Kommentar

Da Sveriges statsminister Tage Erlander (bildet) i 1968 deltok i sin siste riksdagsvalgkamp som regjeringssjef, spurte han sine velgere retorisk: – Ni röstar vel inte bort tryggheten?

Velgerne gjorde ikke det, og belønnet den lengst sittende svenske statsminister og hans sosialdemokratiske parti med 50 prosents oppslutning. Svenska folket tok den gang ikke sjansen på politiske eksperimenter, men holdt seg til det trygge og velkjente.

De som etterfulgte samfunnsbyggeren fra Värmland som partiformann og 23 år som statsminister, forvaltet arven så dårlig at tilliten til sosialdemokratiet nå er halvert.

Det samme er tilfelle i Norge. Ved stortingsvalget i 1969, fikk Arbeiderpartiet 46,6 prosent av stemmene. Nå er oppslutningen bare to tredjedeler så stor. Ambisjonene er så nedjustert at alt over 30 prosent på Ap-hold nå anses som en valgseier.

Sosialdemokratene i Sverige og Norge hadde lenge et enestående velgergrep. Folk sluttet opp om de to partiene jevnt og trutt i tiår etter tiår. Valgene var ikke spennende. Det eneste usikre var hvor stor valgseieren ville bli.

Det var behovet for og ønsket om trygghet som lå til grunn for den langvarige tilliten. Folk ønsket trygghet for arbeid og inntekt, hus og heim, trygghet for at familier kunne gå over i nye slektsledd og nasjonal trygghet mot å bli krenket av inntrengere.

Sosialdemokratiet i de to landene ble med årene utydelige i spørsmålet om folks trygghet. Det er hovedårsaken til at sosialdemokratiet lot seg svekke så sterkt i begge land. Partilegenden Tage Erlanders formaning om trygghet ble satt til side til fordel for andre prioriteringer. Sverige er nå så gjennominnvandret av fjernkulturelle inntrengere at en møter dem selv i Härjedalen og skogstraktene i Dalarna. Det opplevde vi selv i vår. Deler av storbyer som Stockholm, Malmö og Göteborg er i praksis overtatt av fremmede inntrengere og deres avkom. Tegnene på samme utvikling i Oslo er mer enn tydelige.

Det er de sosialdemokratiske arbeiderpartiene som i begge land har ført an i folks fremmedgjøring. Det vet velgerne og derfor er det ikke så rart at tilliten fordamper. Hvis opphopingen av afrikanske migranter i Italia nå slippes løs og inntrengerne trenger seg nordover, vil ikke Ap løfte to pinner i kors for å beskytte det norske folks nasjonale interesser. Jonas Gahr Støre mumler om noe annet, men bare vent!

I dette perspektivet skulle vi ønsket at Erna Solberg på Regjeringen og sitt partis vegne kunne vært mer tydelig. Høyre ligger ikke så langt unna Ap i fremmedspørsmålet. Det er Fremskrittspartiet som til nå har bremset noe på den nasjonale forvitringen, men dette er til begrenset nytte når den største regjeringspartneren er så lunken i sitt forhold til nasjonale verdier og folks trygghetsbehov.

Både i Sverige og Norge slår folkets voksende utrygghet tilbake på dem som skapte den. Derfor sliter sosialdemokratiet så sterkt i begge land.

Hvis Høyre kjenner sin besøkelsestid og etablerer nærkontakt med folket, vil partiet  kunne gjenfinne sine svekkede nasjonale holdninger og gjøre det klart at de fjernkulturelles erobring av Norge skal stanses og utviklingen snus.

Det er ennå ikke for sent for Høyre å ta velgernes parti og velge velgernes vei.

 

 

Ragnar Larsen har lang fartstid i pressen, som redaktør i Arbeidets Rett, Røros, Nordlands Framtid, Bodø og til sist Haugesunds Avis. Innimellom Nordlands Framtid og Haugesunds Avis var han i ni år banksjef i Nordlandsbanken.