Torsdagens første møte i Lars Vilks-komiteen fikk en hel annen oppmerksomhet etter at den anden Lars,  – Hedegaard, ble forsøkt drept på Fredriksberg. Både DR tv og TV2 sendte rapporter til sine nyhetssendinger.

Der skede ikke noget. Det var der heller ingen der troede. Politet var sterkt tilstede og sjækkede alle grundig.

vilks II 075

 

Lars Vilks har et håndtrykk som en skogsarbeider. Selv er han som et tre i skogen, en furu der har vokset langsomt. Han er seig og utholdende. Man får ikke ram på ham så læt.

Lars vet hva han gør. Han sa en memorabel setning ved avslutningen av sin session: – En kan förlora hur många slag som helst, om man bare vinner det enda avgörande slaget.

Det er klokt sagt. Begge Lars’er har tapt mange slag, men det er likevel ikke sikkert at de taper når det kommer til stykket. Der var et helt andet alvor denne gang i reaksjonene på attentatet. De som sier at Hedegaard selv er om det, er i fåtall og på vikende front. Man sier, som Søren Villemoes observerte i en artikkel, ikke som under karikaturkrisen – «ytringsfrihet, men…. «. Forbeholdet, kvalifiseringen er vekk, nu sier man kun: «ytringsfrihet». Man går kanskje så langt som til å identifisere hvem der truer den. Men man skylder ikke lenger på andre. Til det er handlingen for brutal og direkte.

Vilks spøker med det meste. Han fortalte at han og Hedegaard hadde fleipet med hvem der hadde mottatt flest trusler. Hedegaard kunne fortelle at han kun hadde mottatt en alvorlig.

-Nu är också han i Hall of Fame, skjemtet Vilks.

Hvor blir de unge av?

Teatret på Østerbro var fullt. Men det var desideret mennesker i den øvre aldersklasse. Spørsmålet er: hvor blir de unge av? Hvorfor engasjerer ikke ytringsfrihet dem? Det er ett av de vanskeligste og ubehagelige spørsmål. De er storforbrukere av kultur. Truslene mot Vilks er ikke bare en trussel mot en kunstner som vil vise at samfunnet er grepet av angst.

Hvis man tror at alt vil ordne seg om Vilks falt på kne, tar man feil. Hensikten med truslene mot Vilks er å statuere et eksempel: den som mishager oss går det ille. Derfor er Vilks stunt velegnet: han har laget noen kruseduller. Ingen kan se hvem det forestiller. Men han har gitt dem en tittel: Profeten som rondellhund. Og det er navnet, identifiseringen, og ordet hund så får det til å svartne, for islamister og kultureliten. Den gripes av panikk.

Men det er jo bare et ord på en tegning. Hvis man går inn i den fellen og tar på alvor at det her er blasfemi, så klapper fellen igjen og kunsten ødelegger seg selv innenfra.

Vilks alene

Vilks står alene på scenen, bokstavelig og i overført betydning. Han holder opp et speil for offentligheten, spesielt den mediale og kulturelle eliten, og speilet forteller dem at dom er i ferd med å bli tokiga: man kan ikke ustraffet bøye seg for voodoo hvis man er kunstner. Den ettergift, den innrømmelse som truslene representerer, vil langsomt förlama den kunstneriske evnen: den förlaming er synlig så lenge Vilks holder på med sitt prosjekt, han blir et brennpunkt for den. Prosessen kommer selvfølgelig til å pågå selv om Vilks skulle forsvinne en dag. Det er ikke ham der setter den i gang. Han synliggjør den bare.

De andre – de som ikke vil se i speilet, driver med en art selvskading.

Den er lettere å anskueliggjøre for en billedkunstner. Men presis samme förlaming skjer med forfattere, skribenter og journalister om dom inten skriver sanningen. Det er den enda uppgift en skribent har. Han kan icke svikte den uten at det har konsekvenser for hans arbete.

Det er en helt rystende erkjennelse, at det her utspiller seg i vores moderne, bright lights samfunn.

Hver eneste gang jeg hører Vilks så får han dette til å stå lysende klart. Takk Lars!

 

Les også

-
-
-
-
-
-