Kommentar

President Alexander van der Bellen mottok i dag, tirsdag, utenriksminister Sebastian Kurz i presidentpalasset i Wien for å danne et forretningsministerium. Foto: Leonard Foeger / Reuters / Scanpix

Parlamentsvalget i Østerrike søndag ble et nytt tidssignal og enda et tydelig varsel om at noe nytt er i emning i Europa.

De opptelte stemmene tyder på at de to høyrepartiene – Folkepartiet og Frihetspartiet – fikk til sammen om lag 57 prosent av stemmene. De danner trolig regjering sammen. Her må det imidlertid tas forbehold om at forhåndsstemmene ikke er telt opp, men det rokker neppe ved hovedbudskapet: De blå partiene vant helt suverent.

Det betyr at Østerrike vil føre en forsterket nasjonal politikk ut fra den grunntanken at landets myndigheter er til for folket og skal ivareta folkets interesser og behov. Det betyr en enda mer restriktiv asylpolitikk. Parlamentet er ikke valgt av folk fra Asia og Afrika, men av østerrikere. Det er dem som har gitt parlamentet mandat.

Sosialdemokratene, som i trekvart århundre har vært et ledende parti, ble nå henvist til 2. plass i oppslutning – så vidt foran Frihetspartiet. Vi gjenkjenner tegningen fra andre land, hvor sosialdemokratiet har forgått seg i hengemyra: Frankrike, Tyskland, Nederland, Danmark, Sverige og Norge – for å nevne noen. Sosialdemokratiet svekkes i land etter land fordi partiene ikke lenger i samme grad oppfattes som relevante for de samfunnsklasser som lenge gjorde sosialdemokratiet til en mektig og samfunnsomformende kraft til beste for folk i små og alminnelige kår.

Sosialdemokratiet har ikke hatt motstandskraft mot fristelsen til å ta parti for fremmede inntrengere i stedet for de svakest stilte i egen befolkning. Arbeiderpartiene er blitt elitepartier. Det vil ikke forundre oss om det i Norge er flere arbeidere i Frp enn i Ap. Folk føler seg glemt og oversett. Titusentalls norske ungdommer forblir utenfor arbeidslivet fordi de styrende eliter foretrekker at fremmede inntrengere får jobbene.

Nordmenn som tenker annerledes, blir skjelt ut av elitene og beskyldt for å være rasistiske. Det kan de tillate seg å si – de som selv sitter trygt og uoppsigelig i offentlig finansierte stillinger og selv lever av skatteinntekter fra et folk de forakter. De bryr seg i liten grad om andre, men desto mer om egne politiske hobbyer og vrangforestillinger. Slike talsmenn bør tre ned fra sine tårn for å sette seg inn i folks behov og tenkemåte.

Folk som føler seg oversett, forhånet og glemt, går sine egne veier. De støtter ikke i samme grad opp om politiske partier som de føler har sveket dem. Derfor blir det ene arbeiderpartiet etter det andre innhentet av sin selvforskyldte vanskjebne. Når Jonas Gahr Støre sier «Alle skal med», høres det stadig oftere ut som «Allah skal med».

Skal sosialdemokratiet overleve, må deres ledere tre ut av boblene de befinner seg i. De må slutte med å sette folkegrupper opp mot hverandre og i stedet ta folks bekymringer på alvor. Sosialdemokratiske ledere må gjøre som indianerne i sin tid: legge øret til jorden og lytte seg frem til hvor folket går. Hvis folkets tillit skal gjenvinnes, må partilederne høre på folk og ikke forakte deres følelser. Europeisk sosialdemokrati er ennå ikke verre stilt enn at tapt tillit kan restaureres.

Men da må partiene holde seg inne med andre enn samfunnselitene og favne langt bredere enn i dag. Skal en være et parti for brede lag av folket, må en også være ledet og representert av folk med slik bakgrunn.

Da må livserfaring med fag- og mesterbrev komme foran mastergrad.

 

Ragnar Larsen har lang fartstid i pressen, som redaktør i Arbeidets Rett, Røros, Nordlands Framtid, Bodø, og til sist Haugesunds Avis. Innimellom Nordlands Framtid og Haugesunds Avis var han i ni år banksjef i Nordlandsbanken.