Kommentar

Propagandister oppfatter sitt produkt som kunst. De skaper virkeligheten selv, i sitt eget bilde. Samtidig er propaganda en absolutt avsporing av det kunstneriske. Mens kunsten skal stille seg åpen, formidle inntrykk og gi assosiasjoner som gjerne oppmuntrer til refleksjon og stemninger, leverer propagandaen en bastant versjon av den virkeligheten propagandisten ønsker å påføre sitt publikum. Kunst og propaganda er altså motpoler i sine måter å forholde seg til virkeligheten på, men en del ord kan brukes i begge sammenhenger og forvirre. «Iscenesettelse», for eksempel. Det kan være skuespillerens rolletolkning, eller manipulatorens framføring av sin løgn.

Med sin manglende evne til å ta til seg kritikk og bulldoser-metoder mot personer som våger å framføre noe sånt, holder familien Løkkeberg/Kristiansen på å plassere seg i propagandistens kategori (alternativt den mislykte kunstens kategori).

De angriper rektoren ved Oslo Fotokunstskole, Emil Fedida, for å ha sensurert datteren Maries bilder. Han har fjernet bildene fra en katalog over studentenes arbeider som Oslo Fotokunstskole skal distribuere i utlandet. I går åpnet han utstillingen av avgangselevenes arbeider i Oslo Rådhus. Marie Kristiansen stiller ut fem bilder, så hva de mener med sensur er ganske uforståelig.

Løkkeberg/Kristiansen lanserer i Dagbladet fredag en personlig vendetta mot rektoren. Etter det første oppslaget i Dagbladet om at Marie Kristiansens bilder var refusert i fotokunstskolens katalog, at Fedida hadde stanset trykkingen av katalogen, har ekteparet fått det til at rektoren er antipalestinsk. De tror ikke på hans begrunnelse for å stanse trykkingen av Maries bilder i katalogen, men tilskriver ham rent politiske hensikter. Det kalles projisering på psykologispråk – at man tillegger andre sine egne motiver.

– Vi er overbevist at Maries bilde av kvinnen med palestinaskjerf og «Israel» skrevet på korsryggen med hakekors i stedet for s-en, var utslagsgivende. Dette bildet, og bildet av mannen med jødekalott som spiller piano for USA, mener ekteparet er den egentlige grunnen til Fedidas raseri, skriver Dagbladet.

Om Tore Tvedt som sa dette, ville det vært som forventet. Men det er ekteparet Løkkeberg/Kristiansen som er havnet så langt utpå.

Det verste er likevel at de regner seg som kunstnere, men klarer ikke å se at «Israel» med hakekors som S er et antisemittisk symbol som ikke har noe i kunstens verden å gjøre. Hakekorset – som assosieres med jødeutryddelsen – sammen med navnet Israel – er den nye antisemittismens «Mein Kampf»-symbol. Israel er ondt (nazistisk). Jødene er onde, og når de forfølges og utryddes (hakekorset), er det fordi de er skyld i det selv.

En annen ting er at de «tror» disse to bildene var utslagsgivende (siden Fedida har jødisk bakgrunn), men faktum er at samtlige bilder mangler kunstneriske kvaliteter. Bildene er å se i et annet oppslag i Dagbladet.

Rektor Fedida kaller dem latterlige, og det er latterlige de er. Han sier sannheten om bildene, og ingen kan vel forundres av at han vil unngå at skolens rennomé ødelegges av at katalogen som skal presentere skolen inneholder så patetiske, tilgjorte bidrag. Han ønsker sikkert heller ikke at den unge kunststudenten skal ødelegge sin egen karriere i startgropa. Det ser ikke foreldrene.

Dels er bildene intetsigende i sin grunne, politiske overtydelighet og klisjéaktighet, som jødegutten som spiller piano med et amerikansk flagg brettet ut som noteark. Hvis de politiske symbolene; kalotten og det amerikanske flagget, tas bort – hva er igjen?

Hva vil Marie Kristiansen med kvinnen i burkaen? Vise at kvinner i burka også har legger og pupper? Har hun ikke mer å fortelle? Det er plumpt og dumt.

Det faktum at bildene er arrangerte forsterker inntrykket av at hun ikke beveger seg ut i virkeligheten. Hun holder seg i trygge omgivelser, til familien (faren hennes i biskopdrakt som «katolsk overgriper» sammen med en thaigutt!)

