Gjesteskribent

Bilde: Folkepartiets Sebastian Kurz og Frihetspartiet Hans-Christian Strache i regjeringsforhandlinger 25. oktober. NRKs Guri Norstrøm har kalt den nye koalisjonen for «blåsvart». Vil slik retorikk bidra til den opplysning av publikum som er NRKs oppgave, eller er oppgaven blitt en annen? Foto: Leonhard Foeger/Reuters/Scanpix 

Da jeg begynte å lære engelsk en gang langt nede i forrige årtusen, fikk vi om USA vite at landet var «the great melting-pot» eller «den store smeltedigelen». Naturligvis trodde vi på det vi hørte – vi var jo elever fra urtiden –, og i betydelig grad var det også sant; mennesker kom til USA i stort antall fra Europas alle hjørner og ble forbausende raskt amerikanere. Noen tiår senere var imidlertid den foretrukne metaforen for hvordan immigrasjon omskapte det amerikanske samfunnet forandret til en fortelling om «det store lappeteppet», for nå hadde man begynt å se mulikulturalisme som det store godet, ikke at immigrantene kastet av seg sin tidligere lojalitet og gamle vaner og ble noe ensartet nytt, nemlig amerikanere. Idealet ble i stedet at alle verdens folkegrupper og kulturer kunne og skulle leve sammenflettet på ett område, innen samme land, for der å støtte, løfte og berike hverandre slik at et nytt og bedre samfunn ble skapt.

I dag vet alle andre enn de mest naive at den sistnevnte amerikanske drømmen har vist seg å være nettopp dét, en drømmeforestilling fjernt fra all erfart virkelighet. Medlemmene av ulike etniske eller rasebaserte grupper holder seg stort sett til sin egen flokk i all utvungen sosial omgang, iallfall er de ikke så fargeblinde at de får barn med hverandre over gruppegrensene. En tilsvarende, om enn svakere, segregasjon finnes også langs kulturelle skillelinjer. Over femti år etter at borgerrettsbevegelsen seiret på bred front i USA, er man ennå svært langt unna noen totalmiksing av befolkningen.

Samtidig ser vi at også mer nylig heterogeniserte samfunn i Europa – England og Frankrike er de mest fremtredende eksemplene, ikke minst takket være sine kolonihistorier – opplever mye av de samme spenningene som man før mente var typiske for USA, og som man da ristet uforstående på hodet over. Nå har vi nemlig fått de samme mangoldsproblemene også i våre gater, og vipps var det visst ikke bare menneskene på venstresiden av Atlanteren som var rasister lenger i de samtidig både elitære og egalitæres oppfatning. Det viste seg å være mye vanskeligere enn vi trodde, dette å få til et samfunn der alle dyr gresser fredelig ved siden av hverandre og drikker fra samme vannhull. Dessuten er det åpenbart langt fra så at alle bidrar i noe så nær samme grad til samfunnets utvikling. Slikt skaper først spenning, så bråk.

Erkjennelsen av «utfordringene» har hatt flere konsekvenser. Det jeg her ønsker å ta for meg, er den nygamle forståelsen av at gruppefellesskap – kall det gjerne følelsen av felles identitet, for det er intet mindre det dreier seg om – er en dyp, ja, grunnleggende suksessfaktor for etableringen av samfunn preget av samhold og tillit snarere enn mistro, kiv og strid. Etter hvert som de praktiske følgene av heterogeniseringen og særlig islamiseringen av europeiske samfunn er blitt mer og mer tydelige for den opprinnelige befolkningen, har ungdommen begynt å reise bust mot å frastjeles sin viktigste politiske arvelott: retten til å leve hjemme. Frankrike og Østerrike er de beste eksemplene på dette stemningsskiftet i patriotisk-nasjonal retning.

