La oss like godt gjøre oss kjent med det som nå er blitt, og heretter i lang tid vil forbli, den viktigste politiske skillelinjen i mesteparten av den vestlige verden.

Etter folkeavstemningen i Storbritannia og presidentvalget i USA virker det nemlig som om den tradisjonelle høyre/venstre-aksen er i ferd med å opphøre som det viktigste redskapet for politisk klassifikasjon både i Vest-Europa og Nord-Amerika.

Det blir vanskelig å venne seg av med det, ikke sant? I vår levetid har de politiske sakene, programmene, partiene og koalisjonene først og fremst vært assosiert med høyre eller ytre høyre, sentrum, venstre eller ytre venstre. Plasseringen har gitt en pekepinn om hvor man står med hensyn til økonomiske ting som skattepolitikk og omfordeling, eller sosiale ting som kjønnskvotering eller homofilt ekteskap.

ANNONSE

Med ett virker det hele så forhenværende. Ikke sånn at disse tingene nå er uviktige, men at de vil avhenge av noe større.

For det store spørsmålet heretter blir ikke hva vi mener om skatter, distriktspolitikk, helsevesen, skolevesen, forsvar eller miljøvern – ikke om islam eller terror engang. Det avgjørende blir hvordan vi stiller oss i dragkampen mellom økt globalisering og redusert globalisering. Svarene på de andre spørsmålene følger av det.

15046325_10154666113447856_1660072319_n

Dette er altså den nye politiske aksen. Ikke sånn å forstå at Norges eller verdens historie aldri har sett lignende ting før, men teknologiske og sosiale syvmilssteg gjør den annerledes enn før – og enda viktigere.

Ordet kamp er ikke tilfeldig valgt, for som så ofte ellers ligger det an til å bli en polarisert debatt. Det ser man allerede når f.eks. The Economist snakker om avgrunnen mellom tilhengere av det åpne og det lukkede samfunn (for dem er det de gode mot de onde), eller når Asle Toje snakker om Orbanitter og Merkelianere. Hos redaktøren i Wall Street Journal er de foretrukne betegnelsene globalister og populister, og kanskje det er de beste. I alle fall er de noe mer verdinøytrale. Atter andre taler om globalister og nasjonalister.

Dette siste er ulykksalig, for mange vil f.eks. rygge instinktivt ved ordet nasjonalister, mens andre vil omfavne det lidenskapelig. Den gjensidige antipatien risikerer å bli stor, uten at det nødvendigvis kan rettferdiggjøres. De fleste mennesker er nå engang ikke ekstremister. De aller fleste vil være uenig i de motsatte ytterlighetene, i den grad de overhodet er mulige: pottetette grenser, og vidåpne grenser.

Vi som med større eller mindre hyppighet skriver på Document, er naturligvis ikke kategoriske motstandere av globalisering. For selv om vi stort sett vender tilbake til våre barndommers daler og enger med glede, har det internasjonale samkvemmet beriket våre egne liv. Fremfor alt har det overveiende vært bra for verden.

Men det er med globaliseringen som med alkohol: for lite er kjedelig, en moderat mengde er bra, og for mye er ødeleggende. Mens f.eks. nevnte Economist, og de fleste andre medier for den del, vil ta til orde for mer av det samme, vil vi hevde at det er nok nå.

De som fortsatt vil ha mer, bør avkreves svar på hvordan de vil hanskes med skadevirkningene. For den vestlige verden er nå kommet dit hen at økt globalisering skaper flere tapere enn vinnere. Vinnerne er de som hadde mest fra før, og taperne de som hadde minst. Blant vinnerne finner vi multinasjonale kolosser i næringsliv og finans med sine ledersjikt, som driver land-shopping på jakt etter de mest imøtekommende skattereglene, de laveste lønningene eller den dårligste beskyttelsen av arbeidstagere. Blant taperne finner vi folk som mister jobben på stedene som vrakes.

Her vil noen innvende at det er venstreorientert å etterstrebe mer regulering av næringslivet, eller større utjevning via en smule redusert globalisering – selv om det å ønske bedre forhold for de som befinner seg aller nederst, ikke krever mer enn alminnelig menneskelig anstendighet. Men det kan like gjerne utlegges som høyreorientert, all den tid den økonomiske utviklingen finner sted i moralske fellesskap kalt nasjoner, som dermed har krav på beskyttelse som fungerende enheter, hvor større transplantasjoner ikke er velkomne.

Høyre versus venstre blir irrelevant.

En stemme for Brexit og en stemme for Trump var også et klart og tydelig nei til økt globalisering – uansett om det blir resultatet eller ei.

En stemme til Marine Le Pen blir også en stemme mot økt globalisering. Og hvis noen i det politiske establishment vil unngå at hun eller likesinnede rundt omkring får økt politisk makt, bør de revurdere sin egen holdning til globaliseringen, og til personene som vil ha mindre av den.

Kanskje gjør de ikke det. For det å tilhøre den gruppen av personer med innbilt moralsk og intellektuell overhøyhet som arbeider for økt globalisering, er tilsynelatende en så vesentlig del av identiteten hos menneskene den består av, at det kan bli vanskelig å gi avkall på gamle posisjoner – selv når ideene har tapt sin kraft, og det bare er livsstilsmiljøet og evnen til å svine til den tause majoritet som gjenstår.

Denne gruppen, som dessverre enn så lenge er dominerende i den politiske og mediale eliten selv om den ubønnhørlig er på vikende front, er et slags akterutseilt «Génération Identitaire».

Men fy flate for en stusselig identitet.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629