Opptøyene i britiske byer i sommer har av våre opinionsdannere blitt årsaksforklart med de sedvanlige, lettvinte forklaringsmodellene som utgjør deres tenkning. Venstreorienterte skribenter har vist til urbant forfall, fattigdom og rasisme — med andre ord faktorer som lovbryterne ikke kan lastes for. Høyreorienterte skribenter har pekt på multikultur, velferdsavhengighet og sammenbrudd av familieverdier — igjen, faktorer som lovbryterne ikke kan lastes for. Sannheten er imidlertid at de som tok del i opptøyene var ansvarlige for dem.

Å delta i opptøyer er naturlig for mennesker, og noe som ofte kan iakttas som et utslag av vår iboende råskap. Unge menn har spesielt lett for å henfalle til opprør, og man kan anta at de i tidligere tiders jeger- og samlerkulturer gjorde lite annet enn å sove, spise og formere seg. Unge menn tyr til opprør så snart det er noe å vinne og ikke mye å tape på det. Det som behøver en forklaring, er ikke at de skapte opptøyer, men heller det faktum at forbløffende mange av dem lot være. Hva er det som ned gjennom tidene har holdt ungdommens energi i tømme, og hva har fått dem til å respektere andres liv og eiendom?

Svaret er «sivilisasjon». Dette er et svar som umiddelbart reiser et nytt spørsmål. For hva er det egentlig som utgjør og opprettholder en sivilisasjon? Hva er det som løfter menneskene ut av den primitive råskapen og fyller dem med respekt for orden, hensyn til medmennesker og en intuitiv lovlydighet? Uten disse egenskapene kan menneskeheten knapt påberope seg noen mer spesiell rolle på kloden vår enn rotter, padder og mygg.

I det 19. og 20. århundre fikk antropologer muligheten til å studere samfunn som verken hadde skriftspråk eller formelle styringsinstitusjoner, men som likevel hadde dette verdifulle som både flokker, gjenger og opptøyer mangler, nemlig kontinuitet. Disse «primitive» samfunnene besto fra generasjon til generasjon, og hver ny generasjon tok til seg skikkene og anerkjente forpliktelsene som de fikk overlevert fra foreldrene, og de forberedte seg dermed også ubevisst på selv å levere de samme fordelene videre til sine egne barn. Selv om det fantes uoverensstemmelser og rivalisering, og selv om det kunne finnes vold både i spontane og i rituelle former, var normaltilstanden en fredelig sameksistens der medlemmene i stammen følte seg knyttet til hverandre i et nett av forpliktelser som ikke kunne brytes uten å måtte betale en pris. De mange «jeg-ene» ble innordnet i et større «vi», og det som mer enn noen annen faktor gjorde dette mulig, var den oppmerksomheten som stammen viet de viktige milepælshendelsene som en slik kontinuitet er avhengig av. Hver fødsel ble feiret som en begivenhet for stammen så vel som for foreldrene. I motsetning til i dag, der overgangen fra barndom til voksenlivets ansvar er en privatsak som kan oppnås på hvilken som helst måte eller ikke i det hele tatt og som samfunnet knapt bryr seg om, var dette sett på som en milepæl som skulle markeres og anerkjennes seremonielt. I slike innvielsesriter ble erkjennelsen av ansvar og forpliktelser høytidelig erklært, og stammens interesser anerkjent som større enn enkeltindividets. Likeledes var inngåelse av ekteskap gjenstand for fellesskapets riter, og når et stammemedlem til slutt ble lagt til hvile blant sine forfedre, var også det en begivenhet som angikk alle.

Overgangsriter, som Arnold van Gennep kalte dem for hundre år siden, finnes fremdeles flere steder rundt om i verden, spesielt i samfunn som er uberørte av moderne kommunikasjonsteknologi. Men ingen kan benekte at de i dag er i ferd med å forsvinne i Europa og spesielt i Storbritannia. Når høyreorienterte kommentatorer klager på sammenbruddet av familien, mener de ikke at hjemmene er ustabile og konfliktfylte. Slik har de vært siden tidenes morgen. Det de mener, eller burde mene, er at den avgjørende institusjonen som barn er avhengige av for sitt rotfeste, nemlig ekteskapet, er på vei mot å bli avviklet. I Europa er det nå barnefødsler utenfor ekteskap som er normen, og de eneste som ivrer for å gifte seg er homofile som trakter etter en anerkjennelse som er i ferd med å miste sin egentlige betydning. Fraværet av denne viktige overgangsriten betyr at også fødsel er blitt en privatsak uten betydning for fellesskapet, men kun av interesse for moren, som blir hjulpet gjennom prosessen (skulle hun velge å gjennomføre den) av det samme velferdssystemet som også vil ta ansvar for barnet.

Men kanskje det aller viktigste tapet er tapet av ritene som markerer overgangen fra barn til voksen. Disse innvielsesritene var er formell velkomst til det voksne fellesskapet. Ved å akseptere denne invitasjonen, antok ungdommen pliktene og fordelene ved samfunnskontrakten. Modenhet opphørte å være et biologisk fenomen og ble omgjort til en sosial velsignelse. I komplekse samfunn som våre var ikke denne overgangen markert med en enkeltstående seremoni, selv om de gamle seremoniene overlevde i begrenset omfang. Den ble i stedet markert ved hjelp av et antall mindre begivenheter; lokale innbydelser til tilhørighet og troskapsløfter ble sett på med stolthet av både deltagere og myndighetspersoner.

