Kommentar

Norge har vært «forskånet» for en karikaturstrid. Stykket Sensurert som torsdag hadde premiere på Det Norske Teatret har potensial i seg til å bli «bråk». Men som med Jyllands-Posten avhenger det av tilfeldigheter. Hvem går og ser det? Hvem skriver hva i aviser og sosiale medier?

Det skal bare én hysterisk, anklagende stemme til før ballen begynner å rulle.

Hva er det som gjør det relevant å sammenligne med karikaturene i Jyllands-Posten? Svaret er enkelt: Stykket har blasfemi som tema. Den åpner med en kunstinstallasjon hvor en Koran blir brent. Men det skjer ikke bokstavelig, det er ingen fysisk bok på scenen. Ingen flammer. Kun en beskrivelse av hva som skjer. Men det er nok til at noen flytter seg urolig på stolen, og andre er på vakt.

main_20141113-dnt-sensurert-0121-web

Foto: Skuespilleren Eivin Nilsen Salthe og Espen Reboli Bjerke i bakgrunnen. Salthe har mye av Tom i seg og Bjerke passer til rollen som muslimsk leder. Hans lek med dialekter er morsom.

 

Senere skal kunstneren bak installasjonen, Tom, fremføre et foredrag i Kunstforeningen. Alle tror han kommer for å fremføre en unnskyldning, men Tom gjør det motsatte: Han fremfører det mest politisk ukorrekte som noen gang er ytret fra en norsk scene. «Hvorfor er dere muslimer så voldelige? Hvorfor havner dere i bråk over alt dere kommer? Hvorfor skal dere ha viljen deres og bestemme over andre?» Her kommer også demografiske fremskrivninger om at nordmenn en gang i ikke alt for fjern fremtid blir i mindretall.

Hvis Tom fikk trøbbel med installasjonen, er han nå virkelig ille ute. Men han hevder at det ikke var et politisk foredrag hvor han var identisk med talen, det var et stykke kunst. Han kan derfor ikke holdes ansvarlig for innholdet.

Stykket reiser spørsmålet om kunstneren er ansvarlig for innholdet og «meningen» med kunstverket. Hvis det settes et slikt likhetstegn mellom kunstner og verk, vil den politisk kontroversielle kunsten bli umulig. Det vil bli for farlig, hvilket også fremgår av stykket.

Mange kjente norske samfunnsaktører mener at et slikt likhetstegn er et tegn på ytringsansvar. Noen vil sogar gjøre det gjeldende med juridisk kraft og trekke folk for retten.

Men da dør kunsten. Den henvises til å være pynt, underholdning, investeringsobjekt, identitetsmarkør for en utvalgt elite.

For å leve må kunsten kunne utfordre. At store deler av vår meningselite ikke har noe problem med et slikt «ytringsansvar» er et alvorlig varsko for norsk kulturliv. I Danmark har man holdt fast ved kursen som ble staket ut da regjeringen nektet å be om unnskyldning for tegningene i Jyllands-Posten. Det har kostet, men man fikk i fjor lyrikeren Yayha Hassan og den omvendte imam Ahmed Akkari, som var på innsiden av miljøet som pisket opp stemningen mot Danmark. Betydningen av disse to har ikke gått opp for norsk offentlighet.

Men det som gjør stykket virkelig blasfemisk er at det også introduserer leder av Den muslimske foreningen. Han inspirerer en muslim til å oppsøke Tom for å straffe ham. Straffen for å krenke er døden. Så ille går det ikke, men Tom blir skadet og det forandrer livet hans.

Stykket viser en symmetri: Kunstneren Tom vil som mange andre vise at hellige tekster er et stykke papir, de er ikke identiske med innholdet. Hvis de brenner, brenner ikke innholdet. Det lever i den grad folk bryr seg om dem. Hvor mye bryr folk seg om innholdet? Vil de redde et hovedverk som Bibelen eller Koranen fra flammene?

Men denne problematiseringen våger ikke samfunnet, eller rettere: institusjonene – galleriet og påtalemakten – å ta. De mistenkeliggjør hans motiver. Hadde han onde hensikter? Han må forsvare seg på premisser som er kunsten fremmed. Hva mente han med installasjonen? Et håpeløst spørsmål til en kunstner. De kunstneriske begrunnelsene taper mot den politisk korrekte hensynsfullheten, som ikke har noen klar grense, den er mer som en refleks som reagerer på fare: alt som tematiserer islam utløser angst.

