Kommentar

Når samme kunstner blir forsøkt drept nok en gang på grunn av sin kunst, kunne man tro at kritikerne ville bruke litt tid på å sette seg inn i hva kunstnerens prosjekt faktisk går ut på. Men det skjer ikke, man forstår ikke, eller mer presist; man vil ikke forstå Lars Vilks.

vilks
Med et par enkle strektegninger har Vilks avslørt hvilke problemer religionen islam får i møte med det moderne, sekulære samfunn. Det gjør ham til en «provokatør» blant de politisk korrekte. At mange muslimer ikke tåler karikaturer av sin profet, virker på den annen side å være helt greit. Selv om det innebærer en elementær verdikonflikt som faktisk stikker langt dypere enn det at en kunstner benytter sin ytringsfrihet og tester ut kunstens grenser.

«Vi visar inte provocerande konst»
I kunstverdenen skulle denne kunstneren ha alle forutsetninger for både hederlig omtale og priser for sitt vellykkede konseptkunstprosjekt, men det skjer ikke. Man unngår i stedet å stille ham ut, noe Vilks selv skriver om på sin blogg:

Något naivt (men kanske ändå inte så dumt) sporde jag Moderna om de kunde tänka sig att göra en yttrandefrihetsgest med en mycket kort utställning, hänga upp dem och sedan ta ner dem. Det blev inget av det: «Vi visar inte provocerande konst». Helt riktigt, på Moderna visar man inte provocerande konst. Det var i varje fall mycket länge sedan man såg något sådant.

Hva er problemet med Vilks når man godtar Bjarne Melgaards ekstremt volds- og sexfikserte ekspresjonisme? Forskjellen består i at Vilks er provoserende på feil måte. En mulig forklaring på den utbredte antipatien prosjektet hans møter, er at kunsten kolliderer med det som har blitt en ny trosbekjennelse i deler av den vestlige verden. Her heter det at islam og demokrati går ut på det samme, og at islamistisk terror ikke har noe med islam å gjøre. I tillegg kommer den allerede etablerte «svak gruppe»-tenkningen som gjør muslimer til ofre per definisjon. Aftenpostens politiske redaktør Trine Eilertsen trakk konklusjonen av denne tenkningen i en artikkel som ble publisert bare noen timer etter angrepet mot kunstneren: Det er Vilks som er provokatøren!

Som uavhengig kunster er Vilks selvsagt ikke bundet av slike dogmer, eller av rasismen som ligger innbakt i de politisk korrektes gjennomgående lave forventninger til folk fra «utsatte grupper». Derfor må han gjøres ubetydelig, nedvurderes som artist eller utdefineres som ond; som rasist eller «islamofob». Slik takker man en betydelig kunstner som nylig er forsøkt drept: I Aftonbladet skriver forfatteren Åsa Linderborg at Vilks nå «börjar se skrämd ut på riktigt».

Ich bin moderat natürlich
Avskyen mot Vilks inngår også i en annen politisk myte. Her heter det at islamister og islam-kritikere er to alen av samme stykke. Selv om Vilks aldri har definert noe bestemt publikum for sine prosjekter, mener mange av kritikerne at han tilhører sistnevnte gruppe.

– Ytre høyre og islamske ekstremister trenger hverandre for å føle seg viktige. Dessuten er de forbløffende like, skriver professor i sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen i et innlegg på nettstedet Forskning.no. Skal vi tro Øyvind Strømmens nye rapport, er det muslimhatet som skaper militante islamister. Følelser og voldsbruk er plutselig blitt kommensurable størrelser.

