Kommentar

Hva er den viktigste politiske skillelinjen i dagens Europa? Det er ikke skillet mellom høyre og venstre. Det er ikke uenigheten om religionens plass i det offentlige rom, ei heller om integrasjonsspørsmål.

Neida, det skarpeste skillet går mellom folk som er noenlunde rotfestet i sitt lokalmiljø på den ene siden, og nesten hele den politiske, økonomiske, akademiske og mediale eliten – med et kjempedigert haleheng av folk som drar fordel av globaliseringen – på den andre siden. De førstnevnte vil ha mindre sentralmakt og bremse globaliseringen, de sistnevnte vil ha mer av begge deler.

Et globaliseringsskeptisk folk versus en globaliseringsvillig elite, altså.

Skjønt dette er en forenkling. Det er naturligvis ikke vanskelig å finne globaliseringstilhengere blant personer som aldri har flyttet fra sitt fødested, og det finnes personer tilhørende eliten som ikke applauderer globaliseringen eller ikke er en del av den. Men som en første tilnærming duger den.

Folk kan altså synes det er fornuftig med lokaldemokrati og lokal forankring som prinsipp, til tross for at de selv ikke er rotfestet. Men om man tilhører en elite, etterstreber medlemskap i den eller identifiserer seg med den, er sannsynligheten større for at man også er elitist, og dermed har en slags besserwisser-holdning på dens vegne.

Denne motsetningen er slett ikke av ny dato i vårt land. Da det moderne Norge var i støpeskjeen, var bøndenes kamp mot embedsmannsveldet kanskje den viktigste innenrikspolitiske dynamikken. Hans Nielsen Hauges liv er historien i et nøtteskall. I moderne tid kan man se den samme røde tråden i motsetningen mellom byråkrativeldet og selvstendig næringsdrivende. Eller man gjenfinner den i forbindelse med folkeavstemningene om EF i 1972 og siden EU i 1994, som ved begge anledninger endte med et knapt nei-flertall.

På en dag hvor sveitserne i folkeavstemning med knapt flertall har vedtatt å innføre innvandringsbegrensning til alpelandet, kan det se ut som om denne skillelinjen er i ferd med å fremtre tydelig på europeisk nivå, med omtrent det samme styrkeforholdet. Og dette er ikke den eneste likheten: Sveitserne er denne gangen, som nordmennene for tjue og førtito år siden, blitt advart av talsmenn for politikk og næringsliv om de potensielt alvorlige konsekvensene av ikke å stemme i tråd med deres anbefalinger.

Ikke desto mindre har en kritisk masse av folket altså valgt å ignorere advarslene. Sveitsere flest er kanskje ikke så redde for ikke å bli rikere. Kanskje de sågar ville oppgi litt av sin rikdom for å hindre at landet ikke blir ugjenkjennelig. Hva er en ny bil sammenlignet med et hyggelig nabolag? Mon tro om ikke en selvbestemmelsesrett verdt betegnelsen til syvende og sist er mer verdt enn en størst mulig økonomisk vekst som utvanner selve demokratiet.

Spørsmålet blir således: Vil den 9. februar 2014 gå over i historien som den dagen europeerne for alvor begynte å bremse en globalisering som var løpt løpsk?

Kanskje har mange undervurdert hvor sterke motkreftene mot den uhindrede flyten av mennesker kan være hvis de gjør felles sak. Som David Goodhart, lederen for tenketanken Demos, poengterer i The Independent, bor seksti prosent av britene mindre enn tjue miles fra stedet de bodde da de var fjorten år. For mange av disse har ikke den uhindrede flyten av mennesker nødvendigvis vært noen velsignelse.

Det europeiske embedsmannsveldet ser neppe med blide øyne på det som er skjedd i Sveits i dag. Og om tre måneder risikerer de en ny trøkk. De vil nok prøve å holde igjen med alle midler, men det skal bli vanskelig hvis det er selve historiens pendel som snur.