Kommentar

Arbeiderpartiet ble i 1903 for første gang representert på Stortinget da sogneprest Alfred Eriksen fra Karlsøy i Troms (bildet) tok sete på Løvebakken.

Ved stortingsvalget mandag ble Fremskrittspartiet det største partiet i Karlsøy. Arbeiderpartiet gikk 10 prosentpoeng tilbake. Karlsøy-prestens etterfølgende sambygdinger reduserte hans parti til en femtepart av bygdefolket.

Dette er Arbeiderpartiets situasjon i et nøtteskall. Det partiet som for fire generasjoner siden rykket inn på den politiske arenaen og vokste seg til en samfunnskraft som landet aldri har sett maken til, har nå redusert seg selv til et parti med om lag halvparten av glansdagenes oppslutning.

Arbeiderpartiet er ikke lenger småkårsfolks og alminnelige menneskers foretrukne advokat, men har derimot utviklet seg til talerør for elitene. Det er typisk for Arbeiderpartiets situasjon at partiet tapte mest terreng i distriktene, men sto seg langt bedre i Oslo og Akershus. Der tapte partiet «bare» 2,1 prosentpoengs tilslutning mot en nedgang på for eksempel 9,0 prosentpoeng i Nordland og 7,8 i Nord-Trøndelag.

Ap klarte seg altså bra i kjerneområdene for elitene og de skravlende samfunnsklasser. Det var ingen alminnelig arbeider eller lønnstaker på Oslos Ap-liste, som var overfylt av yrkespolitikere og PR-agenter. Alle Ap-representanter fra Akershus er yrkespolitikere med elitebakgrunn.

Dette er i litt varierende grad bildet over landet. En tidligere industrimekaniker ble mandag stortingsrepresentant som Finnmark Arbeiderpartis toppmann. En mekaniker i stortingsgruppen er en så markert sjeldenhet at mannen fra Kirkenes bør gis varig vern.

Arbeiderpartiets styrke var i flere generasjoner partiets særegne evne til å fornemme strømningene i folket og utforme en politikk som var gjenkjennbar. Det var som Trygve Bratteli sa det da han i sin tid forklarte partiets sterke grep om folks hjerter i glansdagene: «Vi forsto vår samtid og ga folk politiske løsninger de trodde på».

Det er det Arbeiderpartiet ikke lenger klarer – partiet evner ikke å ta virkeligheten inn over seg og de politiske løsningene samsvarer ikke lenger med folkets prioriteringer. Alle sentralstyrets medlemmer er yrkespolitikere, som lever sitt liv i en politisk osteklokke og har liten kontakt utenom de yrkespolitikerne de selv tilbringer tiden med.

Ap-fylkesordfører Tore Sandvik i Sør-Trøndelag sa til Adresseavisen i går at «Vi har gjort et katastrofevalg». Det samme sa Trondheims-ordfører Rita Ottervik dagen før. Spørsmålet er om partiledelsen i Oslo ser det på samme måten. Det frykter fylkesordfører Sandvik at den ikke gjør. – Jeg frykter at vi skal gå for en harmonimodell og fortsette som før, og tror at så lenge alle er venner, så går ting over. Vi må ta et skikkelig oppgjør med oss selv», tordner Ap΄s førstemann i et av partiets kjernefylker.

Tore Sandviks frykt er berettiget. Ikke noe tyder på at selvransakelsen blir dyptgående. Sandvik ber om en havarikommisjon. I stedet blir det bare pirk i overflaten.

Da kan en si det samme om Ap som karakteristikken av dem som etter den franske revolusjon forlot landet og kom tilbake da situasjonen hadde roet seg: «De hadde intet lært og intet forstått».

Arbeiderpartiets rivaler behøver trolig ikke å bekymre seg for nattesøvnen. 

 

Ragnar Larsen har lang fartstid i pressen, som redaktør i Arbeidets Rett, Røros, Nordlands Framtid, Bodø og til sist Haugesunds Avis. Innimellom Nordlands Framtid og Haugesunds Avis var han i ni år banksjef i Nordlandsbanken.