Kommentar

Björn Myrmans (1942–1999) fotograferte Sverige på 60-70-tallet. Å stille spørsmål ved menneskenes følelse av selv, av deres følelse av autentisitet den gangen, ville bare blitt møtt med hoderysten. Et spørsmål som «hva vil det si å være svensk», ville ikke blitt forstått. Dette er bare rundt 40 år siden. Samme sannhet gjelder for Norge og Vest-Europa ellers.

Da jeg begynte å leke med tankene bak denne kommentaren, dukket den saftige nerdetittelen «ontologenes hevn» opp i bevisstheten. Men siden antallet trolig er minimalt av mulige lesere som både interesserer seg for ontologi – værenslære – og dessuten pirres av nazizombier eller lignende skrekkskikkelser som plutselig dukker opp av jorden og mellom tåkedotter jakter sin etterlengtede hevn foran et fjetret kinopublikum, så skiftet jeg umiddelbart til det ovenstående. Uansett: Planen er at vi skal leke litt i det betydningsmessig vanskelige grenselandet mellom vårt innerste vesen og våre handlinger, altså mellom det som særkjenner oss som mennesker, kanskje til og med som en bestemt gruppe mennesker, selv om slike forestillinger for lengst er forsøkt tabubelagt, og den funksjonelle rollen vi spiller gjennom våre gjerninger. Saken er nemlig at jeg aner et begynnende skifte i balansen mellom disse to sidene av tilværelsen, og da kan det være klokt å stoppe opp og forsøke å finne ut hva som faktisk skjer.

Fra gammelt av utgjorde ontologien et viktig – kanskje det viktigste – feltet innen filosofien. Spørsmål av typen hva det betyr at noe er istedenfor ikke å være, hva eksistens overhodet innebærer og hvorfor vi finnes heller enn det motsatte, er av aller dypeste slag og slikt som tenkende mennesker gjennom to og et halvt tusen år har brutt hjernen med. Svarene har ikke alltid vært fyllestgjørende eller entydige, dét skal medgis, og for et drygt århundre år siden virket det som om tidsånden omsider hadde fått nok av de mange og tilsynelatende fånyttes spekulasjonene. De logiske positivistene med sentrum i Wien mente seg å kunne vise at når alle svarforsøkene var fåfengte, i alle fall flertydige, så skyldtes det at de var responser på upresise og ulogisk stilte spørsmål; problemstillingene de foregav å diskutere, manglet intellektuell validitet, intet mindre. Enkelt sagt havnet ontologien i og med dette i den faglige skammekroken, den opphørte å være noe alvorlige og karrierebevisste fagfilosofer kunne beskjeftige seg med. Mens etikk og epistemologi (kunnskapslære) fremdeles var filosofisk hjemmebane og kosher, ble værensdiskusjonene, for ikke å si -spekulasjonene, mer eller mindre overtatt av skruller av ulike slag. Det derav følgende stemningsskiftet sivet etter hvert inn i alle kriker og kroker av vår vestlige kultur og bidrog til holdnings- så vel som praksisendringer man i tidligere tider ikke hadde kunnet forestille seg.

Ikke minst skiftet fokuset over til hva vi gjør snarere enn det utydeligere hva vi er, og jeg velger å trekke frem et tidstypisk eksempel på fenomenet fra politikken. Du kan entre tematikken ved å tenke over følgende spørsmål: Hvem skal bo i Sverige?

I gamle dager var svaret enkelt inntil det banale: Selvfølgelig skal svenskene bo i Sverige, for det er jo deres land, til og med deres fosterland, som de sier dersteds. Implisitt i svaret lå det inntil for nylig selvfølgelige inntil det banale; svenskene er noe særegent, nemlig svenske, en egenskap som skiller dem fra andre mennesker. Dette er imidlertid ikke lenger åpenbart for alle, ganske særlig ikke for dem som bestemmer i Sverige.

Ifølge den sistnevnte makteliten tilhører nemlig Sverige dem som til enhver tid bor i landet, ganske som Norge tilhører dem som bor her, uten hensyn til hvem de aktuelle menneskenes foreldre var eller hvorvidt du er født og vokste opp i Afghanistan eller Somalia, i Hardanger eller på Toten, for nå å nevne bare noen få mulige opprinnelsesområder for «nordmenn.» Det er viktig å understreke at synspunkter som de ovenstående målbæres av ikke bare mer eller mindre forleste og verdensfjerne sosialister, men også av skandinaviske liberalkonservative som Fredrik Reinfeldt  og Victor Norman, samfunnsledere som blir forbryllet og lett himmelfalne over at andre finner deres synspunkter kontroversielle, for ikke å si håpløse. For disse medlemmene av den postmoderne makteliten er det ingen forskjell på et folk og en befolkning. Gjør trumfer er; det at mennesker bor i et land, er det avgjørende, ikke at de er noe annet enn etniske svensker respektive nordmenn. De nevnte politikerne har dessuten støtte fra høyeste hold, for selv kongen har sagt klart fra om at menneskers opprinnelse ikke har noe å gjøre med hvilket fedreland de tilhører: Nordmenn har til alle tider kommet alle steder fra, ifølge kong Harald, noen fra Somalia, noen fra Danmark og så videre, ad infinitum og gjerne også absurdum. Dessuten stammer vi jo alle fra Afrika i fjern fortid – så dét, så.

