Kommentar

Begrepet Det nye høyre antyder det ekstreme, det grenseoverskridende høyre, det populistiske, det illegitime. Men hvor finner man det illegitime, er det nødvendigvis på ett «sted» i det politiske landskapet? Kan man stole på dem som utsteder slike sertifikater? Har de egne motiver? Forsvarer de egne posisjoner?

Som overalt ellers kan debatten kun føres gjennom åpenhet. Ser man nærmere etter vil man oppdage at det illegitime også befinner seg innenfor systemet: politiske posisjoner som er i motsetning til demokratiet og den demokratiske prosessen.

En av de ting som gjør det vanskelig å skjære gjennom og se dette, er at ytre venstre er integrert i og anerkjennes som del av det politiske establishment. Fra outsiderposisjon på 70-tallet er ytre venstre nå solid forankret på innsiden. Det gjelder ikke minst legitimiteten til deres politiske problemstillinger: hvem som er good and bad guys, f.eks. i synet på Israel og USA. Holdningen til disse landene er også et av vannskillene på høyre fløy: Sverigedemokratene, Dansk Folkeparti, Fremskrittspartiet og Geert Wilders er pro-Israel og pro-USA, mens Frihetspartiet i Østerrike, BNP i Storbritannia og Nasjonal Front er grader av antiamerikansk og antiisraelsk.

Kan det være tilfeldig at medier og politikere i Norge forbigår dette i stillhet? Eller er det fordi en kulegraving vil kunne avsløre ubehagelige paralleller på egen side?

Det er nok å nevne omfavnelsen av Gaza-legene Gilbert og Fosse og den stadig dypere anti-israelske holdningen innen det norske establishment. Eller SVs programforumulering om at USA er den største trusselen mot verdensfreden. Ytre venstre har vunnet aksept for disse holdningene langt inn i det politiske sentrum. Det politiske sentrum blir med på ferden i den grad det ikke tar et oppgjør.

Ytre venstre, ytre høyre og islamistene har sammenfallende eller tangerende syn på disse sentrale punktene – Israel og USA. De er «definerende» og går på tvers av de klassiske skillelinjene mellom høyre og venstresiden.

Den offisielle debatten ignorerer disse sammenhengene og later som om det gode selskap eksisterer, og at de nye høyrekreftene er varg i veum. Men virkeligheten intervenerer og kaster inn det uventede.

Hva betyr mest, illusoriske frontlinjer eller reelle?

Utviskingen av de klassiske skillelinjer mellom ytre venstre og ytre høyre er et av disse fenomenene, og det har skjedd selv om den norske debatten later som om de klassiske skillelinjer fortsatt er meningsfylte.

Dette er en prosess som har pågått lenge, men er lite påaktet i norsk offentlighet. Det er mer bekvemt å støtte seg på det som har vært. Sett ut fra «den nye tid» skulle det politiske landskapet sett helt annerledes ut. Hvem er egentlig nostalgisk? Hvem er konservativ? Barne-, likestilling- og integrasjonsminister Audun Lysbakken avviste Abid Q. Rajas forslag til bekjempelse av radikalisering blant innvandrere på en nedlatende måte igår. I stedet for å si rett ut at han var uenig i beskrivelsen, lot han Raja drukne i velvilje. Kommer debatten videre av slikt?

Kulturredaktør i Aftonbladet, Åsa Linderborg, lot seg provosere av Carl Bildt som sa at det nå var to ekstreme partier i Riksdagen: SD og Venstrepartiet. Den sammenligningen tåles ikke. Venstrepartiet er fredet. Den form for ekstremisme er integrert i the establishment.

Det etablerte høyre kan her plukke overmodne poenger. Selvfølgelig er Venstrepartiet ekstremt, og også SV er ekstremt i integrerings- og innvandringspolitikken, i synet på Israel og USA.

Her ligger en mulighet for de etablerte høyrepartiene til å sprenge en kile inn i den sosialdemokratiske blokken. Man kunne ane en gryende erkjennelse i Jan Sanners engasjerte forsvar for Liu Xiabaos fredspris, mens sosialantropologen Henning Kristoffersen, professor Arnulf Kolstad og Johan Galtung latterliggjorde den.

