Kommentar

Arbeiderpartiet ble for tre måneder siden påført et av partiets største nederlag til nær sagt alle tider.

Det kan trygt slås fast at høstens valg var historisk svakt for Arbeiderpartiet og det har sammenheng med at partiet står midt i en politisk krise av historisk omfang.

En krise kan en alltids arbeide seg ut av – bare en innser at situasjonen virkelig er kritisk. Det er det Ap ikke vil innse. Så lenge partiet ikke tar innover seg å være i en krise, er det også små håp om å jobbe seg ut av depresjonen.

Straks valgresultatet forelå, inviterte partiledelsen medlemmene til å gi sin vurdering av hvorfor det gikk som det gikk. Sentralstyrets konklusjon etter gjennomgangen av tilbakemeldingene var at valgresultatet skyldtes sviktende kommunikasjon med velgerne.

Slår vi opp i LO-forbundet Norsk Tjenestemannslags organ NTL-magasinet nr. 9, finner vi et innlegg fra et medlem med en annen kriseforklaring.

– Under og etter valgnatta ble det fra flere i Ap at partiets budskap ikke var klart nok og at velgerne ikke skjønte budskapet. Det var nettopp det velgerne gjorde. Derfor stemte de på andre partier, skriver innsenderen.

Han finter også til Jonas Gahr Støre og viser til at mange arbeidere har en årslønn på 350 000 kroner og minstepensjonister det halve. – Da blir det en krevende øvelse å identifisere seg med og ikke minst stemme på en mangemillionær.

Innsenderen kritiserer partiets sverting av statsråd Sylvi Listhaug:

– Hun skjønner hva velgerne er opptatt av og ser det som velgerne ser; at innvandring koster enorme summer og at innvandrerne ikke ønsker å integrere seg. Ap’s flerkulturelle prosjekt har havarert for lenge siden. Ap har sviktet den opprinnelige norske befolkning som var med og bygde landet. Ap vil fortsette å falle i oppslutning takket være bl.a. partiets hodeløse innvandringspolitikk, skriver den fagorganiserte innsenderen.

Da Ap i 1965 røk på sitt første valgnederlag på 30 år, gjenvant partiet raskt tapt styrke. Partiformann Trygve Bratteli ba medlemmene «riste tungsinnet ut av rekkene» – og lyktes.

Nå er det helt annerledes. Tungsinnet later til å lamme, partiet. Stemningen er dårlig. Ap fortsetter å falle på meningsmålingene. Ledelsen, i den grad de fremste gallionsfigurene fortjener en slik betegnelse, er ikke kommet opp med noen ny politikk. Det var jo mangelen på begeistrende politikk som førte til valgresultatet, ikke partiets evne til å kommunisere.

I stedet bidrar partiet til å omgjøre Stortinget til et realityshow ved å legge seg opp i hvem andre partier nominerer til komitéverv. Nobelkomiteen later til å være viktigere enn en politikk som kan føre fedrelandets utvikling inn på et bærekraftig spor. Det er et krisetegn.

Norge er et sosialdemokratisk land. Sosialdemokratiets grunnidé er akseptert av alle. For Ap må det være et tankekors at tre av fire velger det sosialdemokratiske partis rivaler.

Ap har sin svakeste ledelse på 100 år: En multimillionær, en muslim og en trøndersk kjeftause. Partiet bør innkalle til ekstraordinært landsmøte for å utmeisle en ny og gjenkjennbar politikk. Når ny ledelse velges, bør en søke utenfor de nederlagsskapende miljøene i hovedstaden. Det fins mye bra Ap-folk rundt om i landet.

Hvis partiet bare lar humla suse, viser det at partiet sikter mot nye bunnrekorder.

 

Ragnar Larsen har lang fartstid i pressen, som redaktør i Arbeidets Rett, Røros, Nordlands Framtid, Bodø og til sist Haugesunds Avis. Innimellom Nordlands Framtid og Haugesunds Avis var han i ni år banksjef i Nordlandsbanken.

 

Kjøp Kent Andersens bok her!