Kommentar

Gustav Klimt, Old man dying

Ulike aldersgrupper aktes ulikt i ulike samfunn. En gang for lenge, lenge siden ble gamle mennesker ansett som spesielt innsiktsfulle ikke bare i Østen, men også hos oss; deres erfaring med hvordan virkeligheten var skrudd sammen, gjorde at man så opp til dem. Derfor fikk seniorene bestemme mer enn unge voksne, for ikke å snakke om dem som ennå ikke hadde oppnådd formell voksenstatus. Ennå holder man seg i mange land med et senat, et kammer av tillitsvalgte som alle er av høy alder. La meg i sammenhengen komme med en relevant språklig påpekning: At noen er senil, betyr kun at vedkommende har levd lenge, ikke at mental svekkelse har satt inn. Det rette finordet for kognitiv svikt er demens som kan opptre i alle aldre, om enn oftest hos de eldste, og som ofte prefigeres som juvenil, adult, presenil eller senil avhengig av hvor gammel pasienten er. Å beskylde noen for senilitet blir følgelig lett en intellektuell risikosport; det demonstrerer større språklig vankunne hos bedømmeren enn evne til å vurdere andres intellektuelle kapasitet.

Sånn omtrent fra 1945 av begynte de gamles status i vårt samfunn å reduseres mens motsatt aktelsen steg for ungdommen, og tendensen har vart ved til denne dag. Det unge landet USA hadde nettopp vunnet krigen – i alle fall var det de som vant den påfølgende freden – og amerkansk ungdomkultur tilpasset en ny aldersgruppe, tenåringene, begynte sin seiersmarsj over kontinentene. Disse unge ble mer og mer kjøpesterke ettersom velstanden steg. Samtidig var de ikke like resistente mot manipulering og andre former for påvirkning som eldre folk, så reklamen presset på for å tekkes de usikre, men erobringslystne. De gamles betydning, verdisyn og allmenne innflytelse i samfunnet skrumpet inn, mens det ungdommelige vant frem på alle fronter. At noe var nytt og ungt, fremsto som det viktigste, ikke hvorvidt det var godt eller på annen måte verdifullt i noen slags aldersuavhengig betydning.

Også innen politikken har fenomenet skutt fart. Nye politikere løftes frem som nok er meget unge, men som ikke har hverken utdanning eller yrkeserfaring ut over en smule skolering – typisk litt kurser og sånt – innen partienes ungdomsorganisasjoner. I Stortinget som ble valgt inn i 2017, var 11 % av representantene over 60 år (samme alderssjikts andel av befolkningen totalt er 22 %), eller omtrent like mange (12 %) som dem under 30. Det er ingen tvil om hvordan de to aldersekstremene på tinget rangeres, ikke minst medialt: Å være blant de unge er fint og tegn på håp og fremgang, mens de gamle er for kuriositeter å regne. Vi har i sannhet beveget oss svært langt fra tradisjonen med at gamle menneskers innsikt høyaktes; for å bestemme over det mest komplekse vi har, samfunnet, anses ungdommelig pågangsmot som viktigere enn moden ettertenksomhet.

På noen fagområder preget av spesielle ferdighetskrav mener man rett nok fremdeles at kunnskap, innsikt og erfaring er viktig hos dem som er satt til å treffe beslutninger – når broer og veier skal bygges, syke mennesker tas hånd om og så videre, foretrekkes fremdeles stort sett et kompetansestyrt hierarki, da er gjerne de ellers utskjelte, gamle, hvite menn greie å ha -, men innen politikken aktes slike hensyn lite. Mest uttalt ser man forskjellen innen den såkalte klimadebatten som ble medienes hovedfokus under den nettopp tilbakelagte valgkampen. Engasjement trumfet innsikt ved hver eneste korsvei der disse stod mot hverandre. Ikke sjelden ble utviklingen komplett hysterisk hvilket kan eksemplifiseres med henvisning til ett bestemt navn: Greta Thunberg. NRKs og øvrige mediers dekning også etter valget – klippet fra den unge damens foreløpig siste besøk i FN var intet mindre enn rystende – etterlater ingen tvil: De klimastreikende aktivistene er gode og «bryr seg», mens skeptikerne er gamle og likegyldige, eventuelt dumme, selviske eller rent ut onde. 

