Kommentar

Einar Gerhardsen og Werna hentes i Sofienberggata for å dra på statsbesøk til USA. Året er 1962.

Trolig er uttrykket dødsing ukjent for noen, som det også var for meg i mange år. Det brukes om en type stuping der man beflitter seg på å se ut som en skadeskutt kråke under svevet. Like før landing tvinges kroppen tilbake i en aerodynamisk mer vellykket konfigurasjon som gjør at man ikke får banket livskiten ut av seg i møtet med vannet. Mislykkes man, blir resultatet typisk et magaplask, eventuelt med en e i midten dersom så kreves eller ønskes, men i alle fall en bråstopp som smerter noe infernalsk.

Hva i all verden er det jeg snakker om? Jo, de sosialdemokratiske partienes massive tilbakegang overalt i Europa, tilleggsillustrert gjennom Hillary Clintons og Demokratenes nederlag ved siste presidentvalg i USA. Vi har altså å gjøre med et generelt politisk fenomen. Stemningssvingningen er sant internasjonal, selv om lokale forhold naturligvis spiller inn og nyanserer bildet i enkeltstater. 

Jeg har tidligere vært inne på lignende tematikk ved flere anledninger, blant annet brukte jeg i sin tid betegnelsen PASOKifisering om det som skjer henspillende på desimeringen det greske arbeiderpartiet opplevde for noen tid tilbake. Nå, et drygt år senere, ønsker jeg å kommentere hvordan utviklingen i mellomtiden har vært innen skandinavisk sosialdemokrati, med hovedvekt på vårt eget Arbeiderpartiet (Ap) og svenskenes Socialdemokraterna (S). 

Aller først skal vi likevel svippe innom Danmarks søsterorganisasjon til Ap og S, partiet som nå kaller seg Socialdemokratiet. Også disse opplevde under flere tiår tilbakegang fra sin en gang dominerende stilling. Deretter endret de retorikk så vel som politikk i spørsmål som har med migrasjon, innvandring og utlendingers integrering/assimilering å gjøre. Fra å være ultraliberale gikk de over til å bli blant de mer restriktive, et skifte som i tid falt sammen med at popularitetssvikten ble snudd til oppgang. I dag ligger partiet noenlunde stabilt rundt 25 % oppslutning på meningsmålingene. Det er ikke urimelig å tro at fornyelsen bidro avgjørende til at Socialdemokraterne i dag igjen fremstår som en aktuell valgmulighet for mange danske velgere.

Arbeiderpartiets fallende oppslutning i nær fortid, særlig under siste halvannet år, har vært markant. Ekstra påfallende er utviklingen i lys av at den skjer mens det Høyre-ledete regjeringssamarbeidet oppviser alskens sprekker og sprik mellom de såkalt borgerlige; rent taktisk burde altså alt ligge til rette for økt oppslutning om Ap, ikke minsket. Etter valgnederlaget i 2017 har man fra partiledelsens og medienes side gitt metoo-skandaler og annet ståk skylden for oppslutningssvikten, men dette lyder ikke spesielt sannsynlig. Andre partier har jo også hatt sine offentlige episoder med «könsliga besvär», som salig Cornelis Vreeswijk i sin tid poetisk uttrykte det, ikke minst samtidens publikumsyndlinger Høyre og Senterpartiet, uten at dette ser ut til å ha forårsaket velgerflukt. Nei, forklaringene på oppslutningssvikten om Ap skal nok søkes dypere, i den politiske essensen som prøver å overleve lengst inne i partimargen.

Gradvis er det blitt slik at de som har slått seg opp og bygget karrierer innen Ap, bryr seg mindre og mindre om alminnelige nordmenn, partiets tidligere kjernevelgere, men mer og mer om seg selv. For å parafrasere president Kennedy av alle urimelige kjentfolk man kunne trekke inn i en diskusjon om hvorfor norsk sosialdemokrati råtner på rot, så har man gått vekk fra å stille spørsmål om hva partiet kan gjøre for folk flest, til å etterspørre hva disse kan gjøre for partiet. En «folket, det er vi»-holdning har spredt seg som det trolig alltid skjer i godt modne, suksessrike organisasjoner der maktglade mennesker samles for å gjøre det de gjør aller best: utnytte andre til egen fordel.

