Kommentar

Vi befinner oss i en spesiell situasjon. En nordisk kunstner er truet på livet. Denne gang handler det om angrep på den akademiske frihet, den kunstneriske frihet, forsamlingsfriheten og den allmenne ytringsfrihet.

Hva har det resultert i? Ramaskrik? Nei, eliten kryper ned i hullene som muldvarper.

Noen dager senere forsøker noen å sette fyr på huset hans.

Holdningen synes å være: Lat som ingenting.

Men slike handlinger «legger seg ikke». De utløser et skred av oppfølgende begivenheter, som ikke lar seg stanse, uansett hvor mye de ansvarlige holder kjeft.

For det første i muslimske miljøer. Ekstremistene vant. Samtidig blamerte de alle muslimer, men det blåser ekstremistene i. For mangelen på autoriteter blant muslimene gjør at de «sterke», dvs. voldelige «carries the day».

Det skremmer selvsagt de liberale og sekulære/kulturmuslimene. De føler seg mer utrygge.

På den annen side blir svenskene opprørt over det de ser.

Hva skyldes tausheten? Eliten sitter helt stille. De tror at uttalelser kan velte båten, de tror at ord kan utløse rystelser i folkedypet. Politikerne forstår ikke at prosessene pågår uavhengig av hva de gjør.

De er ikke alene om strutsepolitikken. Mange mennesker oppfører seg likedan. De snur seg halvt bort og later som om dyret ikke får øye på dem hvis de står helt stille. De tror ikke at det vil angripe en uskyldig.

Det er den gamle borgerlige forestillingen om at hvis det skjer noe med noen, så må det være en grunn. Det skjer ikke noe med sakesløse. Dvs. det skjer ikke noe med de som oppfører seg som oss; er pene i tøyet, oppfører seg pent, snakker pent og har den riktige smaken.

Vilks «går for langt»

De som kritiserer Vilks er med på å øke isoleringen og avstanden og fyrer opp under følelsen av at bare man holder sin sti ren, dvs. ikke provoserer, så skjer det ikke noe med en. Også islamistene er mennesker.

Omtale av Vilks som «provoserende» og «kontroversiell», er stikkord for at han står alene, at han ikke er vår helt og fullt. Han representerer ikke oss. Han er gratispassasjer, han surfer på, utnytter friheten. Går han for langt så er han «on his own». Da må han selv ta konsekvensene.

Hvem bestemmer når han har gått for langt? Vi ser stadig tegn i kommentarspaltene på at han er på kanten: Vilks provoserer unødig. Trykker på feil knapper.

Det er den samme gamle besteborgerligheten som kulturradikalere og eksistensialister avskydde. Den som vil gå tørrskodd gjennom tilværelsen, og ikke vil risikere noe. Nå er det såkalte venstreorienterte som står for den samme besteborgerligheten, de insisterer på at de fortsatt tilhører venstresiden og forsvarer de gode idealene, men innholdet er umiskjennelig. Man vil ikke bli våt på føttene.

Under Uppsala-forelesningen åpnet Vilks med å nevne at David Irvings ytringsfrihet er omstridt pga hans revisjonisme. Noen har bitt seg merke i det. Men det var ingen endorsement av hans syn eller endog rett til å ytre det. Kun en konstatering.

Så gikk han over til å nevne blasfemisk og provoserende kunst. Han viste et bilde av Mapplethorpe, som fotograferte svarte homoseksuelle i dress med buksesmekken oppe. Mapplethorpe var in hos den chice eliten. Litt kinky. Men de ville aldri finne på å vise det for en forsamling muslimer. Kunst er blitt revir på en ny måte; ut fra etnisk tilhørighet. Hva publikum tåler å høre eller se. Det er en justering vi automatisk foretar, dvs. som smaksdommerne foretar, og de tror det er det eneste riktige. Vilks tror ikke det. Han tror det er nødvendig å behandle muslimer som alle andre: kommer de til en forelesning om ytringsfrihet og blasfemi og kunstnerisk frihet, så må de tåle å se det andre ser. Eller: skulle Vilks forandret innhold ut fra sammensetningen i salen? Det åpner for interessante perspektiver, for det er en hel rekke temaer som bestemte mennesker vil ha behandlet på en bestemt måte. Skal foreleserne umerkelig begynne å tilpasse sitt språk?

Konflikt

Trolig står vi overfor en kulturkonflikt i en dypere psykologisk betydning. Den eksperimentelle kunsten er et uforståelig språk for mange muslimer. Det er selve uttrykket som oppleves som blasfemi. Moderne kunst er intimt forbundet med historiske hendelser og filosofisk erkjennelse: Det handler om hvordan individet ser seg selv i forhold til sin samtid. Det går an å tolke Huntingtons sivilisasjonskonflikt i en dypere forstand: som en kamp mellom Allah og Jesus. Det er ikke tilfeldig at dette handler om blasfemi. Jesus var selv en stor blasfemiker. Å fremstille Jesus med tissefant, homoseksuell eller hva det måtte være, er derfor ingen stor provokasjon. Det er nærmest en tom gestus.

Men kunsten har en dark side, representert ved en kunstner som Bjarne Melgaard. Han er dyktig, men bildene fyller meg med vemmelse pga forhold til vold og seksualitet. Det samme borgerskapet som strømmer til hans utstillinger, rømmer unna Lars Vilks.