Både idrettslag, speidere, skoler og klubber hadde sine egne slike innvielsesriter, og Bar-Mitzvah, konfirmasjon og den første nattverd var religiøse riter skodd over den samme lesten. På en mengde ulike vis opprettholdt de voksne grensene mellom barndom og modenhet, og tilbød modenhet på vilkår; vilkår som involverte hele samfunnet, og som bare kunne mottas ved å avgi troskap til fellesskapet på de områder som fellesskapet verdsatte høyest.

Jeg tror at det jeg sier her ikke er noe annet enn vanlig, sunn fornuft. Men hvis så er tilfelle, hvordan har det seg at vi blir forundret når våre samfunn mister den dyrebare kontinuitetens velsignelser, og hvor den passering av de store milepælene, som tidligere var gjenstand for fellesskapets anerkjennelse, ikke lenger eksisterer? I dag snubler barn over i de voksnes rekker, uforberedt og på egen hånd. Det er lite eller ingenting som forbereder dem på voksenlivets prøvelser. Tradisjonelle målsettinger som ekteskap og å danne familie er ikke lenger ansett for å være avgjørende. Og den utstrakte spredningen av sexfiksert billedbruk og seksuelle fristelser visker vekk både barndommens uskyld og voksenlivets ansvarlighet. De unge blir overlatt til seg selv, og vil velge det eneste medlemskapet som strukturløsheten de opplever har å tilby dem; medlemskapet i Gjengen.

Essensen av en gjeng er at den lever i et antagonistisk forhold til sine omgivelser. Verden som omgir gjengen tilhører andre; til dem som ikke har medlemsrett og hvis eiendeler og livsstil gjør dem til fremmede. Gjengen oppstår dermed i en verden som allerede er stengt for den, og den må således gjøre noe for å stake ut sitt revir. Det er flere måter en gjeng kan velge å gjøre dette på. En måte er å vandalisere det offentlige rom og sette sitt bumerke på det. Det er dette som er det egentlige formålet med graffiti, som er gjengenes signaturer og som har til hensikt å viske ut fellesskapets eierskap og å privatisere det offentlige rom.

Andre hjemmelagde innvielsesriter finnes også. En voldelig konfrontasjon med andre gjenger er en av dem, og på de britiske øyer er denne formen for initiering ganske vanlig og har resultert i en rekke knivdrap i de senere år. Opptøyer kan også være innvielsesriter; en måte å føle at en er del i et fellesskap på, og som utløp for trangen til hevn på en verden som hittil ikke har tilbudt annet enn å være tilskuer til andres eierskap. Opptøyene pleier normalt ikke å eskalere i den grad vi har sett i Storbritannia i sommer, men de er en latent risiko hvor enn ungdommer er samlet, noe alle vet som bor i nærheten av de store skolene i våre bykjerner.

Det er ikke bare i Storbritannia vi er vitne til disse mekanismene. Hvert eneste offentlige sted i Tyskland er tilgriset med graffiti. Lite eller ingenting gjøres for å straffe de ansvarlige; straff er jo nettopp en del av den totalitære fortiden som tyskerne anstrenger seg så hardt for å legge bak seg. Samtidig er denne friheten til å grise til ikke nok til å tilfredsstille unge tyskeres trang til tilhørighet, og den demper heller ikke deres sinne overfor en verden som ikke har tilbudt dem en slik tilhørighet. Hver eneste kveld i de siste fire årene har biler blitt påtent i Berlin, og i en nylig artikkel i Die Welt am Sonntag sammenlignes tilstanden i den tyske hovedstaden med den i Tottenham, der de britiske opptøyene startet. Den tyske besettelsen av nynazisme er ikke ubegrunnet. Frata unge mennesker innvielsesriter til den sosiale orden, og de vil lete etter innvielsesriter ut av den. Dette er etter min mening den egentlige forklaringen på den norske massemorderen Breivik. Hans far hadde avvist ham, han fant ikke noe fellesskap som ville vite av ham, og han tok hevn på unge mennesker som lot til å nyte godt av nettopp en slik tilhørighet som han selv hadde gått glipp av.

Det er én ting å erkjenne behovet for opptaksritualer men det er noe annet å foreslå en måte å gjenoppdage dem på. Så langt har anstrengelsene fra politikere i Europa og USA vært negative. Gjeldende politikk har i praksis medført at man har subsidiert barn født utenfor ekteskap, forvandlet giftemål til å være en samboerkontrakt, og fordrevet religion, som har vært den fremste bærer av innvielsesriter, bort fra det offentlige rom. Denne politikken ble innført med de aller beste intensjoner, men med en slående likegyldighet til hva vi vet om menneskets natur. Veien tilbake til bærekraft vil være lang og smertefull, men det er åpenbart at første steg må være å slutte med å subsidiere alternativene.