Kommentar

Når Venstre og Kristelig Folkeparti nå skiller lag, markerer det at uttrykket «sentrum» i norsk politikk stedes til hvile – og bra er det.

KrF blir et opposisjonsparti på linje med venstresiden uten å være en del av den, mens Venstre ønsker seg inn i Regjeringen. Den nærmeste tid vil vise om det blir noe av.

Sentrum i norsk politikk er ikke der Venstre og KrF hevder at midten befinner seg. Med sine særstandpunkter er disse to partiene snarere fløypartier enn sentrumspartier.

Når sentrumsbegrepet nå er tømt for innhold og Arbeiderpartiet ligger nede for telling og i villrede, gir det andre partier anledning til å gjenskape et sentrum basert på en moderat politikk som tar med seg det beste fra mange politiske retninger.

Vi mener Senterpartiet under bestemte forutsetninger har et potensial til å bli et nytt politisk sentrum – ikke minst fordi de underliggende strømninger i Arbeiderpartiet vil trekke partiet til venstre og etterlate seg et moderat tomrom. Det samme kan skje på regjeringssiden. Et tomrom må fylles med noe. Det kan meget vel bli Sp.

Det norske folk er av det moderate slaget. Nordmenn foretrekker harmoni fremfor konflikt. Politikken har vært basert på moderasjon og tilslutning fra de brede lag av folket helt siden Arbeiderpartiet vinket farvel til sosialismen for 85 år siden og via John Lyngs sentrumsdreining av Høyre rundt 1960 og frem til moderate regjeringer i vår tid.

Hvis valgresultatet fører til at frontene skjerpes, vil Senterpartiet få sin besøkelsestid. Senterpartiet var et konservativt parti og er det i grunnen fortsatt. Medvirkningen i Stortinget i 1935 til å gi Arbeiderpartiet regjeringsmakt var et engangstilfelle. Sp deltok i alle borgerlige regjeringer etter den tid frem til «frustrerte fruer» som Anne Enger Lahnstein og Åslaug Haga på 1990-tallet over natten omdannet Sp til et semisosialistisk parti. Partiet har i snart 30 år tilhørt den røde siden og var en av de tre partnerne i Stoltenberg-regjeringens åtte år. Denne utviklingen ble så mislikt av velgerne at Sp sakte gled ned mot sperregrensen.

Da den rødgrønne regjeringen ble historie og Sp løsrev seg fra Ap/SV, begynte en vekstperiode for Sp som ga 10,3 prosents oppslutning ved valget i høst. Hvis Sp nyorienterer seg mot virkeligheten, stanser ikke velgerveksten der.

Da må partiet markere seg som det verdikonservative partiet som det egentlig er. Sp bør gjøre seg til advokat for privat eiendomsrett, privat foretaksomhet, gründere, småbedrifter, primærnæringer, bygdekultur, norske tradisjoner og vern av norske verdier basert på vår kristne tradisjon. Sp bør gå i spissen i kampen for et fritt og selvstendig Norge med vekt på er sterkt forsvar – både militært og i form av kamp mot islamisering. Senterpartiet må gjøre seg til et «Norge først»-parti. Omsorgen for landets egne må komme langt foran puter under armene på fremmede som har trengt seg inn i landet. Sp΄s danske søsterparti Venstre er et ledende regjeringsparti nettopp ved å føre en slik politikk. Centern er nå det førende parti på borgerlig side i Sverige ved å eksponere kjente verdikonservative holdninger.

I kombinasjon med andre velgervervende grep kan Senterpartiet vokse til en faktor som ingen kommer forbi. Men da må partiet kjenne sin besøkelsestid og ikke falle tilbake til gamle og velgerfrastøtende synder ved å gjøre seg til et SV for bygdefolk.

Sp må gripe den muligheten som andre partier har skapt for moderat politikk.

 

 

Ragnar Larsen har lang fartstid i pressen, som redaktør i Arbeidets Rett, Røros, Nordlands Framtid, Bodø og til sist Haugesunds Avis. Innimellom Nordlands Framtid og Haugesunds Avis var han i ni år banksjef i Nordlandsbanken.