Om man for oversiktens og den språklige morsomhets skyld velger å se utviklingen litt fra siden: Hvilke argumenter finnes for forskyvningen fra gammel til ung dominanse over samfunnets beslutningsprosesser? Hva taler for og hva taler mot? Er kanskje de unge nå mer bråmodne enn før, mens derimot dagens gamle plages av intellektuell forstøving allerede fra sånn omtrent 50-60-årsalderen av? Muligens, sikker kan man aldri være, men mye tyder på at det motsatte er tilfellet.

Dagens ungdommer kommer senere ut i arbeidslivet enn før, hvilket naturlig nok eksponerer dem for voksenlivets allmennplager senere enn tilfellet var i tidligere tider. Om dette kunne mye sies – det kan være både fordelaktig og det motsatte å forskyve overgangen til voksenlivet mer «mot høyre» -, men ganske åpenbart er det at man ikke tvinges til å ta voksenansvar like tidlig som unge mennesker måtte før. Det er ingen djerv gjetning å anta at når man ikke selv må kjempe for maten før langt ut i livet, så inntrer respekten for arbeidets verdi senere enn den ellers ville gjort.

Dette sammenfaller naturligvis med, delvis forårsakes, av den lange utdannelsen som nå er gjengs, men som beklagelig ofte munner ut i et yrkesliv fjernt fra det man studerte på høyskole eller universitet. Også om dette kunne mye sies; ikke alle sider ved slik overstadig «sysselsetting på universitets-nivå» er negative selv om fenomenet åpenbart skjuler mye reell arbeidsledighet, men unge menneskers fremmedgjøring for lønnsarbeid er en uvegerlig bivirkning. Ikke minst blant dem som alt fra barnsbein av gjør en politisk karriere – her er det verdt å merke seg at politiske verv i ung alder tydeligvis i seg oppfattes som kvalifiserende for de fleste samfunnsposisjoner, også nominelt ikke-politiske sådanne, se bare hvor hyppig toppfolk fra AUF er tatt vel vare på innen direktørsjiktet i samfunnet – finner man svært få med reell yrkeserfaring. Det virker ikke som om dette oppfattes som problematisk.

Vi kan gå ut fra at unge menneskers modning skjer omtrent like raskt nå som før, men hvordan er det med borgernes evner til å henge med i den andre enden av livsløpet, mot alderens høst? Merkelig nok, gitt den minimale interessen for å inkludere gamle mennesker i viktige politiske beslutningsprosesser, endog åpent uttalte mistro mot besteforeldrenes vilje til å ha hele menneskehetens beste for øye når de tar stilling til alvorlige spørsmål («de gamle tar bare hensyn til seg selv og bryr seg ikke om at de koker jorden og gjør den ubeboelig for oss som kommer etter, buhæææ!»), så ser det i andre sammenhenger ut til at gamles ekspertise og arbeidskraft etterspørres i økende grad.

Levealderen øker. Selv for menn, som i snitt lever 3 år kortere enn kvinner, forventes levetiden for gutter født i 2018 å bli på hele 81 år, det lengste i vår historie. En norsk mann som fyller 60, kan forvente å bli 83. Dertil kommer at alle aldersgrupper, også gamle mennesker, er friskere enn før, så det er ikke rart at det ene forsøket etter det andre gjøres på å få tilårskomne til å stå lenger i arbeid, gjerne ut over fylte 70. For slikt er de ekle gamle gode nok, altså å se til at hjulene fortsetter å gå rundt, bare de ikke opptrer for aktivt hva gjelder beslutninger om fremtiden. 

Greit nok, man merker hensikten og blir betuttet som det het på et kulturspråk norske skoleelever engang lærte bra nok til å kjenne igjen et kjent Goethe-sitat når de fikk det holdt opp foran øynene og samtidig ble fortalt at forfatteren var tysk og en stor poet (uttal gjerne ordet med ø-lyd for morskapens skyld). Enkelt sagt: Makthaverne vil ha de unges meninger og medvirkning på alle nivåer av politiske beslutningsprosesser, men ikke de gamles. Hvorfor? Her kan jeg ikke unngå å bli aldri så lite konspiratorisk, hvilket rett nok anses for å være en stor synd, men som ikke alltid kan unngås når man vil forstå det ellers uforklarlige.