Her er ingen antydninger, ingen forsøk på å spille på virkelighetens mangetydigheter og tydigheter, det motsetningsfylte eller tilsynelatende, som ofte er det vi normalt må forholde oss til. Sier Kristiansen i biskopdrakt, olmt stirrende på en liten, avkledd thaigutt, noe som helst om katolske geisteliges seksuelle utnyttelse av barn?

Bildene framstiller alvorlige temaer på en banal og lattervekkende måte, éndimensjonale politiske budskap med store bokstaver. Inntrykket er at Fedida har opptrådt ansvarlig. Han har da også et ansvar for å beskytte den unge kunstneren mot seg selv når hun åpenbart trenger modning. Hun trenger kanskje også å beskyttes mot sine foreldre om hun skal kunne utvikle seg som kunstner.

Bildene burde få Dagbladet til å opptre kritisk overfor ekteparet Løkkeberg/Kristiansen, men journalisten løper deres uærlige ærend.
Rektoren gjøres lite tillitvekkende. Det virker som han løper fra alle spørsmål («Haster ut», «Også rektor Fedida var til stede, men forlot rådhuset etter å ha holdt en kort åpningstale. Han hilste aldri på eleven hvis bilder fikk ham til å rase og trekke tilbake utstillingskatalogen.»). Framstillingen tjener til å bekrefte Løkkeberg/Kristiansens anklager om sensur. Hele saken er farget av ekteparets versjon av rektoren som suspekt, og grunnen er klar:

Rektor Emil Fedida er av jødisk herkomst og har tjenestegjort i den israelske hæren. Ikke rart at en person av jødisk herkomst reagerer mot at «kunst» tar i bruk antisemittiske symboler som Israel/hakekorset. Men L/K mener at hans jødiske bakgrunn er årsaken til at han stanset katalogen med Maries bilder, og gjør ham suspekt. De har i så måte ingen forståelse, ingen innlevelse. Men saken er at rektoren var kritisk til samtlige bilder. Terje Kristiansen sier det, men anklager ham samtidig for å ha «skjulte motiver». Den konspirative jøden!

– Fedida hadde skjulte motiver. Han grov fram kritikk av samtlige fem bilder og framstilte sensuren som en avgjørelse tatt ut fra estetiske hensyn. Sannheten er at han for lenge siden godkjente bildet av den nakne kvinnen under burkaen, et bilde han nå kaller for pornografisk og latterlig. Han sendte til og med bildet på utstilling til USA (sensur?? BS). Også det andre puppebildet har rektor konstruert en kritikk av. Og hans innvendinger mot motivet av den pedofile katolske presten. Nei, dette har ingenting med estetikk å gjøre. Vår datter er sensurert på innhold, mener Kristiansen.

– Fedida synes å være kraftig engasjert på israelsk side i Palestina-konflikten, sier Løkkeberg.

I sin åpningstale i går kveld, påpekte rektor Emil Fedida viktigheten av at fotokunstelevene må oppsøke virkeligheten. En viktig del av kritikken mot Marie Kristiansen gjaldt nettopp at hun hadde benyttet fiktive modeller i en fiktiv virkelighet, i stedet for å oppsøke konfliktområdene hun skildrer.

Utvilsomt må det være tøft for en 22-åring å bli så kraftig kritisert (ikke sensurert), men kritikk er noe en kunstner er avhengig av og må leve med. På den annen side er det ikke mindre tøft å si sannheten til familien Løkkeberg/Kristiansen!

Kan hende den harde kritikken fra Fedida i lengden er bra for den kunstneriske utviklingen til Marie, i motsetning til hva foreldrene bidrar med i sin mangel på evne til å ta kritikk. Det er sympatisk nok at de støtter sin datter, men burde kanskje heller ha diskutert bildene med henne før det gikk så langt som det gjorde. De gjør henne en bjørnetjeneste ved å angripe Fedida.