Identitetsbevegelsen har vokst frem i Europa under halvannet tiår nå, som en direkte protest blant unge mennesker mot flerkulturpolitikken som foreldregenerasjonen, altså 68-erne og deres mer eller mindre liberale og sosialistiske våpendragere, gjennomførte. Frankrike var først i løypa da mange grupperinger på høyresiden – ikke alle disse hadde et like demokratisk grunnsyn, later det til ut fra omtalen på nettet – kanaliserte protesten mot avfranskingen av fedrelandet inn i dannelsen av Génération Identitaire (GI). Det er viktig å merke seg at de unge identitære ikke er formelt knyttet til Front National på noe vis, selv om de politisk-ideologiske slektsbåndene er tydelige.

Det er vanskelig å få grep om hvorvidt høyreekstreme synspunkter har hatt et fristed eller grobunn blant GI-talsmenn, en diskusjon flere har vært innom i disse spalter, ikke minst Skaug helt nylig. Anklagene om ufjelgt hopehav er mange, men så lettvint som venstresiden slenger fascismebeskyldninger rundt seg mot alt og alle de ikke liker, så klarer ikke jeg å avgjøre hvilket kvantitativt hold det er i påstandene. Noe samrøre har det nok vært – omtrent som for Sverigedemokraternas forhold til ekstremhøyre i tidlige år, kan hende – men langt mindre enn tilsvarende ideologiske slektskap på venstresiden mellom sosialdemokrati, sosialisme og kommunisme for nå å trekke frem én relevant sammenligning. Når alt kommer til alt, får partiers og bevegelsers politikk og posisjon i «the greater scheme of things» først og fremst vurderes ut fra hva de står for i nåtiden, ikke hva deres historiske utgangspunkt måtte være.

Klar distanse til enhver form for antisemittisme og fascisme er gjentatte ganger markert av den nest sterkeste identitære ungdomsbevegelsen i Europa, Østerrikes IBÖ. Deres ideologiske grunnlag ble kort og klart sammenfattet i den meget leseverdige og informative lille boken (jeg angir den engelske tittelen) «Generation Identity: A Declaration of War against the 68’ers» av IBÖs tidligere formann, Markus Willinger. Både han og den nåværende lederen, Martin Sellner, er velartikulerte, godt utdannede unge mennesker som rett nok tar et nådeløst ideologisk oppgjør med alt tøvet som har fulgt i 68-generasjonens kjølvann, men som samtidig står fjernt fra det de kaller «sjåvinistisk nasjonalisme» og enhver form for jødehat. Eksempelvis siterer de gjerne og i rosende ordelag Hitler-motstanderne i «Den hvite rose» når linjene trekkes bakover i de tyskspråklige landenes historie. Da er det ikke så lett for politiske motstandere å få nazi-anklagene til å sitte.

I Norge har ingen tilsvarende vellykket identitetsbevegelse klart å etablere seg. Til dette finnes det sikkert flere grunner, inklusive at vi her til lands er notorisk trege hva gjelder annamming av nye politiske ideer og tanker; det var ikke uten grunn at 68-bevegelsen for fullt kom til norske universiteter først på begynnelsen av 70-tallet. Men dette skal ingenlunde tolkes som at det identitære tankegodset ikke har god grobunn også hos oss, og dét hos folk i alle aldre.

Blant andre Onar Åm har på sin utmerkede blogg tatt for seg sider ved samtidens norske identitetsfølelse slik denne markerer seg i det daglige gjennom økt bruk av pinnekjøtt, at nordmenn av begge kjønn oftere og med synlig stolthet og glede kler seg i bunad ved festlige anledninger, og lignende tilsynelatende små og ubetydelige ting. Jeg tror han har rett; det er et stemningsskifte på gang, ikke minst blant ungdommen. Interessen for langsom-TV med fokus på nasjonale motiver (Bergensbanen, Hurtigrutens ferd langs kysten, strikking eller hvordan man brenner ved; for å si det slik: ikke alle norske tv-seere benker seg i forventning for å nyte nye episoder av «Faten bærer hijab» eller lignende flerkulturelle mesterverk fra Marienlyst) kan utvunget tolkes inn i samme ramme. Tilsvarende gjelder programmer av typen «Hvem tror du at du er?», der kjente personers jakt på egne slektningers liv og levnet pirrer seerne, for ikke å snakke om «Der ingen skulle tru», med sin stille dveling ved ekte mennesker som lever i pakt med naturen, fjernt fra dagens urbane norske virkelighet. Kanskje er det nostalgi, kan hende endog tilsatt en knivsodd nasjonalromantikk innimellom, men programmene griper tilbake til en alternativ, pre-postmoderne virkelighet som fascinerer nåtidens mennesker minst like mye som gårsdagens. Vi snakker her om en form for essens-tv, forsøk på å trenge inn i, beskrive og formidle menneskenes innerste identitet, og langt på vei lykkes man. Tendensen har en viss historisk nasjonal parallell i «det er her æ høre tel»-kulturen som under 70-tallsomveltningene i vårt land eksisterte parallelt med internasjonalismen. Teaterstykket med samme navn ble skrevet av Klaus Hagerup og oppført på Hålogaland teater i 1973, og det var ikke akkurat høyreradikalisme som ble kolportert. Sånn sett viste kulturretningen at også venstresiden kan preges av et sterkt regionalt, grensende mot nasjonalt, drag i sin virkelighetsforståelse.

