Kommentar

Lars Vilks ser uberørt ut, først når du tar og «kramar honom» kjennes en martret kropp. Tiden etter attentatet er en annen tid. Likevel klarte han gjennomføre et foredrag for den utenrikspolitiske foreningen i Karlstad mandag 16. mars. Mannen er ufattelig sterk.

TFS-Vilks-2015-I-142

Lars Vilks, nestformann i Trykkefrihedsselskabet, Aia Fogh, formann i TF, Katrine Winkel Holm, Lars Hedegaard, Søren Espersen (DF), Helle Merete Brix. (foto: snaphanen.dk)

Mange hadde funnet veien til Christiansborg lørdag 14. for å vise solidaritet med Trykkefrihedsselskabet og Lars Vilks. Synet av alle menneskene var oppløftende. Likevel hang det en tung sky over møtet: hvem skal beskytte møter i fremtiden? Skal alle ”kontroversielle” møter foregå inne på Christiansborg? Det kan ikke la seg gjøre. Christiansborg kan ikke omgjøres til vanlig møteplass.

Over den smukke rammen hang derfor en følelse av å være under press, av sårbarhet og trusler. Krudttønden fortsetter å stråle radioaktivitet.

I realiteten er ikke bare ytringsfriheten, men også møtefriheten og organisasjonsfriheten kraftig beskåret. Hva skal man med en organisasjon som er innrettet på møter, hvis det ikke lar seg gjøre å avholde dem?

Alle som ikke fokuserer på disse fakta og belyser dem, er med å styrke de kreftene som står for trusler og pression.

Det gjelder også de som drar seg unna og vil snakke om noe annet.

Glemt

Det ville venstresiden fra 60-tallet ha forstått. Den gang forsto man dynamikken med ”hvem som gjør hva” og de objektive faktorer. Man var eksperter på å fortelle det borgerlige samfunn hva det egentlig holdt på med.

Nå tuter man med ulvene.

De har slående lik holdning til ytringsfrihet og jøder som islamistene: de støtter ikke opp under en ytringsfrihet under angrep og de er mot jødene.

Ingen påpeker dette faktum, som er så nærliggende. Men når det går opp for en slår det inn med en selvforklarende effekt:

Den viktigste grunnen til at muslimer kan utfolde sin antisemittisme er at venstresiden har beredt grunnen gjennom tiår.

Fra å ha vært for Salman Rushdie er de nå mot karikaturtegninger, blasfemi og kritikk rundt denne overhodet.

Det er dette Lars Vilks synliggjør. Derfor er han farlig. Vilks er ved å bli en martyr.

Rett foran øynene våre.

IMG_6935

fra blomstene foran Krudttønden tirsdag 18. februar, med bilde av filminstruktør Finn Nørgaard som ble skutt.

Spot on

Da Naser Khader skulle grunngi hvorfor Vilks fortjente Sappho-prisen åpnet han med å si at han ikke forstod Vilks tegninger og gjerne ville ha en forklaring. Det var dumt. Hvis Khader ikke forstår rondellhund-prosjektet burde han frasagt seg oppdraget.

Vilks har med sitt lille stunt truffet det kunstneriske establishment i solar plexus: han har synliggjort at det ikke klarer å forholde seg til at det er kommet inn en faktor i kunsten som de ikke tør omtale: islam. Islam vokser, brer seg og lammer deres tunge. Det samme gjelder forfattere og skribenter, men den billedlige fremstilling er lettere å avsløre. Bilder er lettere å reagere på, alle tror de forstår dem. Tekster er vanskeligere. Dem tar venstreintelligentsiaen seg av.

Muslimene bet på agnet. De reagerte som forventet på rondellhunden. Det gjorde også venstreestablishement og de politisk korrekte. Bak fordømmelsen ligger frykten og skjelver. Vilks eksponerer at de har overgitt både kunsten, friheten og tradisjonen. Han har synliggjort overgivelsen. For det hater de ham intenst og inderlig.

Vi snakker om en passiv og aktiv kollaborasjon.

IMG_6937

Noen har lagt en rondellhund tegning foran Krudttønden, og noen andre har ikke kunnet tåle å se den, men har brukt foten.

Fri oss fra…

Dette er tung materie, vi hater det. Vi hater at dette er kommet inn i våre liv. Vilks har blitt et symbol på vår overgivelse. De med symbolmakt skulle ønske han forsvant, at de slapp å bli påminnet.

Nå har Vilks nesten forsvunnet. Han lever som en fange. Det er dager han ikke kommer ut. Han har måttet flytte fra sitt hjem. Naboene vil ha ham til å flytte fra huset i Höganäs, til tross for at det er kilometer mellom husene. Det er samme reaksjon: Vekk, forsvinn. Du plager oss.

Slik reagerer mennesker som er slått av frykt. Det er lite annorlunda enn de som føler Vilks som en påminnelse om deres kunsteriske og politiske kapitulasjon. Men de har begge interesse av at han forsvinner.

De samme menneskene deltok i hyllesten av ytringsfriheten etter både Charlie Hebdo og Krudttønden. Men de er verken Charlie Hebdo eller Vilks. De er fortsatt seg selv og legger bare en ny alen til sine liv: Hykleriet. Først attentatene, deretter prisingen av ytringsfrihet uten konsekvenser.

Hvor mange møter på Litteraturhuset i Oslo er truet? Eller vil man bruke væpnet politi som prop i et stykke, for å vise at man er important?

Hvem var det som sto på trappa til Deichman og ulte da Lars Vilks besøkte Oslo? Disse enkle spørsmål forteller oss hvem som er hvem. På 60-tallet var vi flinke til å spørre Cui bono? Hvem gjør hva, hvem har nytte av det?

Ja, hvem støtter Vilks, hvem forsvarer ham, utover rene klisjeer?

De har interesse av å marginalisere ham for at hans symbolkraft ikke skal vokse. Det gjør den etter Krudttønden. Vilks er blitt internasjonalt kjent. Han har allerede skrevet sitt navn inn i historien ved siden av Salman Rushdie og Jyllands-Posten. Det kan de ikke gjøre noe med.

Som åndsarbeider har man en plikt til å påpeke dette enkle faktum. Men det får man ikke vite av Aftenposten, verken av Trine Eilertsen eller kunstanmelder Kjetil Røed. Ingen av dem synes Vilks er verdt noe: Selvfølgelig, man skal ikke ha lov til å slå ham i hjel, men som kunstner er han ikke verdt stort.

De har ikke fattet poenget. Hverken kunstnerisk eller journalistisk: Vilks har allerede lykkes. Han har allerede blitt et symbol.

Disse – Ejlertsen, Røed, har bare ikke oppdaget ham fordi de står på samme side som de som vil ramme ham. De forsøker å redusere hans kunstneriske betydning, men i virkeligheten er det hans forsvar for ytringsfriheten og den kunstneriske frihet som irriterer.

Dette kan de ikke innrømme og det gjelder mesteparten av den intellektuelle klassen: deres egen kapitulasjon forkler de som prinsipper, som anstendighet, som respekt.

De mest opplagte tingene forblir ukommentert.

Derfor ambivalensen: Fordømmelsen av angrepet, forskrekkelsen over drapene og hva det kunne ha blitt. Lyden av gong-gong. Man hører klokkene ringe. For hvem?