Det virker som de ikke bryr seg om antisemittismen. Bildet av ryggen med Israel-hakekorset vil sikkert bli ettertraktet som veggplakat blant Tore Tvedts disipler. Det er en propagandaplakat. Hakekorset i seg selv provoserer – det er visstnok eneste kunstneriske kriterium Løkkebegr/Kristiansen er opptatt av – hakekorset i navnet Israel er gravskjending, et uttrykk for ureflektert hat som man burde vente at de gamle radikale foreldre forsto bedre. Som «kunst» er det er grunt og overflatisk. Folk som Fedida blir mer og mer verdifulle når «kunstnere» mister grepet, og generasjonen som opplevde nazismen, snart er borte.

Rart at ingen reagerer på at kvinnen med burkaen må oppleves krenkende for muslimer! Kanskje fordi man får følelsen av at kvinnen i burkaen ikke er muslim, men en modell som lar seg fotografere for et vestlig mykpornoblad? (Kanskje ville det ville gitt mer om pin-up’en i burkaen var plassert i pornografens omgivelser, ikke med noe som skal være orientalsk.)

Mellom kunstneren og propagandisten står den mislykkede kunstneren. Den overflatiske, som ikke har noe annet å formidle enn tomme tanker og floskler, éndimensjonal, en som ønsker å være kunstner og ønsker å bli berømt, men som ikke kan. Mulig at Marie Kristiansen kan, men hun klarer det knapt hvis foreldrene skal bekjempe alle som kritiserer arbeidet hennes. Fedida har antagelig gjort Marie en tjeneste, men familien Løkkeberg/Kristiansen har aldri vært kjent for sette pris på kritikk av noe slag.

Min jødiske mor og min erfaring som israelsk soldat har ingenting med dette å gjøre. Marie har iscenesatt en serie latterlige bilder. Jeg aksepterer hennes rett til å stille dem ut, men jeg vil ikke ha dem i katalogen min. Katalogen skal brukes internasjonalt. Der vil jeg ikke ha iscenesatte bilder med falske modeller i falske omgivelser – tatt av en elev som knapt har vært på skolen det siste året. Heller ikke har hun deltatt på skolens reiser til Thailand og Kina, sier Fedida.

Fedida får støtte fra forfatteren Erland Kiøsterud, som var til stede på utstillingen: – Emil driver sin skole i et dypt humanistisk perspektiv. Han mener at elevene skal ut og møte fremmede verdener, og gjøre seg åpne for de bildene de skal ta.

Marie Kristiansen gir sin versjon:

– Jeg ble innkalt til rektor og fikk beskjed om at han ikke ville innestå for slike bilder utenfor Norges grenser. Han mente de var politisk altfor drøye, hevder Kristiansen.

Først besluttet rektor Emil Fedida å trykke utstillingskatalogen på nytt, med to blanke sider der bildene til Marie Kristiansen skulle stått. Men i går trakk han hele katalogen.

Når Løkkeberg/Kristiansen får kritikk, skyter de tilbake med kanoner:

– Når et ungt menneske på 22 år møter så store problemer når hun uttrykker seg, gir det en kraftig signaleffekt som på sikt vil hemme ytringsfriheten. Rektor gikk ut og offentlig henrettet sin egen elev. Til alt hell endte henrettelsen med selvmord, men særlig humanistisk var dette virkelig ikke.

Ekteparet mener at Fedida har ødelagt Oslo Fotokunstskoles legitimitet, og at skolens statlige støtte nå bør bortfalle:

– Det skulle ikke forundre oss om det finnes kraftige motsigelser i lærermiljøet, og at resultatet kan bli at det springer ut en alternativ fotokunstskole i Oslo. Så kan Fedida fortsette sine reiser utenlands. For er det noen som er borte fra skolen, så er det ham, sier Kristiansen og Løkkeberg.

Å foreslå at skolen fratas statlig støtte må sies å være et overbevisende slag for ytringsfriheten!

Anti-kunstnerne Løkkeberg/Kristiansen gjør seg uangripelige ved å indirekte hevde at kunst er uangripelig i ytringsfrihetens navn. Kunst kan ikke kritiseres. De bruker ordet «sensur», men Maries bilder blir da vitterlig vist! For noen kunstnere har et grandiost selvbilde ikke vært til skade, men de har drevet med helt andre prosjekter enn overflatisk lefling med (djevelske) symboler og sjablonger. Det viktigste er kanskje at de tross alt heller ikke manglet kritisk blikk på egne arbeider. Sensuren i Maries tilfelle synes å ligge ikke hos Fedida, men hos hennes foreldre, som sensurerer all kritikk.