Vilks har valgt å føre kunsten tilbake til virkeligheten; til sin samtid, til en reell konflikt mellom mennesker av ulike kulturer. Det er mennesker som ikke aksepterer moderniteten over hodet. Han driver et stykke voksenopplæring, av muslimene, men også av oss vesterlendinger. Vi skal forstå hva det handler om. Hvis vi gir etter for frykten og truslene er det noe vesentlig vi gir slipp på.

Intet sted å gjemme seg

Kunsten er bare den synligste arenaen. Men denne konflikten mellom modernitet og fundamentalisme utspiller seg hver eneste dag i tusenvis av situasjoner, over alt der mennesker møtes: på skoler, arbeidsplasser, på gater og steder, i TV, avisspaltene, og på internett.

Tror man virkelig at dette er en konflikt man kan velge ikke å delta i?

Khomeini kastet hansken

Tilfeldighetene har gjort kunsten til en kamparena. Det skyldtes at ayatollah Khomeini trengte en erstatning, noe å stive opp revolusjonen med etter nederlaget i krigen mot Irak. Inn av døren seilte en roman som omhandlet profeten. Khomeini så sin sjanse til å utøke revolusjonens «anspråk», dens pretensjoner til å gjelde ikke bare Iran, men hele verden: slik demonstrerte han revolusjonen og islams makt. Dette var et leninistisk trekk. Vi har ennå ikke forstått at han dermed gjorde hele verden til en slagmark mellom islam og ikke-islam: for ifølge Khomeini skulle også ikke-muslimer føye seg etter islams påbud og ikke skrive, utgi eller oversette bøker som hånet islam. Dette var uhørt innen islams historie. Islams lover gjelder ellers bare innen «islams hus». Khomeini utvidet det til hele verden.

Det sier noe om islamismens aggressivitet, dens maktbrynde og megalomania: verdensherredømme, intet mindre.

Dette er ikke overspente tolkninger. Iran fulgte opp med å drepe den japanske oversetteren, og greide nesten å drepe den italienske, og Rushdies norske forlegger William Nygaard. Mullahene mener det de sier.

De radikale muslimene i Danmark fulgte bare opp da de erklærte Jyllands-Posten og Danmark krig. Deres handlinger var en direkte følge av Khomeinis. Men på disse 16 årene hadde denne erkjennelsen gått i glemmeboken. Rushdie ble forsvart av en skare intellektuelle og kulturarbeidere. 16 år senere var det faneflukt, og det var som man hadde glemt hva det handlet om. Man påsto at det nå var en helt annen situasjon.

Fire år etter 9/11 var det det. Men de som distanserte seg fra Jyllands-Posten og danskene mente det var tegningene som var en provokasjon. Man måtte ikke provosere muslimene. Sett i et større historisk perspektiv var denne argumentasjonen ynkelig. Sammhengen med Khomeinis fatwa er innlysende.

Hvis det ikke hadde vært Kurt Westergaard ville det vært en annen. Danskene hadde sinnsro og besinnelse nok til å forstå det og ga ikke etter. Nordmennene flyktet som Rattus Norvegicus.

Hat mot kunst, hat mot jøder

Derfor er også forsvaret av Lars Vilks så ynkelig. Man vil ikke vite hva det handler om.

Det er en direkte sammenheng mellom hatet mot Lars Vilks og jødehatet i norske klasserom. Det er de samme kreftene som vil bestemme hva læreren får si om Holocaust, korstogene, Irak-krigen, kolonialisme, imperialisme, Israel, palestinerne, krigen mot terror, integrering, assimilering.

Som man vil se: denne konflikten går gjennom alt, også gjennom hjertene.

Man kan late som om den ikke er der. Men den arbeider like fullt.

Mange velger det som kalles indre eksil. Et uttrykk kjent fra Nazi-Tyskland.

Men det er bare en utsettelse. Før eller siden blir du innhentet.

Barna har ingen slik fluktmulighet. De står midt oppe i konflikten.

Det gjorde inntrykk å lese om svenske elever som måtte bryte på arabisk for å bli godtatt i skolegården.

Hva sier man hjemme når datteren ber om å få bruke hijab for å bli godtatt? Eller når tenåringen sier hun må kle seg anstendig for å kunne gå i fred?

Dette er en standard som knesettes og blir knesatt, ellers føler de voksne muslimene at den andre standarden, modernitetens, vinner over deres døtre. Det er ingen fredelig kappestrid, ingen harmonisk flerkultur. Det er kamp på liv og død.

Derfor er Vilks` kunst-eksperiment viktig og uvelkomment for mange. Han synliggjør hva det handler om. Det er greit å like Mapplethorpes svarte peniser i egnede salonger, men vis det for guds skyld ikke på en forelesning med muslimer.

Vilks er brysom. Kultureliten liker provokasjoner, men ikke sånn.

Det er store deler av virkeligheten de ikke ser eller vil se, som er et hvitt felt. Det hvite feltet vokser stadig. For å kunne leve med et skinn av normalitet, for å forsone seg med tilværelsen, later de som om utviklingen er uavvendelig. Det ligger en stor grad av nederlagsstemning i Jonas Gahr Støres forkynnelse av et Nytt Norge. Folk er her, det er bare å akseptere.

Men for de fleste vanlige mennesker er det for mye som står på spill. De er ikke villige til å delta i et absurd teater. De godtar ikke at barna skal være forsøkskaniner i et enormt sosialt eksperiment ingen kjenner utgangen på.

Vilks er den klassiske kunster: brysom, som forteller oss sannheten real time, og vi er alle deltakere.


Innledning på møtet i documents venner onsdag 20. mai 2010.