I et ideologisk massesamfunn, der samfunnsharmonien er blitt en dyd, ignoreres fakta av hensyn til praktisk politikk. Skuespillet overtar. Om Hylland Eriksen har regien blir verden delt inn på følgende måte: De onde er «motivert av renhetstrang og nostalgi». De drømmer om «en enklere verden, der det var orden og forutsigbarhet». De gode er mer som han selv: Denne gruppen innser at «den moderne verden har et noe kaotisk og uryddig preg», i motsetning til jihadistene og islam-kritikerne er de kort og godt bedre mennesker. Der andre ser uklart klarer de gode «utmerket godt å navigere i dette grumsete, men næringsrike farvannet».

I denne forestillingen kan demokrater likestilles med antidemokrater: Max Hermansen kan sammenliknes med Ubaydullah Hussain, og Hege Storhaug har liksom noe til felles med mulla Krekar når det kommer til spørsmålet om hvordan samfunnet bør innrettes. De som definerer sine demokratiske meningsmotstandere som ekstremister, inntar naturligvis selv en kjærlighetsfull, raus og tolerant midte. De er heltene både i og utenfor stykket.

Med byens ordfører mot ytringsfriheten
Intellektuell uredelighet kaller filosofen Peter Wessel Zapffe det, for opplegget er basert på en løgn. Utgangspunktet er umoralsk fordi det impliserer at demokrater vil leve opp til ekstrem-karakteristikkene, mens ekstremister blir demokrater bare politikerne og skattebetalerne legger forholdene til rette for det. Paradoksalt nok minner det om de sosiale manipuleringskampanjene som dukket opp blant ulike autoritære regimer i mellomkrigstiden. De som ikke tror at ondskapen forsvinner bare materielle forutsetninger endres, og som i stedet vektlegger sannheter som at mennesket både er en vrien ved og at det ikke lever av brød alene, risikerer å ende opp som samfunnsfiender. Standpunktet bidrar dermed også til den polariseringen som islam-kritikerne gjerne beskyldes for i dag.

Samtidig beredes grunnen for den virkelige ekstremismen, noe vi fikk et eksempel på for et par år siden. I 2012 stilte rundt 6000 personer seg opp på Youngstorget i Oslo for å markere at krenkelsen av deres profet var en viktigere sak enn retten til å ytre seg. Demonstrantene signaliserte at de var villige til å sette sine egne spesifikke religiøse regler over demokratiets regler – det vil si regler som blant annet holder ytringsfriheten og religionsfriheten i hevd. Som andre har påpekt tidligere, er krenkelsesargumentet ikke egnet til å bevise annet enn brukerens manglende demokratiske sinnelag. Likevel fikk markeringen et godkjent-stempel både av ordfører Fabian Stang og biskop Ole Christian Kvarme, som begge stilte opp i uttalt sympati med demonstrantene. Budskapet de sendte var at demokratiske verdier gjerne må avskaffes bare det skjer i demokratiske former.

Jo mere vi er sammen
Krenkede troende og krenkede antirasister har det til felles med resten av «ytringsfrihet, men»-menigheten at de i bunn og grunn ser friheten som en belastning. Deres forsvar for ytringsfrihet er relativ; en slags konsesjonsbasert ordning som forutsetter «edle motiver», «ytringvett» eller «anstendighet». I virkeligheten betyr det meninger de selv kan akseptere. Hadde de stått fjellstøtt på ytringsfrihetens side, ville Aftenposten aldri funnet på å premiere en skribent som hevder at ord er som kuler og at provokatører som Vilks får som fortjent, slik de gjorde i tilfellet Kamilla Sadol. Antirasistisk senter hadde ikke forventet at Deichmanske skulle sette til side både Grunnloven og bibliotekloven ved å kaste ut Lars Vilks fra sine lokaler. Og Youngstorget hadde ikke blitt fylt til randen av mennesker som er tilbøyelige til å la egen krenkelse trumfe demokratiske verdier.

De velger i stedet å operere langs samme agenda som jihadistene i Paris og København. De vil alle ha Lars Vilks til å underkaste seg, slik de selv har gjort i en eller annen form. De er de egentlige provokatørene i det pågående skuespillet.