Kommentar

Lars Vilks har hele tiden sagt at reaksjonen på rondellhundtegningene er en del av prosjektet. De går ikke an å skille fra kunsten. Men hvis man forfølger hans resonnement: hvem har nå regien? Lars Vilks måtte mandag øyeblikkelig flytte fra sitt øde hus i Skåne.

Vilks synes fortsatt at eksperimentet går i pluss og var verdt prisen.

Den lilla skissen av Muhammed fortsätter att påverka Lars Vilks liv. I dag fick Vilks reda på att han omedelbart måste flytta till en hemlig plats.

– Det känns lite tungt. Men så får det bli. Jag kan ju komma hit lite då och då men det går inte att sova här.

….Den lille skissen. Presis: en liten tegning, noen kruseduller av en mann med skjegg på fire ben, umulig å se hvem det forestiller, hvis det ikke hadde vært for tittelen. Det er et bevis på symbolenes kraft og makt, og ordene flyr verden rundt, for bildet vil bare noen få trykke.

Det er merkelig at man tar bildet alvorlig. Man må vite hva det forestiller for å bli krenket. At redaktør for Vårt Land, Helge Simonæs, tar det på fullt alvor, sier noe om at man godtar en bestemt oppfatning av bildet. Man går på en måte i en felle og lar ytringsfriheten snevre inn på basis av en liten krølltegning.

Tegningene har således fått store konsekvenser allerede: redaktører fraskriver seg ytringsfriheten under påskudd om dialog og respekt, Al Qaida i Irak blir oppmerksom på en svensk kunstner, og kunstneren må flytte fra sitt hjem. Han kan ikke være der lenger. Det er blitt for farlig, mener Säpo.

Var det verdt det?

– Konstprojektet håller den nivå som man kan försvara. Det är allvarligt, men inte tragiskt. Än så länge är det här bara spel med ord.

Et spill med ord? Fører Vilks og hans eksperiment til en resakralisering av det offentlige rom? Det kan virke som om noen denne gang ikke velger gatas parlament, men ønsker å bruke den oppsparte goodwill til å kreve gjeninnføring av blasfemi-paragrafen. Men trengs det? Redaktører, forfattere og journalister har gjeninnført blasfemiparagrafen helt frivillig.

Man kan legge Vilks det til last, men egentlig har han bare demonstrert noe som har ligget der hele tiden. Det blir bare mer akutt for hver gang.