Selvsagt ble ikke dette skiftet fulgt, enn si forutgått, av endret retorikk. Språklig lot man fremdeles som om partiet var folkets tjener, ikke omvendt, men ikke desto mindre ble den kroniske diskrepansen mellom liv og lære mer og mer synlig. Det er rart med det; verbale tryllerier kan ikke evig dekke over virkeligheten, hverken hva tidsdimensjonen angår eller når det gjelder graden av misforhold. For å si det med en annen amerikansk president, Lincoln denne gang: Man kan ikke lure hele folket hele tiden. 

Norske Ap er nå i ferd med å erfare nettopp dette, slik jeg tolker dagens politiske virkelighet. Når partiet dessuten etter hvert ikke lenger fremstår som det selvsagt mest aktuelle politiske medium for dem i befolkningen som alltid søker seg dit hvor man lettest oppnår makt og innflytelse – to eller flere sammenhengende perioder i opposisjon har sine uvegerlige konsekvenser i så måte –, så vil et nytt og viktig momentum gjøre seg gjeldende og bidra til popularitetsfallet. «Nothing succeeds like success,» sies det, men tilsvarende gjelder også speilbildet: Forverring skaper ytterligere forverring. Ingen vil være på feil side av historien, da får man heller sky taperlaget.

Dette bringer oss over på svenske politiske forhold, som jo er brennhete nå, gitt at Sverige har parlamentsvalg til høsten. Der, enda mer enn hos oss, får makteliten føle folkets oppdemmede misnøye med at migrasjonspolitikken – les: masseinnvandringen – ikke var tillatt underkastet normal diskusjon i offentligheten gjennom mange år. Når demningen nå omsider er slått hull på, er temaet blitt så allestedsnærværende og har fått slik sprengkraft at det truer med å tegne om hele det politiske bildet av vårt nærmeste naboland.

Som i sammenlignbare samfunn, var de svenske Socialdemokraterna førende i nedbyggingen av nasjonalstaten som ideologisk-organisatorisk grunnenhet, til fordel for internasjonale avtaler, lover og reguleringer. «Fri flyt» ble det dominerende prinsippet; mennesker var mennesker, og politisk var det særdeles ukorrekt om man så mye som antydet at svensker hadde noe spesielt ved seg som gjorde Sverige til Sverige. Slike tanker ikke bare rynket man på nesen av innen alle ledende partier, medier og akademia; man fikk helt enkelt ikke ytre slik «brunsmörja» offentlig.  Ostrakisme rammet enhver som hevdet meninger «utanför åsiktskorridoren».

Organisatorisk manifesterte motreaksjonen seg særlig i form av Sverigedemokraternas (SDs) fremvekst. Partiet kom inn i Riksdagen med 5,7 % av stemmene, svarende til 20 mandater i 2010, 22 år etter at de først hadde prøvd seg, hvoretter de i 2014 fikk 12,9 % og 49 mandater. Fremgangen skjedde ikke akkurat ubemerket: Aldri i nordisk politisk historie har en gruppering blitt utsatt for slik massiv mobbing fra et nærmest samlet journalistkorps så vel som annen samfunnselite. Likevel fortsatte partiets vekst, og i dag måles de til 20-25 % på meningsmålingene. Det er ikke overdrevet å si at det svenske etablissementet skjelver ordentlig i buksene for det som kan komme, ja, bent frem for at SD kanskje blir største politiske parti ved det tilstundende valget. Hovedspørsmålet er åpenbart: Hvorfor skjedde dette? 

Herr og fru Medelsvensson er gjennom år blitt mer og mer fremmedgjort av den svenske elitens dilldallpolitikk på en rekke samfunnsområder, helt på linje med hva Kari og Ola Nordmann har opplevd hos oss. La meg si det enkelt: Vanlige folk, og dem finnes det som kjent flest av, bryr seg vesentlig mer om å «ha tillräckligt i plånboken» og å kunne ferdes trygt i nærområdene enn symbolpolitikk til fordel for LHBT-aktivister og andre høylytte kravgrupper. Da Socialdemokraterna vendte seg bort fra sine tidligere kjernevelgere til fordel for andre, mer «sexy» verdig trengende, medførte dette i sin tur at «the deplorables» vendte seg bort fra dem; ikke engang «sossarnas» velsmurte propagandamaskineri kunne i lengden hindre at virkeligheten skinte igjennom når Sverige-bilder skulle tegnes. Det tar tid, ofte mange år, men til sist skjer det, og nå er det omsider Sveriges tur. Spesielt merkbar ble tillitsbristen i og med at politikerne samtidig slapp inn tusenvis på tusenvis av fremmedkulturelle immigranter som nøt positiv særbehandling. Svært mange i den opprinnelige befolkningen følte seg ikke bare sviktet, men forrådt, når deres land og levevis bit for bit ble tatt fra dem. Selv sindige, autoritetstro svensker reagerer til sist, for som sagt kan man ikke lure alle hele tiden. 

