Ytringsfrihet og trosfrihet er gjensidig avhengig av hverandre, faller den ene, faller den andre, skriver tegneren Roar Hagen i VG. Han viser til minaretforbudet i Sveits, men kunne like gjerne vist til forholdene på Grønland i Oslo.

Det er små, forsiktige tegn på «motstand». NRK Dagsnytt har de siste dagene referert angrepene på koptere i Egypt og på kirker i Malaysia, og Ole Torp har fortalt om angrep på amadiyahmuslimer i Indonesia.

Heikki Holmåls og Bård Vegar Solhjell sto for ukens beste sitat da de gikk inn for trykking av tegningene og fikk spørsmål om det er verdt det:.

–Liv kan gå tapt dersom reaksjonene blir like voldsomme som i 2006. Er det virkelig verdt det?

–Jeg er glad for at folk som William Nygaard og Arnulf Øverland ikke har tenkt slik. Vi må holde prinsippet om ytringsfrihet høyt, det er viktigere enn mat på bordet, sier Holmås.

Det er nye toner. Spørsmålet er om disse ordene får konsekvenser, om man tør anvende dem.

Justisminister Knut Storberget satte på plass en NRK-journalist som to ganger spurte om han gikk inn for politisk overvåking når han gikk god for datalagringsdirektivet. Storberget reagerte på spørsmålsstillingen og sa fra.

Når man bryter konsensus, oppdager man hvor styrt den er.

Forsvarsminister Grete Faremo hadde en replikk til Kristian Berg Harpviken om at han kanskje ikke ønsket at ISAF skulle lykkes i Afghanistan. Det var et nålestikk, men dog.

Reell politisk uenighet må frem i lyset. For uenigheten stikker dypt.

Liberale muslimer

LIM – liberale muslimer – representerer en utfordring, ikke bare for de konservative muslimene, men også for de etablerte mediene som har «skapt» dem.

Shakil Rehman møtte Mohammed Usman Rana og en eks-talsmann for moskeen Minhaj Ul Quran i Dagsnytt Atten. Rana er etterhvert blitt så selvsikker at han kan koste på seg en viss romslighet. Men tonen overfor Rehman er nedlatende. Det er tydelig at Rehman og hans liberale/sekulære muslimer representerer en trussel det gjelder å slå tilbake eller marginalisere. Rana snakker om profeten som det mest perfekte menneske, og bruker sogar uttrykket hellig. Han er helt uimottagelig for Rehmans historisering: at profeten opprinnelig ikke ville det skulle lages bilder av ham for å unngå idoldyrking, og nå er det nettopp det som skjer ved billedforbudet.

Enda verre blir det når eks-talsmann for Minhaj Ul Quran åpner med å si at Rehman forsøker å «kvele» debatten. Rehman protesterer mot et slikt uttrykk, og det oppstår et munnhuggeri som eks-talsmannen tar som bevis på at Rehman er intolerant. En klassisk og velbrukt taktikk fra de konservative kreftene, som programlederen ikke arresterer.

Det er dette som gjør at konservative muslimer blir så høye på pæra. Norske journalister nekter å gå i nærkamp med dem, og lar dem være i fred med sine definisjoner og tolkninger.

Usman Rana viste det da han var i Tabloid mot Minervas redaktør Nils August Andresen. Minerva hadde våget å legge ut turbantegningen, og Andresen kom med en lang utgreiing om hvorfor dette ikke var rettet mot muslimer. Han kom med så mange forbehold at Rana i samarbeid med programleder Trude Teige kunne overta debatten. Trude Teige har ved flere anledninger vist seg inkompetent til å lede en debatt om et så kontroversielt tema. Hun snakket bokstavelig talt Rana etter munnen, og foreslo selv at trykking ville være å gi ekstremistene det påskudd de leter etter.

Muslimenes svar på Jan Thomas

Rana fremstår som muslimenes svar på Jan Thomas. Hans forfengelighet blir mer og mer påtrengende: elegant dress/skjorte og et skjegg så velpleiet at man ikke ser annet. Stilen er mannen, heter det, og her står stilen i en merkelig kontrast til Ranas strenge religiøse budskap. Ord som melder seg er narsissisme og ekshibisjonisme. Rana fortjener disse karakteristikkene. Han viser selv ingen respekt for sine motdebattanter.

Råd til å være raus

Det offisielle Norge har rost muslimske talsmenn som Rana og Akhtar Chaudry for å opptre mer tolerant denne gangen. Kan det også være fordi de har innkassert seieren fra forrige gang, og denne gang ikke behøver å true? De puslete faksimilene etter tre drapsforsøk mot tegneren er ikke akkurat noen modig handling.

Man kommer halsende langt baketter sin samtid.

Roar Hagen

En som har fulgt med er VGs tegner Roar Hagen. Hans illustrasjoner er blitt en avis i avisen. Under blasfemidebatten i fjor vinter ble det tydelig at Hagen lå milevidt foran sin egen redaksjon.