Unge mennesker, inklusive meningstunge og selvbevisste Wunderkinder totalt uten det tvisyn som alderen typisk forlener oss med, vet det ikke selv, opplært som de er til å tro at de er akk så frittenkende, men de mener stort sett akkurat dét de er blitt fortalt at de skal mene, enten synspunktene formidles dem av lærere, foreldre (sjeldnere, men dog), popstjerner, influencere eller andre hvis gruppetilhørighet jeg ikke engang kan navnsette. Denne form for aldersbetinget, pseudoselvstendig etterplapring er slett ikke noe nytt, vi har alle vært der en gang. Når man ikke har store erfaringen selv, så har man typisk ikke annet valg enn å ta andres ord for god fisk på så mange livsområder, for selv vet man helt enkelt ikke bedre. Man innbiller seg å tenke selvstendig og voksent, men i virkeligheten gjengir man drøvtyggete, tilrettelagte meninger som kan være fremstilt på detaljnivå av noen hvis interesse det er å påvirke konsensus i samfunnet, enten for å endre folks kjøpevaner eller skape et politisk trykk i en eller annen retning. 

Særlig i en tidsepoke der emosjoner spiller så stor rolle for hvilken politikk som velges (man minnes som typisk Erna Solbergs skifte av partiet Høyres fokus: «Mennesker, ikke millioner!»), og der en tidvis ubehjelpelig idealisme med et høylydt uttalt ønske om «å være god» gjennomsyrer nesten alle aspekter ved politikken, blir de unges bidrar trendsettende. Man tenner lys, synger sanger hvis tekster skaper vi-følelse og lukter seg med reptilhjernen frem til hva øyeblikkets riktige retning og mening måtte være, i stedet for å prøve å tenke klart. Mediene jubler og gir sitt besyv med, for følelser selger alle dager bedre enn resonnementer. Positiv feedback eller momentum som man nå ofte kaller det, skaper mediale emosjonsbølger som varer helt til neste favorittsak dukker opp.

Det er ingen tilfeldighet at partier som Rødt, SV og Venstre er særlig aktive for å senke stemmerettsalderen og gjennomføre ulike andre tiltak for å øke unge menneskers generelle innflytelse på beslutningsprosessene i samfunnet, for alle disse partiene er idealisme-drevne og anses følgelig som spesielt attraktive for de meget unge. Sagt enkelt: Jo flere helt unge, lettmanipulerte som bidrar i beslutningsprosessene – ved valgurnene, gjennom skolestreiker og på annet vis – desto større støtte til de nevnte partienes politikk kan påregnes. Tilstrekkelige regneferdigheter til å finne frem til dette besitter nok voksne manipulatører i selv disse partiene, og lite smaker bedre enn egen økt makt.

Mot en slik utvikling står de godt voksne og gamle – ekle gubber og deres ditto kjerringer – som alt har gjennomlevd mesteparten av livet, og derfor kan vurdere all lettkjøpspropagandaen opp mot det de selv sitter inne med av erfaring. De kan godt være politisk uenige seg imellom der oppe innen over-60-sjiktet, kanskje har de stemt Ap eller SP eller Høyre all sin tid, men de er fremfor alt ikke lette å rikke med lettvint retorikk. Sånn sett virker de som en konservativ kjøl under samfunnsskuta, de fyller altså den funksjonen et senat var tiltenkt. Visst finnes det noen blant dem som aldri ble riktig voksne, men evig drømmer seg tilbake til en vill og romantisk Sturm-und-Drang ungdomstid, men flertallet tar til vettet. Det blir til sist folk av de fleste av oss. Slike erfarne gamle er det ikke så lett for demagoger å skubbe seg på. 

Så får det heller være at mange av de ovennevnte faller i kategorien «gamle, hvite menn», altså de forakteligste av de foraktelige  etter internasjonale politiske «stjerners» mening, vi som anses for å være slavedrivernes ektefødte barn. Kritikernes historiekunnskap er like dårlig som deres evne til å regne og forstå fysikk. 

Man skal ikke kvotere noen inn i verv bare fordi vedkommende er ung, gammel, mann, kvinne, hvit, svart eller noe annet; slikt er uklok politikk og dessuten diskriminerende, ikke minst for dem som begunstiges. Man bør etterstrebe å rekuttere ledere som ikke bare er dyktige, men fremfor alt ikke primært ute etter å mele egen kake. Ekskluderer man fra utvalgsgruppen erfarne mennesker med fungerende ryggrad, integritet og bevist evne til selvstendig tenkning til fellesskapets beste, så behandler man denne gruppen borgere dårlig. Enda verre er det at man berøver samfunnet tilgang til den samfunnsånd og ekspertise disse menneskene – les: de over 50-60 – besitter. 

Å handle aldersdiskriminerende er rett og slett riktig dumt. Slik dumskap kan nok i maskerte former være tillatt, ikke minst innen politikken, men den lønner seg ikke. Også på dette området bør tendensene til samfunnsmessig selvskading begrenses til et minimum.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også