Når dertil selve sjefsillusjonisten er så massivt ubegavet innen politisk forførelseskunst som tilfellet er med statsminister Löfven, blir det åpenbart at oppgaven med å få fornyet tillit grenser til det umulige. I situasjon etter situasjon fremstår Socialdemokraternas leder som ubehjelpelig i håndteringen av ubehagelige spørsmål, jamfør dette etter hvert herostratisk berømte intermezzoet fra en debatt ved begynnelsen av årets valgkamp. Når dessuten temaet landets statsminister – mannen som sies å lede en feministisk regjering – forsøker å unngå, er et av de mest betente, nemlig den økningen i seksualisert vold som masseinnvandringen har ført med seg, så blir resultatet ikke bare pinlig, men akutt «skrattretande.» Löfven og andre prøver å snakke problemene bort, men det går ikke lenger. Først ler folk, deretter blir de forbannet over slik ansvarsfraskrivende likegyldighet.

Samme hvor mye de benekter det: Sosialdemokratene har i land etter land sluttet å være et parti for folk flest. Den demokratiske sosialismens organisasjoner dominerte vestverdenens politikk under etterkrigstiden, direkte eller ved at konkurrerende partier annammet sosialdemokratisk tenkning og politikk slik Einar Førde i sin tid sammenfattet norsk virkelighet («vi er alle sosialdemokratar»). Nå tyder det meste på at de står ved veis ende, i alle fall som selvsagt statsbærende strukturer og fortolkere av den alminnelige manns fremtidshåp.

Det er merkelig at de stupeglade skandinaviske sosialdemokratene ikke selv skjønte at de var på vei mot gigantiske mageplask da de bestemte seg for å erstatte nasjonalfølelse og lokal solidaritet med globalisme og grenseløs godhetspolitikk. Samtidig med at de tradisjonelle høyrepartiene oppgav sin konservative kjøl, skar sosialdemokratene over røttene til alminnelige, nasjonalinnstilte arbeidervelgeres virkelighet. De to hovedgrupperingene stjal hverandres klær mens de badet. De resulterende hamskiftene muliggjorde en ny syntese som etterlot begge politikkblokkene ugjenkjennelige for velgerne. 

De sosialdemokratiske partiene har én og bare én sjanse til å gjenvinne noe i nærheten av fordums storhet: De må uten forbehold erkjenne overfor velgerne at de har vært på blindspor, samtidig som de bedyrer at de fremover igjen vil forsvare landets eget folk. Deretter må de i signalsaker vise at de faktisk har lagt roret om og forlatt den globalistisk-snillistiske linjen. Blant velgerne finnes store skarer som – i motsetning til meg, dét skal understrekes – da igjen vil bli «mjuke kring hjarterøtene» og begynne å tro på dem, for alminnelige menneskers vilje til å feste lit til fine ord og fagre løfter er tilnærmet uendelig.

Men de kommer jo ikke til å gjøre det som er nødvendig for å rette opp skuta, de som styrer de såkalte arbeiderpartiene. Sosialdemokratiske yrkespolitikere har for lengst bundet seg fast til globaliseringsmasten. Folk merker dette og reagerer med skuffelse og sinne. Også følelsen av svik er intens blant mange. 

Sosialdemokratene har hatt sin tid, men misbrukte folkets tillit. Da skjer det som skje. Sverige er definitivt foran oss i løypa i så måte, slik de også er kommet lenger når det gjelder å ødelegge eget land. Men vi følger etter i Norge også, ingen skal bille seg inn noe annet. 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her