Det sprer seg en ungdommelig identitetsbevegelse over Europa i protest mot foreldregenerasjonens anti-borgerlige, hyperkritiske virkelighetsoppfatning som oppnådde hegemonisk status blant kontinentets vestkantboere etter at de vel hadde ristet av seg den første etterkrigstiden. Mange av dem som da var unge, menneskene tilhørende min generasjon, ville gjøre om på alt innen den etablerte orden og aktet lite nasjonale markører og symbolsaker. Langt på vei lyktes de med sin revolusjon, samtidig som de selv har sett til å leve i grannelag som ennå bare lite preges av heterogeniseringens skadevirkninger.

Reaksjonen som vi ser begynnelsen på, vil vokse seg sterkere. Jeg hilser den velkommen, for 68-ernes omkalfatring av samfunnsteori så vel som -praksis har så åpenbart båret riktig galt av sted. Selvsagt er det sider ved de unges opprør jeg finner betenkelige, kanskje endog ukloke – blant annet mener jeg de burde legge vekk det meste av den tydelige anti-amerikanismen som preger deler av identitetspolitikken, og jeg synes også at man griper litt for lett og unødig til krigsretorikk – men det ville nå være rart om alle skulle være enig i alt. De er unge, jeg er gammel, og jeg har respekt for hvert slektsledds rett til og behov for å ta et oppgjør med fortiden på sin egen måte og ut fra egne forutsetninger; annerledes kan det ikke være.

Jo hardere de gamle makthaverne – altså folk på min alder og litt yngre, sånn omtrent, men med forstokkede meninger fastlåst i et verdenssyn som en gang gjaldt for å være radikalt – forsøker å brennemerke de unges protest og motstand mot den antinasjonale og i sin konsekvens dypt anti-europeiske heterogeniseringspolitikken som er blitt ført, desto større er risikoen for at oppgjøret blir stygt. Dette er den postmoderne tragedien  slik den utspiller seg i vår tid; multikulturalistene og antirasistene risikerer ved sitt maktmisbruk og sin moraliserende meningstvang å nedkalle over oss alle en langt mer massiv motreaksjon enn nødvendig var mot alt tøvet de har stått for.

I verste fall blir det et voldelig oppgjør langs identitetslinjer mellom fraksjoner innen befolkningen. Slike gruppeslagsmål har Europa erfart før, og det har aldri vært et vakkert skue. Uansett får de som nå er unge, svært mange og vanskelige oppgaver å håndtere. I all hovedsak skyldes dette at vi som ble født i de første årene etter krigen, gjorde en riktig dårlig innsats på det som var vår vakt. Det beste vi nå, mot slutten av vår virketid, kan foreta oss, er å la være å stikke kjepper i hjulene for fremveksten av et gjenfødt Europa bestående av fedreland. Grenseløsheten har vært prøvd, og den har feilet, både på det private området og hva gjelder internasjonal politikk.

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

Det vi er og det vi gjør -
Hjemme -
Frihet eller død -
Riksmedia svikter landet -
Alt vi har og er -
Når tingene blir alt -
Ingen slipper unna -

Les også