Kommentar

Bjørn Gabrielsen har gått fra å være en original som bor i Nordmarka omgitt av huskier, en figur fra Hamsuns verden, til å bli en av få journalister som tør. Når han går i clinch med Harald Stanghelle om Håkon Gullvågs bilder og kaller dem hatpropaganda, så vet han hva han gjør. Det gjør Stanghelle også.

Men kanskje ikke journalistene. Agnes Moxness i NRKs Kulturnytt ledet debatten nølende, som om det var en av disse for- og mot hvor man lurer på om det har mer med personlige egoer å gjøre enn sak. Hun ble dermed en illustrasjon på det Gabrielsen omtalte som «alle de hyggelige menneskene»: Håkon Gullvåg er hyggelig, og Stanghelle biter ikke sånn på direkten. Men bak hyggen og kosen ligger noe annet. Det er det Gabrielsen gjerne vil få frem, og det møter motstand.

Den norske kosen er det cover som gjør det mulig langsomt å pense Norge over fra å være en tilrettelegger for fred til å bli en part i Midtøsten – mot Israel.

Gabrielsen er ikke Israel-venn, slik Klassekampen ynder det å kalle det når de vil se noen dingle. Han er i tilfelle Israel-venn i betydning sivilisasjons-venn. Eller som Tony Blair pleier å si til venner og kolleger som bebreider ham hans forståelse for Israel: hvor ville du helst bli arrestert på en falsk anklage, i Israel eller et araberland?

Israel er blitt en prøvesten i kampen mellom et frihetlig Vesten og autoritære krefter, i hovedsak ledet av muslimske land og befolkninger, der autoritære stater som Russland og Kina ikke helt vet hvilket ben de skal stå på.

For et land som gjerne vil fremstå som verdens beste og mest humanitære, og som nylig har gitt fredsprisen til Liu Xiaobo, er det pinlig å bli tatt med buksene nede.

Gabrielsen gjør det mest opplagte og innlysende når han etterlyser konsekvensen i at Håkon Gullvåg stiller ut sine Israel-kritiske bilder i Hizbollah-dominerte Libanon og politistaten Syria.

Det gir bildet av blødende palestinske barn på israelske stridsvogner en annen dimensjon, fordi disse landene selv ikke tillater kritikk. Kritikere havner i fengsel, tortur er utbredt, dommene grunnløse og lange. Særlig Syrias rulleblad er langt og stygt, Hizbollahs hva gjelder terror. Når utstillingen i Damaskus åpnes av den syriske kulturminister har man valgt side, man sitter selv med blodbestenkte hender. Håkon Gullvåg virker som en politisk nybegynner, men Stanghelle vet. Han har skrevet forordet til utstillingsheftet. Norsk UD vet.

Når to bilder fjernes slår Stanghelle på stortromma: verste sensur siden Kjartan Slettemarks Vietnam-bilde ble angrepet med øks i monteren foran Stortinget. Snakk om hype.

Nå synes det sannsynlig at det ikke var Frankrikes hensyn til Israel, men syriske trusler mot at Israels flagg var synlig som kan ligge bak at to bilder ble tatt ned. Gullvåg, UD og Stanghelle kan ha stiftet bekjentskap med den vilkårligheten som gjelder i Syria. Da skriker de opp. Dermed blir deres neglisjering av syriske dissidenter enda mer grotesk.

Stanghelle likte seg ikke i debatten med Gabrielsen. Men han forsøkte med et motangrep: Skulle UD gi seg til å sensurere kunst og litteratur? Det er god grunn til å tro at UD gjør nettopp det. Er det tilfeldig at det er nettopp anti-israelsk propaganda som får UDs hjelp og støtte? Det anti-israelske har gått establishment i blodet. Det er bare noen uker siden kunstneren Kjetil Finne fikk avslag på å stille ut sine anti-israelske bilder i lokalene til Europarådet i Strasbourg. Hans bilder var foreslått av SV-representanten Karin Andersen. Men bildene var groteske. Politisk kunst må ha en estetikk hvor budskapet harmonerer. Der det blir bare dødningehoder og piggtråder fungerer det ikke. Men har norske smaksdommere mistet smaksevnen? Kjenner de snart bare sitt eget brygg og tror det er det andre også drikker? Slik kan det virke.

Gullvågs bilder er på høyt kunstnerisk nivå. Overtrampet her skyldes konteksten: å stille ut andres menneskerettsbrudd i en politistat.

Om ikke Stanghelle og UD har moralske skrupler, så reagerer Israel.

Ambassaden har stilt spørsmål til UD om regjeringens rolle:

På bakgrunn av artiklene som nylig ble publisert i Aftenposten om utstillingen til Håkon Gullvåg i Damaskus, uttaler den israelske ambassaden i Oslo følgende:

”Israel ser med stor bekymring på det faktum at den norske regjeringen offisielt fremmer fredsavtaler, forståelse og forsoning mellom israelere og nabofolkene, samtidig som det norske Utenriksdepartementet eller de norske ambassadene finansierer en utstilling som fremmer hat og delegitimerer Israel.

Dette handler ikke om ytringsfrihet. Maleren har rett til å stille ut hva han måtte ønske. Imidlertid stiller saken seg helt annerledes når en offisiell norsk institusjon støtter denne utstillingen.

Den israelske ambassaden har bedt om avklaring fra det norske Utenriksdepartementet.”

Det offisielle Norge tror det kan følge en linje som lukker øynene for Motstandsfrontens agenda, holder avstand til Israel og likevel tror det kan bevare troverdigheten. Det er som å tro man kan oppheve tyngdekraften.