Denne overfølsomhet for alt som har med islam å gjøre, gir kunstneren et handikap og muslimske talsmenn et overtak. Leder av foreningen, Daniyal, får 60 dager for oppfordring til legemsbeskadigelse, men Tom får 90 dager for kunstforedraget.

Rettferdighet

Under rettssaken forklarer Daniyal at han ikke hadde noe valg. Allah krever «rettferd» og det vil si at krenkeren skal straffes. Slik er det. Det spiller ingen rolle hva norsk straffelov sier. Han gjør bare sin plikt. Dette er en helt annen type «rettferd» enn den norsk lov snakker om. I stedet for å konfrontere motsetningen, velger den norske staten og offentligheten å se bort og late som de kan sameksistere.

Det viser stykket tydelig at de ikke kan. Domstolen forholder seg til det konkrete – den fysiske skaden, ikke at religionen setter seg over sekulær lov og rett og gjør krav på å være gjeldende overfor alle mennesker i samfunnet hvor muslimer lever. Det siste er en imperialisme uten sidestykke.

Det var det samme ayatollah Khomeini gjorde i 1989: Sataniske vers var blasfemisk og alle som hadde bidratt til boken skulle dø. Alle muslimer i hele verden ble bedt om å eksekvere dommen. Rushdies forlegger i Norge ble nesten drept. Det er 21 år siden. Norske myndigheter sørget for at saken ikke ble oppklart og norsk offentlighet har ennå ikke forstått trusselen mot ytringsfriheten som fatwaen representerer.

Det viser stykket på Scene 3.

For samfunnet må velge: Den sekulære rettferdigheten kan ikke tolerere at den islamske blir forsøkt realisert. Da får vi religiøst diktatur. Det første som skjer er at ytringsfriheten og den kunstneriske frihet ryker. Norge har allerede kommet langt på den veien.  Motstanden mot sensur har vokst, men en hard falang med stor makt over offentligheten sørger for et klima der de som utfordrer konsensus pådrar seg stort ubehag.

Det vises i stykket til eksemplet Dan Park. Måten som kunstprofessor Lars Vilks ble forsøkt hetset ut av Deichman på, var et nedslående eksempel på hvor kort Norge har kommet. 22 organisasjoner stilte seg bak en appell der det ble hevdet at det å problematisere en fengselsdom over en kunstner var det samme som å hisse til «drap og terror».

Hvordan skal et samfunn håndtere virkelig ekstremisme når det reagerer så hysterisk på en sindig kunstprofessor?

Ubehaget et slikt spørsmål vekker, melder seg også under forestillingen på Scene 3. Hvem vet hva som kan skje hvis Rune Berglund Steen eller Shoaib Sultan finner på å gå på teater?

Utmeldt av sin samtid

For at et demokrati skal fungere må det være i takt med sin samtid. Det må møte utfordringene og snakke åpent om dem. Politisk korrekthet legger et lokk på samtalen som gjør at vi stiller uforberedt.

Spørsmålene dramatikeren Kim Atle Hansen stiller i stykket har blitt debattert intenst i Danmark gjennom flere år. Det gjør at konflikten mellom sekulær og religiøs rettferdighet er lett å identifisere. Men ikke for det urbane cafe latte-klientellet som tror det vet hva som foregår ved å følge norske medier.

Den norske konsesusen står som en vegg. Det er de samme menneskene som møtes til seminar for å være enige om å holde diskusjonen innenfor sømmelige rammer. Konklusjonen blir som Ingunn Øklands i Aftenposten: karikaturstrid er et tegn på pubertet. At vi har lagt den bak oss er et tegn på modning. I det nye samfunnet fornærmer vi ikke hverandre. Dessuten: islamkritikerne har opptrådt slik at de har gjort religionskritikk av islam umulig. Pene mennesker betakker seg.

Dermed er alibiet sikret.

Virkeligheten der ute er en helt annen.

Det Norske Teatret skal ha ros for at de våget å sette opp stykket av Kim Atle Hansen. Han vant faktisk Dramatikerforbundets konkurranse om tematisering av paragraf 100. Det gir et lite håp.

Regissør er Kai Johnsen. Det kunne kanskje vært tatt noen andre valg. Jeg vet ikke om det at alle spiller alle roller faller heldig ut. Skuespiller Eivin Nilsen Salthe ville gått rett inn i skikkelsen Tom.

Men forestillingen bærer. Det er norsk teaterhistorie. Det skal bli interessant å se på reaksjonen, om den ties ihjel eller blir forsøkt skandalisert.

Sensurert er annerledes. Det fortjener å bli sett.