Kommentar

En eiendommelighet ved den dyptgripende forvandlingen av Norge — i første rekke landets hovedstad — er ikke bare at politikken, forvaltningen og massekommunikasjonen inntil nylig har underkommunisert endringene, eller at de ikke er et så fremtredende tema i samfunnsforskningen som rimelig ville være.

Forvandlingen er tilsynelatende heller ikke særlig langt fremme i bevisstheten hos forfatterne, altså den delen av den intellektuelle klassen som gjerne assosieres med noe større følsomhet enn gjennomsnittet av befolkningen, og som i den skjønnlitterære formen kan tillate seg å tenke høyt om det som ennå ikke er fastslått med en sikkerhet som ville holde i en rettssal eller til publikasjon i et vitenskapelig tidsskrift.

Samme betraktning kunne man gjøre seg over filmskaperne, om enn det finnes hederlige unntak i begge yrkesgrupper, som Stubberud og Rolfsen.

Hva slags bøker er det folk leser mens de har fri i disse dager? Er det stadig kriminallitteratur, eller er det de navlebeskuende og uhemmet selvutleverende greiene som har flommet over markedene de siste tiårene?

Hvis man skuer blikket litt tilbake i norsk litteraturhistorie, vil man oppdage at det ikke er noen mangel på Oslo-litteratur. Populære forfattere har skrevet med stor innlevelse om byen slik de selv hadde sett den.

Henrik Langeland beskrev for eksempel et dekadent jappemiljø for ikke mange år siden. Lars Saabye Christensen tegnet et portrett av sekstitallets Oslo som er kjent av hundretusenvis av nordmenn. Ser man lenger tilbake, skildret Oskar Braaten arbeiderklassens Oslo i begynnelsen av det tjuende århundre på en autentisk måte som er blitt en del av den nasjonale hukommelsen.

Men er det ikke et merkelig fravær av personer som skriver om Oslo i dag, på en måte som de brede lag av samtidens mennesker kan dra kjensel på? Ville det være dristig å påstå at nordmenn jevnt over har mer levende forestillinger om Oskar Braatens Oslo enn dagens?

Vi mottar ofte vitnesbyrd fra personer som ser, hører og opplever ting i sin hverdag som vi fornemmer sier noe om samtiden, men som ikke kan offentliggjøres fordi Norge er et så lite land at detaljene som gir liv til fortellingen med høy grad av sannsynlighet ville identifisere personene mot deres vilje. Men endel av materialet kunne vært utmerket romanstoff.

Man skulle tro at romanforfattere med sin research, sine antenner og bekjentskaper også ville snuble over lignende saker. Hva er grunnen til at det ikke materialiserer seg i form av bøker i en tid hvor endringene er så store at det ikke er nødvendig å gå til et annet punkt i tid og rom for å finne interessante dramaer? Folk ville vel like å lese skjønnlitteratur lagt til sine egne omgivelser? Suksessen til endel kriminalforfattere skulle tyde på det.

Forfattere i andre land er ikke like tilbakeholdne med å utlevere sin samtid.

Den italienske journalisten og forfatteren Piero Colaprico skrev for noen måneder siden en kortroman lagt til Milano, en by som i likhet med Oslo også gjennomgår store forandringer. Hovedpersonene er gamle rødebrigadister som stille og rolig gikk over i en respektabel tilværelse. De møtes igjen etter mange år, og ideene deres er ikke nødvendigvis kommet helt uskadd gjennom tiden som er gått. Men deres voldstilbøyelighet er ikke borte. Fortvilede over hvordan det økende nærværet av utlendinger bringer mer og mer av byen ned i underverdenen, begynner de å drive terror mot de mest kriminelle av dem. Internt kaller de seg nå «væpnede bestefedre for Milano». Dialogen mellom hovedpersonene er så godt skrevet at man et øyeblikk nesten ikke tror det bare er fantasi, det samme gjelder den beskrevne endringen i tankegang som har funnet sted hos de samme.

I et land som har gjennomgått så mye politisk vold som Italia, er det altså ikke et tabu å gjøre seg tanker i romans form om voldspotensialet som finnes i samtiden. Man vegrer seg ikke for et dykk ned i skyggesidene menneskesinnet har her og nå — ikke langt borte for flere hundre år siden.

Mon tro om det ikke ville ha vært bedre mentalhygiene å reflektere over lignende scenarier også for nordmenn, snarere enn å fortrenge dem. Det er som om vi sitter så hardt fast i den der «det vil helst gå godt»-tankegangen at det kun er i genren krim at man kan grøsse over menneskets voldelighet. Som om vi fortsatt ville innbille oss at landet er en fredet plett, stikk i strid med erfaringen.

I den grad norske intellektuelle drister seg til å undersøke dette temaet, henfaller de gjerne til banaliteter eller sjablonger, eller de sier ting som er helt hinsides. Weekendavisens Mette Skak har lest Englebyen av Erika Fatland, og hun virker nærmest vantro over forfatterinnens idé om at Beslan og Utøya er samme slags tragedie fordi ofrene var unge i begge tilfeller, idet hun bagatelliserer det Skak kaller innlysende forskjeller. Hvordan kan forfatterinnen la være, spør Skak seg, å legge vekt på at konteksten i førstnevnte tilfelle er en av «vold, terror, magtmisbrug, korruption, lejemord samt konspirationsteorier»?

I mangel av toneangivende åndpersoner med interesse for sine omgivelser og ekstra fine sanseapparat, er nordmannen altså prisgitt sitt eget. Man får håpe han bruker det godt.