Kommentar

Det sies gjerne at et folks identitet er gitt ved dets historie. Det betyr vel omtrent at folk er seg bevisst de viktigste historiske kjensgjerninger om sitt land, at de føler fellesskap med forfedrene og ser seg selv som en fortsettelse av den samme historien. For nordmennenes vedkommende har bildet av mannen som går bak plogen eller trekker garnene tradisjonelt satt slike følelser i sving.

Med den formidable veksten i velstanden som fant sted i andre halvdel av det tjuende århundre, forstod man at forfedrenes fysiske slit var et tilbakelagt kapittel, men det tok ikke vekk ærbødigheten overfor deres forsakelser eller takknemligheten over selv å ha vært heldigere. Historien var fortsatt levende, bokstavelig talt.

I tiden mot årtusenskiftet inntraff det omtrent samtidig en rekke omstendigheter som bidro til delvis å viske ut forbindelseslinjene bakover i tid. Generasjonen som husket slitet begynte å dø ut. Internasjonaliseringen fjernet fokuset på ens eget og satte det på et slags mytisk globalt fellesskap. Og kommunikasjonsteknologien på sitt verste kombinert med en moderne menneskelig hvileløshet gjorde at den historiske bevisstheten vek plassen for en evig nåtid av søppelinformasjon

Bevissthet om egne røtter er også blitt hyppig fremstilt som noe suspekt, nesten litt farlig. Som skrekkeksempler trekker man gjerne frem den ukritiske dyrkingen av tidligere tiders krigshelter. Var det ikke noe med disse serberne og et slag på 1300-tallet? Huffameg, bedre å rette blikket fremover og legge gamle stridigheter bak seg, er omkvedet.

Om man tenker etter, er det ikke så mye aggressivt ved nordmenns fascinasjon for sin egen historie. En kjent strofe av Nordahl Grieg antyder derimot at det langt på vei forholder seg motsatt:

Langsomt ble landet vårt eget
med grøde av hav og jord,
og slitet skapte en ømhet,
en svakhet for liv som gror.

Det er som om vi heller enn berserkgående stridsmenn dyrker en slags konfliktskyhet som er et barn av arbeidet i isolasjon og ensomhet.

Nå som Norge mer eller mindre frivillig er blitt åpnet for omverdenen, øyner vi konturene av en slags dragning mot det nasjonale. Det er nok litt for sterkt å kalle det en gjenoppvåknet nasjonal bevissthet, selv om noe slikt kanskje er i emning. Noen vil si at det er fare på ferde og at fenomenet risikerer å få aggressive uttrykk. Og vi er smertelig klar over at det kan forekomme. Men i den grad vi får øye på noen bevegelse, altså mer enn bare én mer eller mindre gal manns nidingsverk, virker det som om den kommer til uttrykk på fullstendig harmløse måter som vanskelig kan resultere i annet enn en positiv følelse av tilhørighet til egen historie.

Historien som ligger til grunn for skirennet som Rubb omtaler i en egen post, skjer riktignok i en militær kontekst. Men det er idrettsmannen, den ensomme og lojale budbringeren som huskes for sitt slit. Er det noen som tror at svenskene blir nervøse av slikt? Det arrangementet er bare en av mange manifestasjoner på økt historisk interesse. De tallrike historiske skuespillene er et annet, de stigende besøkstallene ved Folkemuseet et tredje.

Vi minner av og til om at vi lever på rentene av en formidabel sivilisasjonshistorie som omfatter arven fra Hellas, Roma, kristendommen, middelalderens bystater, renessansen, reformasjonen, opplysningstiden, den vitenskapelige revolusjon, den industrielle revolusjon, de demokratiske revolusjonene… (og enda er vi ikke kommet lenger enn til 1800-tallet). Men kanskje burde vi vise litt større interesse for høydepunktene, tragediene og det bemerkelsesverdige ved det som er skjedd i vår egen andedam.

Vi har for ikke altfor lenge siden lagt bak oss et århundre hvis store linjer vi tilsynelatende ennå ikke har klart for oss, et århundre som i all vesentlighet er historien om hvordan ideologiene forsøkte å vinne herredømme over menneskeheten, heldigvis uten å lykkes. At det også er en delvis retusjert historie forstår vi av den store interessen som stadig omgir det som skjedde i vårt land før, under og etter den andre verdenskrig — eksempelvis nyutgivelsen av bøkene til major Oliver H. Langeland.

Foruten å sette vesentlighetene ved den daglige nyhetskakofonien i et skarpere relieff, hjelper det å gjenoppdage skjelettene i våre egne skap oss med å forstå hvem vi er. I en tid hvor vi til dels motstrebende deler plassen med noen som med stolthet vet svært godt at de er noe helt annet enn oss selv, er denne forståelsen snarere av det gode enn av det onde.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også