Gjesteskribent

Vårt folks moderne historie har mange eksempler på at mobbing og hysteriske politiske angrep slår tilbake på mobberen.

Einar Gerhardsens regjering ble i august 1963 felt ved at et mistillitsforslag ble vedtatt med de fire borgerlige partiers og Sosialistisk Folkepartis stemmer. Bakgrunnen var en tragisk arbeidsulykke året før ved den statseide bedriften Kings Bay Kull Compagni AS på Svalbard hvor 21 gruvearbeidere omkom. Etter nesten 30 år øynet de borgerlige partiene regjeringsmulighet og brukte en arbeidsulykke som brekkstang.

Måneden etter var det kommunevalg hvor folket svarte med å gi Arbeiderpartiet den største oppslutningen ved noe kommunevalg. Velgerne reagerte mot mobbingen av landets mest respekterte polititiker. De godtok ikke at Einar Gerhardsen skulle gjøres ansvarlig for en ulykke i et selskap hvor han ikke en gang var ansatt –og stemte deretter.

Nå er det i Arbeiderpartiet selv en finner hysterikerne. Partiets motgang har skapt psykotiske tilstander internt. At Trond Giske har vært en skjørtejeger, har vært kjent i årevis. Ingen lot til å se på hans overdrevne kvinnelyst som noe partiproblem. Men når krybben er tom, bites hestene. Før jul i fjor ble det kjent at kvinner hadde klaget på ham. Resten er historie. Giske ble degradert og fratatt sine ledende verv.

Men velgerne føler med ham. De har funnet partiets vendetta så urimelig at de på partimålinger har sendt partiet ned til et historisk lavt nivå på pluss/minus 20 prosent. Medienes hysteri og partiledelsens surrealistiske virkelighetsoppfatning gjorde at mange velgere tok mobbeofferets parti. Giske hadde ikke gjort noe kriminelt, bare vært taktløs.

Sylvi Listhaug har vært medienes mobbeyndling helt siden hun ble statsråd da Erna Solberg dannet regjering for fire og et halvt år siden. Ettersom landbrukssaker ikke fenger blant politisk urbane eliter, var det hovedsakelig Senterpartiet og jordbrukets organisasjoner som hang på henne mens hun var landbruksminister.

Da hun ble innvandringsminister, fikk hun føle hele den uniformerte presses trakasserier. Det kreves mot og integritet for å stå opp mot et islamiseringspådrivende hylekor. Det har Sylvi Listhaug klart. Den som er trygg på seg selv og det en står for, behøver ikke å frykte sine motstandere. Listhaug er ved siden av Erna Solberg den mest folkekjære politiker i dagens Norge. Hun er en kringkaster på folkets bølgelengde.

Kritikken mot henne har ofte et både absurd og komisk preg.  Da Listhaug som justisminister for noen uker siden siden omtalte pedofile overgripere som monstere, fikk hun kraftig motbør. De mente at folk som forgriper seg seksuelt på babyer og endog bestiller ufødte barn for senere seksuelle formål, ikke kan omtales slik. Kritikerne fikk svar fra forfatteren Anne B. Ragde, som ga Listhaug honnør for å tale i klartekst. Klassekampen brakte tirsdag en reportasje om kveiteoppdrett hvor kveiter som er avbildet beskrives som å ha «et visst monsterpreg». Stakkars kveiter som omtales slik!

Nå om dagen får justisministeren tyn for at Regjeringen har foreslått gebyr til det offentlige for å utstede dødsattest. Det er de samme kritikerne som i Stortinget enstemmig godkjente de inntektene som gebyret gir. Penger vil de ha, men ikke vedtak!

Det er akkurat som Henrik Ibsen lot Peer Gynt uttrykke det: «Om jeg hamrer eller hamres, like fullt så skal det jamres».

Sånn er det å være venstresidens hoggestabbe – men folkets helt.

 

 

Ragnar Larsen har lang fartstid i pressen, som redaktør i Arbeidets Rett, Røros, Nordlands Framtid, Bodø og til sist Haugesunds Avis. Innimellom Nordlands Framtid og Haugesunds Avis var han i ni år banksjef i Nordlandsbanken.

 

 

Bestill Douglas Murrays bok fra Document Forlag her!