Kommentar

Brukere av TripAdvisor mottar av og til en e-post med tips om fine reisemål og opplevelser, samt invitasjon til å skrive om egne sådanne. Reisemålene presenteres ofte gjennom en slags ti på topp-liste over steder som oppfyller et bestemt kriterium. Forrige e-post inneholdt en fortegnelse over destinasjoner hvor man angivelig kunne «get away from it all».

Nå skal en kanskje ikke legge for mye i dette. Behovet for å kunne dra et annet sted og puste inn litt annen luft har eksistert siden tidenes morgen, og selv om turismen i begynnelsen var et elitefenomen, har enkle fritidsboliger på fjellet lenge vært kjærkomne tilfluktssteder innen økonomisk rekkevidde også for vanlige nordmenn. For mange har det utvilsomt en terapeutisk virkning å komme bort fra hverdagen, hva det nå enn er de reiser bort fra. En arbeidskonflikt, en kranglete nabo, et utrivelig nabolag, trafikkstøy eller simpelthen hverdagens monotoni.

Men mon tro om ikke TripAdvisor uforvarende har fanget inn noe av den norske tidsånden når de antyder at man gjerne vil bort fra «alt sammen»? Lever vi kanskje ikke i den beste av verdener?

Mange informasjonsdrypp antyder at vi ikke gjør det: Skilsmissestatistikken, selvmordshyppigheten, angsten for å la barn eller ektefelle bevege seg på eget territorium, nyheten om det kraftige bykset i antall uføretrygdede blant unge, eller nyheten om at flere av sykemeldingene skyldes psykiske problemer, som rammer sjokkerende høye andeler av befolkningen.

Vi liker å tenke at det i dag er større åpenhet om mange av disse tingene enn før. Og i en viss forstand er det jo det. For mens familie- og ekteskapsproblemer samt psykiske problemer i gamle dager ble victoriansk fortiet, er det i våre dager mange som deler sin historie med andre, til hjelp og trøst. Det private er på mange måter blitt offentlig, på godt og ondt — i denne sammenheng kanskje mest på godt.

Spørsmålet er om ikke det offentlige samtidig er blitt privat.

For mens privatlivets hemmeligheter blir mindre hemmelige, og med det mindre omspunnet av usannheter og sosialt hykleri, ser det ut til at disse to avskyelige fenomenene gjør seg sterkere gjeldende i det offentlige arbeidslivet. Mistanken om at det forholder seg slik er unnfanget ved sammensmeltingen av to forskjellige typer informasjon: Nyheter om offentlig systemsvikt og vitnesbyrd fra personer som har sagt fra om denslags.

At såkalte varslere ofte ikke har noen dans på roser, har vært kjent en stund. Men det spørs vel om utenforstående virkelig trodde det var så ille som det fremgår av en nylig artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening, hvor en anonym lege forteller hvilke raffinerte represalier som kan ramme den som måtte forsøke å stille ledere i helsevesenet til ansvar for uregelmessigheter. Det er tilsynelatende av største viktighet å stoppe munnen på den som måtte ha til hensikt å ødelegge kosen og fasaden hos dem som har ansvar for en kritikkverdig tingenes tilstand. Var det dette uvesenet selv ikke en kapasitet som Leif Frode Onarheim orket å bekjempe?

Artikkelen bør leses av enhver som ønsker å forstå det nye Norge, for den viser at en forutsetning for å oppnå en noenlunde friksjonsfri tilværelse innenfor dette systemet, er å nøytralisere sin samvittighet — en samvittighet som vekkes fordi man observerer ting som ikke er slik de burde. Veien er da kort til å overse ting som i sunnere, ærligere og mer velfungerende omgivelser ville være for påtrengende til å ignorere.

Mennesket finner den dypeste glede i det som er sant, rett og vakkert. Veien til sannheten går først og fremst gjennom observasjon, og veien til rett gjennom samvittigheten. Dersom det å arbeide i en organisasjon krever at en bedøver observasjonsevnen og samvittigheten, opphører man på sett og vis å eksistere som menneske. Opprør er da eneste moralsk forsvarlige alternativ, men et åpent eller aktivt sådant kan koste for mye. Ved å la samvittighetens stemme tale gjennom undergrunnslitteratur, kan noe kanskje oppnås likevel.

Kunne noe lignende den anonyme legens artikkel ha vært skrevet av en politimann? En lærer? En forsker? En offiser? En departementsansatt? En kommunebyråkrat? I så fall er det kanskje ikke så rart om mange ikke holder ut arbeidslivet, og at de som gjør det har behov for å «get away from it all». Som fremmede i egne liv, egne familier og egne jobber fristes man til å rømme — fra et åndelig fengsel. Er sykehuset kanskje også et speilbilde av mediene? Eller politikken? I så fall er man også fremmede i sin egen offentlighet.

Opphold på eksklusive velværeanstalter eller i folketomme omgivelser av storslagen naturskjønnhet er utvilsomt en behagelig luksus, men den gode følelsen som der kan nytes en stakket stund mot et jafs av en månedslønn, er bare en skygge av den dype tilfredsstillelsen man oppnår ved å se at ens eget liv er en del av et større hele — familien, omgivelsene, arbeidsplassen — uten at dette trenger å være sorgløst. Det er når slike rammer fungerer på sitt beste at det er mulig å nyte den ekte friheten. Det er de altså meget langt fra å gjøre i den pulveriserte Kafka-tilværelsen beskrevet i legenes halvmånedsskrift. Der er friheten borte, og den eneste følelsen av samhørighet som kan oppnås, er mafiaens.

Det er hverken lett eller kostnadsfritt å leve i sin samvittighet på et territorium som kontrolleres av mafiaen. Men det kan gjøres. Det bør gjøres. Alternativet er den spirituelle død.