Gjesteskribent

Tage Erlander.

Den uavklarte politiske situasjon i Sverige etter søndagens riksdagsvalg er et resultat av politikerskapte faktorer og årsaker.

Sverige var tidligere todelt i en borgerlig blokk og en fylking til venstre, under sosialdemokratisk ledelse. Nå er landet tredelt: En borgerlig side og en venstreside med 40 prosents oppslutning hver, og et sverigedemokratisk parti med oppunder 20 prosent.

Det er i skrivende stund ikke mulig å ha noen velbegrunnet mening om hvordan regjeringsspørsmålet blir løst. Det er kanskje ikke så viktig heller. Sverige har i fire år vært ledet av Stefan Löfvens mindretallsregjering, som på ingen måte har satt noe sosialdemokratisk stempel på politikken. Mye har stått stille. Alliansepartiene på borgerlig side omga seg med mye svulstig retorikk i valgkampen. Om noe blir omsatt i praktisk politikk, gjenstår å se.

Det er i Sverige som i Norge: Det viktigste for partiene er å holde til i regjeringskontorene. Om de får utrettet noe, og eventuelt hva, later til å være av mindre betydning. Vi har på norsk side ennå til gode å se om Solberg-regjeringen egentlig har noe politisk prosjekt – bortsett fra å samle borgerligheten til et felles alternativ til Arbeiderpartiet. Regjeringen halter videre fordi så mye går ganske greit helt av seg selv.

Gerhardsen-regjeringens viktigste prosjekt var å etablere velferdsstaten, noe Borten-regjeringen videreførte ved å skape Folketrygden. Bratteli og Nordli videreutviklet velferden. Willoch skapte et åpnere og friere samfunn, mens Harlem Brundtland sørget for å løfte likestillingen mange hakk. Men de påfølgende regjeringers prosjekt har vært å holde seg selv i live. Det politiske blikket rettes innad; man er ikke opptatt av hva landsmenn etterspør.

Lenge var det slik i Sverge at det ikke var noe spørsmål om hvem som vant et valg til Riksdagen. Spørsmålet var hvor stor sosialdemokratenes seier ville bli. I 1968, det siste valget i Tage Erlanders 23-årige periode som partileder og statsminister, fikk sosialdemokratene over 50 prosent av stemmene. Søndag fikk de om lag halvparten så mye.

Sosialdemokratenes politiske forfall gir hovedforklaringen på den oppløsningen som nå skjer. Tage Erlanders sluttappell i det siste tv-ordskiftet foran valget i 1968 var: «Ni röstar vel inte bort tryggheten!» Men de siste tiårene er det akkurat dét velgerne har gjort ved å støtte partier som favoriserer muslimske inntrengere fremfor sitt eget folk.

Folkhemmet – selve innbegrepet av sosialdemokratisk tenkning – er under nedrivning. Det er stor uro blant svensker flest. Det skyldes ikke bare sosialdemokratiet. Det var Moderaternas (Høyres) tidligere partileder og statsminister Fredrik Reinfeldt som ba sine landsmenn «Öppna era hjärtan» da muslimer fra Midtøsten strømmet på. Men hva hjelper det å åpne hjertene når en lukker øynene?

De elitene som bestyrer svensk politikk, bor ikke der arbeidsfolk nå bærer byrdene fra herskernes etniske eksperimenter. Når kriminaliteten eksploderer, folk skytes, biler settes i brann og hver fjerde voksne kvinne (viser undersøkelser) ikke tør gå ut etter mørkets frembrudd, da tenker folk selv og gjør sine valg deretter. Valgdagsundersøkelsen på SVT viste at 26 prosent av LO-medlemmene stemte på Sverigedemokraterna. Det gjorde de ikke fordi de er rasister eller høyrepopulister, men fordi de lengter etter trygghet. Elitene forsøker å modellere folket ut fra sine egne holdninger. Dét går stadig dårligere.

Det er folket som skal forme politikken – ikke politikerne som skal forme folket!

 

Ragnar Larsen har lang fartstid i pressen, som redaktør i Arbeidets Rett, Røros, Nordlands Framtid, Bodø, og til sist Haugesunds Avis. Innimellom Nordlands Framtid og Haugesunds Avis var han i ni år banksjef i Nordlandsbanken.