Kommentar

For at ytringsfriheten skal være noe verdt må den brukes. Det er i krisesituasjoner at den settes på prøve, når det koster noe å si sannheten. I godvær kan alle være tilhengere av ytringsfriheten.

Noen insisterer på at vi fortsatt har godvær. Andre opplever det ikke slik. Lars Vilks er en av dem.

At han angripes fysisk på Nordens eldste universitet bør være en klar indikasjon på at han har rett. De som forenkler, eller gir inntrykk av at han er en ensom ulv, en provokatør, som viser gayporn for muslimer, (og hva annet kan man da vente?) kan dårlig nok skjule sitt motiv: å isolere Vilks, gjøre ham til en gal kunstner, som på ingen måte har noen sammenheng med samfunnet eller tiden.

Men svenskene ser hva de ser. Videoen fra forelesningen sier det meste. Oppførselen til publikum tilhørte ikke ofre/de krenkede: den tilhørte en aggressiv gruppe som vil diktere hvordan samfunnet rundt dem skal se ut. Det var en krigserklæring og slik har også svenskene forstått det. Det fremgår av kommentarfeltene.

Muslimene i Uppsala sier: «Vi finner oss ikke i noe vi ikke liker.» Derved bryter de en av de grunnleggende prinsippene for fredelig sameksistens, for den hviler på det motsatte: at man må finne seg i ting man ikke liker, fra fargen på naboens hus, hans smak og stil.

Tradisjonelt har de med god smak ledd av de med dårlig: i dag gjelder det mer enn noen gang, et nytt sofistikert smaksborgerskap bruker kodene til å avgjøre hvem som «er med». Grilldressen var symbolet på det vulgære.

Men nå utfordres denne rangeringen ut fra estetikk av helt nye kriterier, og det må gjøre også smaksborgerskapet urolig. De er ikke lenger politiske, det politiske er redusert til korrekte meninger, og den eneste reaksjonen de kjenner er å trekke seg tilbake, heise det hvite flagget – kalt dialog – og late som om det er plass til alt og alle. Sørg bare for ikke å gå utfordrende på gaten!

Dette er faktisk deres foretrukne strategi: unngå å provosere! Det gjør selvsagt Lars Vilks til en livsfarlig person. Men like lite som fortielsen av Vilks kan stanse konflikten rundt ytringsfriheten, kan det å kle seg anstendig stanse islamiseringen av omgivelsene: det begynner med skjørtelengden og stanser ved hijab. Det er en logisk kjede, og stadig flere oppdager denne dynamikken i sitt nærmiljø.

Hva gjør mediene? De hever stemmen, og blir enda mer paniske.

Enkel politisk aritmetikk

Et demokrati er avhengig av at det er mulig å ytre sannheter, både i entall og flertall, med stor og liten bokstav. Vi vet ikke hvor sannheten kommer fra, hva den består i. Derfor har vi ytringsfrihet. Den skal garantere at hvis noen har noe viktig å si, så skal de ha anledning til det. De skal være beskyttet.

Muslimene snur opp ned på dette prinsippet. De vil bestemme – a priori – på forhånd – hva som kan sies. Dermed bryter de den kanskje viktigste kontrakten i det sosiale fellesskapet. De fjerner selve oksygenet i demokratiet.

Å fjerne ytringsfriheten er å erklære demokratiet krig.

Man kan velge å forsvare ytringsfriheten, eller man kan velge å svikte den. De etablerte mediene vil gjerne gjøre begge deler, med dårlig resultat.

Det er når angrepene på ytringsfriheten får fysiske resultater: trusler, attentat, at man må ta stilling. Norske medier svikter Lars Vilks som de sviktet Jyllands-Posten. Man kan si de er konsekvente i sin unnfallenhet.

Men unnfallenhet går på et eller annet tidspunkt over til medskyldighet, til delaktighet, og vi er for lengst forbi det punktet.

Det betyr ikke at det ikke går an å snu. Det er aldri for sent å erkjenne at man har tatt feil, og det vil garantert noen gjøre. Men kollektivt betraktet er medienes oppførsel ynkelig.

De er ikke alene: Viacom, og Comedy Central, er like ynkelige overfor truslene mot South Park. De tror sensur vil redde dem, men all erfaring viser at det bare øker aggresjonen.

Lars Vilks har påtatt seg en rolle. Den er heroisk. Han gjør det på vegne av det frie samfunn, til forsvar av den friheten vi anvender hver eneste dag. Uten å merke det.

Angrepet på Vilks viser at noen ønsker å ta den fra oss. Mediene vil gjerne innbille oss at det bare gjelder ham, at det er et slags internt oppgjør vi ikke trenger å bry oss med. Men alle med et minimum av instinkt forstår dødstrusselen når de ser den.

Det er på det punktet at vi alle har et sannhetens øyeblikk: Vi ser pistolmunningen. Den som da prøver å si at «jo, men var ikke Vilks også bevæpnet», har valgt side. Uansett hvor mye man bedyrer sine gode hensikter.

Historien er en øks som faller og det er ingen som kan stanse den eller late som om den ikke eksisterer.

Les også

-
-
-
-
-