Sakset/Fra hofta

Martin Kolberg i Thomas Knarviks strek

– Vi er i krise. Det er en alvorlig situasjon for det norske sosialdemokratiet.

Slik innleder Ap-veteran Martin Kolberg et intervju med LO-Aktuelt etter at han i et foredrag på LOs fylkeskonferanse i hjemfylket Buskerud forleden tok et kraftig oppgjør med sitt parti. – Vi må ta et oppgjør med oss selv og jeg må ta et oppgjør med meg selv, sier den tidligere partisekretæren, som fortsetter: – Vi er i en alvorlig situasjon når verken fagbevegelsen eller vi klarer å mobilisere oppslutning om vår virkelighetsoppfatning.

Ap-ledelsen dro straks etter valget i gang en undersøkelse om hva medlemmene mente om partiets valgkamp og politikk. Bare ett av fem medlemmer gadd å svare. Sentralstyrets konklusjon ble at partiet ikke nådde frem med sitt budskap. Dette er alle partiers standardsvar når det går skeis. Ingen later til å ofre en tanke på om det kanskje nettopp var fordi budskapet ble forstått at valgseieren gikk fløyten.

Arbeiderpartiet har langt frem til å gjenvinne tapt styrke når ledelsen tror at det er sviktende kommunikasjon som er elendighetens årsak. Det er som å tro at det er innpakningen som ikke frister hvis innholdet ikke slår an. Så lenge Ap-ledelsen ikke begriper at det er politikken som gjør partiet lite attraktivt, vil håpløsheten bre om seg.

Partiet har etter valget lagt seg i stabilt sideleie. I Stortinget er det Senterpartiet som nå markerer seg som det egentlige opposisjonspartiet.

Arbeiderpartiet var en gang en folkebevegelse som landet aldri har sett maken til. Det er Ap som er velferdssamfunnets arkitekt. De brede lag av folket ga partiet styringsoppdraget i valg etter valg. Så ble massene borte etter hvert. Partiet ble omgjort til et klatrestativ for ambisiøse akademikere uten sosiale instinkter. Mens Einar Gerhardsen mente at innlagt vann på gårdsbruk og i byenes fattigkvarterer var det viktigste bidrag til likestilling mellom kjønnene i hans levetid, dreier likestilling nå seg om hvordan Ap-damer av Tårnfryd-typen kan bli medlem av Norges Banks direksjon.

Den legendariske partisekretær Haakon Lie mante partifellene til å dra størst omsorg for «de som sitter nederst ved bordet». Det er glemt i dag. Partiet er medeier i Folketeaterbygningen, hvor leietakere er instruert om å nekte nødstedte et glass vann.

Partiet har lang lønningsliste. Mens partiet i glansdagene ikke trengte mer enn en håndfull politiske medarbeidere på partikontoret, er partisekretæren nå omgitt av 33 rådgivere. Stortingsgruppen hadde på 1970-tallet fire-fem politiske sekretærer. Nå er det 51. I tillegg kommer kontorhjelp. Hele apparatet lønnes av skattebetalerne. Når politikk i vår tid mest dreier seg om spill, trengs det mange spindoktorer.

Men verken de valgte eller ansatte er overfylt av nyskapende tankekraft. Derfor har en utstyrt seg med en tankesmie, hvor lederen har halvannen million i årslønn. Partiets organisasjon er forfalt til å være støtteapparat for en selvsupplerende elite.

Arbeiderpartiet ligner mer og mer på et firma med Jonas Gahr Støre som konsernsjef, sentralstyret som styre, stortingsgruppen som representantskap og medlemmene som aksjonærer.

Ap var en gang politikkens sterkeste varemerke, men ledelsens tafatte arbeid etter valget gir begrunnet tvil om firmaets evne til å gjenerobre tapte markedsandeler.

 

Ragnar Larsen har lang fartstid i pressen, som redaktør i Arbeidets Rett, Røros, Nordlands Framtid, Bodø, og til sist Haugesunds Avis. Innimellom Nordlands Framtid og Haugesunds Avis var han i ni år banksjef i Nordlandsbanken.