NRK er ikke i stand til å se denne motsetningen: Johan Galtungs synspunkter er fortsatt spennende. Man forstår ikke at synet på denne prisen sier mye om hvor man står politisk.

Spørsmålet er: for eller mot demokratiet? For eller mot den demokratiske prosessen? De som er imot fredsprisen, er kanskje heller ikke tilhenger av en åpen debatt hjemme? Arnulf Kolstad er en ivrig tilhenger av det kinesiske diktaturet, samtidig er han en ivrig forkjemper for boikott av Israel.

Posisjonene belyser hverandre. Hvis NRK, Aftenposten eller VG hadde vært våkne organer, ville de sett sammenhengene, men de vil ikke. De har viklet seg inn i selvmotsigelser eller falt for fristelsen til opportunisme. En sann demokratisk bevissthet i dag koster. Det er nytt, det har den ikke gjort på mange år. Men slik er den situasjonen vi befinner oss i.

Derfor betyr tildelingen av fredsprisen til Liu Xiaobo også noe for oss. Friheten kommer ikke på et sølvfat lenger. Den er ikke gratis.

Kunstneren Håkon Gullvåg er en av våre beste. Han har laget en ny serie bilder med barn i Gaza som tema. Gullvåg har også tidligere behandlet palestinernes situasjon kunstnerisk. Det må han få lov til. Hvem kan diktere samvittigheten? Men utstillingen skal ha premiere i Syrias hovedstad Damaskus, og den syriske kulturministeren skal åpne den! Det kan man mene noe om.

Hvordan behandler Syria sine egne borgere? Gullvåg må være både enøyd og bevisstløs for å la en politistat kaste glans over bilder av barn som lider. Dermed river han bort det moralske grunnlaget han står på. Ikke bare vis-a-vis regimets behandling av egne borgere – kurderne får ikke en gang statsborgerskap, de er statsløse. Men også i forhold til Israel, som Gullvåg er mot: Syria er deltaker i fronten Iran-Hizbollah-Hamas, som truer med å utradere Israel fra kartet.

Ett av de punktene hvor et myk-høyre og en mer militant liberalisme kan forenes, er i synet på de totalitære bevegelser og ideologier.

Bernt Hagtvet har forsøkt seg på et oppgjør, men vinner ikke helt gehør. Per Edgar Kokkvold vinner helller ikke helt gehør for sitt kompromissløse forsvar for ytringsfriheten. Det er en sammenheng.

Åsa Linderborgs svar til Carl Bildt er interessant: Ytre venstre er fascismens antitese. Ytre venstre var nemlig for allmenn stemmerett. Hun glemmer å spørre hva ytre venstre gjorde med stemmeretten da de kom til makten.

Att kommunismen, även i dess mest urartade form, är fascismens historiska antites, är bortglömt.

Linderborg må drive retorisk gymnastikk for å legitimere sin form for ekstremisme. Hun søker tilbake i historien, men det er en risikosport. For mange vet hva som skjedde.

På 1780-talet var det ”extremistiskt” att vara emot slaveriet. För hundra år sen var det en vänsterextrem ståndpunkt att kvinnor och arbetare skulle ha rösträtt. I dag är den ”extremist” som inte tycker att man ska få göra privata vinster i välfärdssektorn.

Det er en fiffig bruk av ordet ekstremisme. Radikal og ekstrem er to forskjellige ting.

Linderborg kan ikke skjule at hun desperat kjemper for å forsvare én ekstremisme mot en annen. Moderaterne kommer her til dekket bord. Dette er argumenter som kan ødelegge noe av den «samförstand» og enighet som har preget den politisk korrekte familien.

Foreløpig har vi ikke sett så mye til denne uenigheten i Norge. Men debatten om Nobelprisen viser at den reflekterer uenighet også på hjemmebane. Slik kan den ha utilsiktede virkninger. Men fortsatt har ikke myk-høyre oppdaget sprengkraften i den politiske korrektheten; de er innmeldt i legitimering av standpunkter som er uforenlig med demokratiet.

Jimmie är inte Franco

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også