Parallelt med at betydningen av tilhørighet, av hva man er, konsekvent nedtones av samfunnets elitesjikt, har også bevisstheten omkring spørsmålet blant folk flest blitt mer uklar; forvirring råder. Som illustrasjon vil jeg trekke frem et halvglemt minne om noe som ble beskrevet av en kristen forkynner og tenker – kanskje Os Guinness (jo da, han ætter ganske riktig fra den irske bryggeren!), skjønt min informasjonskilde medgir at hukommelsen er falmet på dette punkt – nemlig en situasjon der han tilbød seg å be for en gruppe unge tilhørere, visstnok ingen uvanlig foreteelse i de kretser. De unge takket da også ja til forbønnen, men det som lå dem på hjertet, var overraskende: Et flertall bad ham hjelpe dem gjennom bønn til å finne ut hvem de var!

Et annet eksempel på det problematiske ved manglende eksistensielt ankerfeste i vår postmoderne samtid fantes reflektert i tittelen på Christian Skaugs oppsummering av Documents «Tanke, tvil og tro»-møte i mai: «Hvordan oppdager vi hvem vi selv er, hvis vi aldri har lært det?» Det er noe tidstypisk paradoksalt ved at det i en epoke da signalplapringen går som mest hektisk om verdigrunnlag og verdier i politikken, samtidig hersker slik usikkerhet om det mest fundamentale, om hvem man selv er innerst inne. Handlinger drysses ut i hytt og pine og skal vise hva man står for, men selve værenskjernen er gått mer eller mindre i oppløsning, særlig for de unge med kort erfaringshorisont.

En gryende reaksjon mot autolysen (ordet betyr bokstavelig talt «selvoppløsning») er likevel i ferd med å bygge seg opp, har jeg inntrykk av. Motreaksjonen er i Vest-Europa lengst kommet i Frankrike, hvilket ikke er uventet, siden dette er et av landene der nedrakkingen av gamle verdier kombinert med omkalfatring av samfunnet gjennom migrasjon har nådd lengst. Jeg tenker i første rekke på slikt som identitetsbevegelsen  som begynte blant franske ungdommer, men som nå har spredd seg betydelig videre. Disse unge tar utgangspunkt i sin europeiske førstefødselsrett som franskmenn, østerrikere, tyskere og hva det nå alt sammen måtte være, og nekter for at de nyankomne fremmede har noen tilsvarende hevd på landet de er kommet til. Europeerne har retten til Europas land i kraft av sine røtter, av det at de er europeere, et gammelt prinsipp om eiendomsrett basert på værensstatus som jeg er helt enig i.

Samtidig erkjenner jeg glatt et betydelig tvisyn hva gjelder slike motstandsbevegelser. På den ene siden har jeg den dypeste forståelse for frustrasjonen som har bygget seg opp hos de unge identitære overfor de myndigheter som har drevet gjennom skadeverket på eget land og folk, det være seg i Frankrike eller andre europeiske land. Slik kronisk selvskading til sist lede til motstand; vi snakker her metaforisk om en politisk parallell til Newtons tredje lov, som viser at aksjon alltid vil bli møtt med en tilsvarende reaksjon. På den andre siden har jeg svært lite sans for lettvint bruk av krigsretorikk, dertil har jeg for inngrodd uvilje mot å true med, enn si bruke, vold i situasjoner der dette ikke er absolutt nødvendig for et høyere formåls skyld, og ganske spesielt ikke dersom borgerkriglignende tilstander kan bli resultatet. Utviklingen i Europa har i seg en sterk kime til en mulig postmoderne tragedie av uhyggelige dimensjoner, men jeg nekter for at vi allerede er så langt ute på skråplanet at katastrofen er uavvendelig. Faren finnes imidlertid, og den blir stadig større så lenge makteliten ikke innser at de ikke kan ta fra folket dets nasjonale arvegods og gi det til noen andre.

Arbeidet for en nasjonal renessanse fortoner seg mer og mer som ekstremviktig over hele kontinentet, også i vårt land. For mange som kanskje i og for seg er enige, lyder likevel ønsket om en slik gjenfødelse som urealistisk inntil det umulige, men jeg aksepterer ikke at situsjonen er håpløs. En korreksjon, kall det gjerne en tilheling, langs disse linjer vil innebære en ny lang marsj gjennom institusjonene, men i en annen retning enn den sosialistene i Gramscis ånd gjennomførte etter 1968.

Sentralt i gjenoppbyggingsarbeidet vil strevet for å gjenskape nasjonale og individuelle identiteter stå. Enkeltmennesker er ikke, ikke primært eller egentlig, i alle fall ikke bare, de konsumentene kommersiell reklame fremstiller dem som, ei heller er de identiske med de teoretiske konstruktene globalistiske maktpolitikere oppfatter mennesker som; elementer med likt adferdsmønster og som følgelig ikke kan være bærere av separate eksistenser. Nasjonsborgere er mer enn dette.

Arbeidet er begynt, mange steder og tilsynelatende uavhengig av hverandre, men bundet sammen av en ny og opprørsk tidsånd som har fått nok av postmoderne løgnaktighet paret med kulturmarxistisk tankegods og globalistisk profittjag. Noen organiserer identitetsbevegelser for å gi ungdommen tilbake en naturlig selvbevissthet som franskmenn eller østerrikere eller lignende, andre skriver eller arrangerer møter om tanker, tvil og tro for å gi sitt besyv med i åndskampen.

Det er ingen gitt å vite hvilke bidrag som blir mest verdifulle, men både utålmodig ungdommelig stridbarhet og eldre menneskers ettertenksomhet kommer til å være nødvendig. Avgjørende for å vinne frem vil være at vi klarer å finne tilbake til hvem vi er, ikke bare hva vi er. Potensialet ligger der hos hver og en, men litt hjelp behøves for å frigjøre det. Det er nok arbeid å ta tak i for alle, hver på sitt vis og etter sine evner.