Kommentar


Innvandrings- og integreringsstatsråd Sylvi Listhaug. Foto: Tore Sætre / Wikimedia Commons
 

Hvis vi skal prøve å forstå den massive skuren av dritt som Sylvi Listhaug har stått i den siste tiden, nytter det ikke å bruke det politiske eller offentlige livets hverdagslige banaliteter som målestokk. Vi er nødt til å vende blikket mot historien.

Vi vender blikket mot historien, for vi fornemmer at det er noe stort i gjære. Vi vet ikke når den nye historien vil ta form, langt mindre når den vil erkjennes og skrives, men den er i støpeskjeen.

Overfladisk sett handler det som i disse dager skjer i vår egen andedam, om at en rekke politikere, akademikere, intellektuelle, geistlige og andre offentlige skikkelser har gått uvanlig hardt ut mot statsråden. Vi er ikke vant til slike mengder av så harde ord. Hva betyr de?

Listhaug er ikke en hvilken som helst minister. Hun er fagstatsråd for de spørsmålene som i vår tid er skjebnesvangre for Europa – saker som bærer bud om politiske rystelser på en skala verdensdelen ikke har sett siden den annen verdenskrig.

Opptakten til dette dramaet arter seg litt forskjellig i de europeiske landene, og preges uunngåelig av den veien hver nasjon har gått. Tiden etter den annen verdenskrig var i vårt eget land kjennetegnet ved en forholdsvis høy grad av nasjonalt samhold, hvilket var naturlig nok etter en felles uforsonlig avvisning av en felles ytre fiende.

Det er ikke så godt å si når dette tok slutt. Vi kan kanskje nøye oss med å konstatere at den tiden er forbi, og at den er i ferd med å erstattes av indre strid. Det er noe landet har sett før.

Verden går fremover, og nåtiden skiller seg på mange måter voldsomt fra fortiden, ikke minst på grunn av teknologi og globalisering. Men genetisk og hva lynne angår, er nordmennene ennå ikke svært forskjellige fra det vi var for noen hundre år siden. Konfliktlinjen som er i ferd med å tre frem, ser da også ut til å ha sosiale fellestrekk med fortidens.

Menneskene som så klart viser at de hater Sylvi Listhaug, minner på mange måter om embedsmannsstanden som dominerte det politiske livet i Norge på 1800-tallet. Ikke fordi de har viktige offentlige embeder alle sammen, men fordi de tilhører et sjikt som gjennom sine posisjoner – i det sosiale, kulturelle og på andre måter offentlige livet – og takket være sin synlighet øver en innflytelse som det kun var statens mektige representater som hadde for to hundre år siden.

Siden de fleste av disse menneskene er moralister, kan vi for enkelhets skyld kalle dem det moralindustrielle kompleks.

Det moralindustrielle kompleks står akkurat like fjernt fra vanlige mennesker i Norges land som embedsmennene stod fra bøndene den gangen nitti prosent av landets befolkning bestod av bønder.

Om vi skal koke Norges politiske historie på 1800-tallet ned til én setning, så dreier det seg mye om hvordan embedsstaten gradvis vek plassen for det parlamentariske demokratiet. Siden den gangen har demokratiet avstått mye av plassen til det moralidustrielle komplekset, som dermed er blitt en slags moderne embedsstat.

Dette… monsteret er mye større og mye mer globalisert enn fortidens embedsmannsvelde, men har likevel den større internasjonale orienteringen til felles med sine åndelige forfedre – slik Welhaven hadde en sterk dragning til utlandet mens Wergeland dyrket det norske under åndskampen mellom de to på samme tid.

Et hovedmål for bondeopprøret på 1800-tallet var bekjempelsen av embedsmannsveldet, og sentralt i denne striden stod skikkelser som f.eks. Søren Jaabæk.

Den striden var ingen dans på roser, og i så måte finnes visse fellestrekk med Sylvi Listhaug – også i polemikken mellom Listhaug og såvel biskop Solveig Fiske som Den norske kirkes preses Helga Byfuglien. Om Jaabæk skriver Norsk biografisk leksikon blant annet følgende:

Han mente prestene skygget for evangeliet når de lot seg lede av sine politiske anskuelser som kongelige embetsmenn.

Den gang som nå holdt man innbitt fast på sine privilegier, og svertet enhver som ville dem til livs.

Den gang som nå kjempet de privilegerte en tapende kamp.

Bondeopprørene begrenset seg ikke til det 19. århundre, de går som en rød tråd gjennom tusen års norsk historie.

Landbruket er i mellomtiden blitt redusert til en forholdsvis liten størrelse i nasjonens økonomiske liv, men det er fortsatt sånn at et stort flertall av befolkningen består av vanlige mennesker uten mektige forbindelser – om enn en mye større andel enn før kan la seg kjøpe av makten takket være en velfylt statskasse. Oljepengene har finansiert en klasse av offentlige ansatte – bønder som har trodd de tilhører borgerskapet – som enn så lenge har en økonomisk betinget lojalitet til det moralindustrielle kompleks.

Men også blant disse må troen på en evig status quo ha blitt nokså tynnslitt.

Listhaug leder altså i øyeblikket det som er konturene av noe tilsvarende et bondeopprør for det 21. århundre. Hennes kritikere føler seg truet av dette opprøret, og forsøker etter beste evne å slakte henne. Og i forsøket på å slakte henne er de med på å skape den historien de for all del vil unngå.

Det er ikke så godt å si om den etablerte makten gjør dette som en slags tvangshandling, altså fordi de ikke kan annet. Tror de på det selv sier? Kanskje forstår de ikke hva de holder på med fordi de ikke har vært ute i den normale verden på lang tid, om de noen gang har vært der.

Saken er at hva enten the powers that be tror at de gjør henne mindre i folks øyne eller ei, så gjør de henne større.

Sylvi Listhaug har endel fordeler som hennes kritikere ikke har, og som i det lange løp blir avgjørende: Hun snakker sant, hun har det norske folket i ryggen, og hun setter sin lit til Gud snarere enn til mennesker. Det er Jesus som er tryggheten, gleden og det faste punktet i hennes tilværelse, ikke hæren av moralembedsmenn og -kvinner. Endel ting er lettere på den måten.

Faktum er at nordmennene elsker Listhaug. Det viser seg på mange måter. I vårt lille hjørne av internett ser vi det av samtlige statistiske indikatorer hver gang hun er på alles lepper.

Nordmennene elsker Listhaug, og hun vet det. De er riktignok så avkristnet at de ikke ser parallellene, men de elsker henne også fordi hun forfølges for deres skyld. Denne kjærligheten er altså ikke nødvendigvis så reflektert, men den er sterk. I lengden vil den vinne.

Slik det var Johan Sverdrup og ikke Søren Jaabæk som kom til å spille hovedrollen ved innføringen av parlamentarismen, vil nedkjempelsen av den moderne embedsstaten kanskje ikke finne sted med Listhaug som den store triumfatoren. Men hun vil likevel bli å anse som en helt sentral skikkelse i denne fasen av historien.