptøyene. «Gudsbespotterne» selv er bare et påskudd. Det som forårsaker dette, er indoktrineringen av muslimske befolkninger i en ond ideologi, som rettferdiggjør barbariske reaksjoner på bagatellmessige dumheter. Det er den umiddelbare årsaken. Hvis du ønsker å se nærmere på en relevant underliggende årsak til den mer umiddelbare sådanne, bør man lytte til amerikanske tjenestemenn som Daniel siterer med tilsynelatende bifall: David Petraeus, Robert Gates, Eric Holder, Hillary Clinton og Barack Obama — jeg ville sette Lindsey Graham på listen også. Det er disse tjenestemennene som fordømte Terry Jones’ utøvelse av ytringsfriheten — bokbrenningen — fordi de ble «bekymret for det ville føre til muslimsk vold mot amerikanerne», som Daniel forsiktig uttrykker det. Det er en skam. Det som «fører til muslimsk vold» er en giftig kombinasjon av den islamske læren om at vold er den mest egnede reaksjonen selv på mindre fornærmelser, og den dhimmifiserte supermaktens samtykke til dette barbariet.
 
På RadicalIslam.org har tidligere CIA-offiser Clare Lopez et glimrende innlegg i dag, hvor hun forklarer Obama-administrasjonens medvirkning til kampanjen iverksatt av Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC) for å innføre sharia-lovenes blasfemistandarder på resten av verden. (Jeg ville ha henvist til Clares essay selv om hun ikke hadde vært så snill å nevne noe jeg hadde skrevet.) Etter at utenriksdepartementet fra ambassaden i Kairo i går offentliggjorde den skammelige uttalelsen som fordømmer amerikansk ytringsfrihet og ignorerer den islamistiske aggresjonen («USAs ambassade i Kairo fordømmer de pågående anstrengelsene nedlagt av villfarne personer i den hensikt å såre muslimers religiøse følelser» og så videre), skriver Clare:
 

Den uttalelsen er hentet rett fra hovedpunktene Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC) angir i sitt tiårige handlingsprogram, og er både for OICs og utenriksdepartementets vedkommende gitt med tanke på å innføre juridiske grenser for amerikanernes ytringsfrihet ved å forby kritikk av islam. Husk at utenriksminister Hillary Clinton var vertskap for OICs generalsekretær Ekmeleddin Ihsanoglu i Washington, D.C., i midten av desember 2011. De møttes for å diskutere iverksettelsen av «Resolusjon 16/18», en erklæring vedtatt av FNs menneskerettighetsråd i april 2011.
 
Resolusjon 16/18 ansporer medlemslandene til å bekjempe «intoleranse, negative stereotypier og stigmatisering» basert på religion, uten å kriminalisere ytringsfriheten — med unntak av de tilfeller hvor det «oppfordres til vold». Hvis kriteriet for «oppfordring til vold» er en «test av konsekvensene» som på forhånd legger bånd på ytringsfriheten fordi man ikke kan forutsi hvor lett ustabile muslimske befolkninger vekkes til morderisk raseri, slik som i Benghazi og Kairo, innebærer det en håndhevelse av islamsk lov om ærekrenkelser.
 
Dette er den virkelige betydningen av disse angrepene, nøye målrettet med tanke på å lokke frem ting som nettopp den feige pressemeldingen fra utenriksdepartementet, sitert ovenfor. Slik iverksettes dhimmifiseringen. Dertil kommer kravene fra Islamsk Jihad og Gama’a al-Islamiyya om løslatelse av Omar Abdul Rahman (den «blinde sjeiken»), som sitter på livstid i et amerikansk fengsel for sin medvirkning til bombingen av World Trade Center i 1993 — sammen med en trussel om å brenne den amerikanske ambassaden i Kairo ned til grunnen hvis kravene ikke oppfylles.
 
Vi er vitne til at prosessen med islamisering av amerikansk innenriks- og utenrikspolitikk opptrappes rett foran øynene på oss, i samsvar med såvel Sayyed Qutbs klassiske bok «Milepæler» som en fatwa utstedt i november 2011 av Yousef al-Qaradawi, det muslimske brorskapets øverste rettslærde, hvor han sa: «gradvis iverksettelse av sharia er en klok måte å gå frem på».

Sjeik Qaradawi er utvilsomt en lykkelig mann i dag. Planen fungerer aldeles utmerket.

 

Opprinnelig i National Review.