Han har holdt stø kurs siden. Lederartiklene og kommentarene kan være vinglete og tamme. Hagens tegninger holder Ragnvald Blix-klasse.

Selve ideen om ytringsfrihet er uløselig bundet til religionsfrihet, som to sider av samme mynt. Å ha en voksende religion midt i blant oss som attpåtil er politisk, vil oppleves som uholdbart uten en totalt fri kritikk. Kravet om svekkelse av religionsfriheten vil automatisk følge. Det er i dette lyset vi må se resultatet av folkeavstemningen i Sveits, som ga forbud mot minareter. Et resultat jeg beklager, siden jeg står på både ytringsfrihetens og religionsfrihetens grunn. Men både muslimer og ikke-muslimer må forstå at disse to grunnleggende verdiene er uløselig sammenbundet i et skjebnefellesskap. Faller det ene, ja så faller det andre.

Hagen beklager at de etablerte medier og «gårsdagens smaksdommere bestående av etablerte politikere, journalister og forskere har mistet makt til nye og demokratiske medier». Det er sjeldne toner, kritikken rammer Hagens egen arbeidsplass. Tar jeg ikke feil, er det bloggere han sikter til.

Hagen har skjønt det. Han har skjønt hva tegningene har satt i gang.

Tegningene som mange trøstet seg med at var middelmådige, har vist seg å ha en utrolig kraft som katalysator. Av mange grunner har levende medier kviet seg for å trykke dem. Men dette har medført svekket relevans for etablerte medier, og større rom for helt nye medier på nett.

Igjen en blomst til bloggere, og et spark til de etablerte for unnfallenhet.

Hagens refleksjonsnivå er sjelden vare i etablerte kretser. Det er bare Per Edgar Kokkvold som formulerer seg like klart.

Konstante trusler

Den norske debatten går i ring fordi den beherskes og styres av folk som ikke vil at deres posisjoner rokkes ved. Imens går verden videre. Anders Heger må gjerne bagatellisere truslene, men den som følger med vet at selvsensuren vokser, og truslene likeså.

De rammer nå bredere. Truslene mot Suzanne Biers Darfur-film er ett tegn. Et annet er den nye trusselen mot Lars Vilks. Ikke bare at han ble truet, men måten det skjedde på, via en telefon fra Somalia, på svensk. Avstander er opphevet, terroren er global, slik menneskenes rekkevidde er det. Men vi europeere er bufaste, slik blir folkevandringene også til en slags asymmetri der «de» vet mye om oss, og vi lite om «dem».

Orke å se sammenhengene

Det holder ikke lenger å fastholde prinsipper, de må omsettes i praksis.

Man må se truslene i hvitøyet og våge å ta konsekvensene. Fremveksten av segregerte samfunn gir grobunn for den intoleransen som truer kunstnerisk frihet. Hvis Norge og Europa får enklaver med sterk sosial kontroll av menneskene som bor der, vil det ikke nytte å påberope seg prinsipper. Da vil frihetene være avskaffet. Det eneste man kan gjøre er å flytte. Da vil territoriet være avstått til islam.

Dette er en brutal sannhet, og mange rygger tilbake for den, men det var det Hilde Lundegaard og Olga Stokke skildret i sin artikkel fra Grønland.

Hvis vi ikke våger å se disse sammenhengene, hjelper det ikke å fordømme attentater på Kurt Westergaard. Det blir tomme øvelser.

Forsvaret for ytringsfriheten må være aktivt.

Julen er angrepstid

Da redaktøren av Al Quds, Abd al-Bari Atwan, ble intervjuet på Al Jazeera om Detroit-bomberen, sa han noe som åpnet en luke. Han spurte: Tror dere det er tilfeldig at terroristene slår til akkurat i julen? Selvfølgelig ikke. De vet at det er en kristen høytid, de vet at folk er i julestemning og at terror derfor rammer ekstra hardt.

Selvfølgelig har han rett. Jihadistene vil ramme de kristne og Vesten midt under deres største høytid. Derfor skjedde Lockerbie-bomben på lille juleaften, og Detroit-bomberen slo til på 1. juledag. Kurt Westergaard ble angrepet i romjulen.

Hvorfor må det en palestinsk redaktør til for å fortelle oss dette? Hvorfor er vi ikke i stand til å tenke det selv?

Hvis noen hadde foretatt seg noe mot muslimer under ramadan, hadde vestlige medier garantert gjort et stort nummer ut av en slik krenkelse og vist stor forståelse for muslimenes vrede. Men når terrorister går til angrep på vestlige samfunn og borgere under julen, later vi som vi ikke forstår sammenhengen.

Denne selvlobotomering vitner om en dyp frykt, en frykt som går mye dypere enn frykten for trusler. Det er en angst for å forstå situasjonen vi befinner oss i.