Kommentar

Bildet: Bronseskulpturen «Stolleken» (Stoelendans) av Judith van Westreenen oppført i tettstedet Lettele i Deventer i Nederland 1999. Wikipedia

Fem uker før stortingsvalget kom valgkampen i går inn i et avsluttende spor. Erna Solberg og Jonas Gahr Støre møttes i NRKs Dagsnytt atten. Seere og lyttere som fant ordvekslingen nyskapende, bes å rekke en hånd i været. Dette var gjenoppvarmet mat.

Mye av det ordgyteriet velgerne har i vente, er en repetisjonsøvelse. Det er også overdrivelsene. Når det blir større forskjell på folk, legger SV-leder Audun Lysbakken i Aftenposten i dag skylden på de blå partiene – som bare har styrt i fire av de 30 siste årene. Og så hjelper det å hamre løs på nordmenn som har lykkes økonomisk. Da kan  oppmerksomheten trekkes bort fra det faktum at det blir stadig flere fattige i Norge.

Vi kan ikke skjønne at det er noe problem for noen at de rammevilkår som Arbeiderpartiet har fastlagt for næringslivet, har gjort dyktige folk som Stein Erik Hagen, Kjell Inge Røkke og Odd Reitan svært formuende. Når alle vil bli rike, kan det vel ikke være så galt at noen også blir det. Det er ikke noe nasjonalt problem at enkelte blir rike, men derimot at stadig flere av politiske årsaker ikke får endene til å møtes.

Forskjellene er økt de siste 30 årene. Gro Harlem Brundtland omdannet Arbeiderpartiet fra landets mektigste folkebevegelse til et klatrestativ for akademiske oppkomlinger med det til følge at levekårsutjevningene fra Gerhardsen-epoken ble satt i revers. Oslo har vært en todelt by i 150 år. Voksende fattigdom i øst er selvsagt ikke noe blått påfunn – verken fra borgerlige byråd eller dagens regjering.

Politikk er i vår tid mer og mer blitt et spill. Tilskyndet av pressens avsporende kannestøperier dreier mye seg om hvem som skal regjere med hvem og hvem som har foreslått hva. Regjeringsspørsmålet er sterkt overdrevet. Norge blir greit ledet uansett om Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre bestyrer Statsministerens kontor. Høyre og Arbeiderpartiet står i all hovedsak for mye av det samme. Folk merker knapt noen forskjell på om den ene eller andre bemanner regjeringen. Derfor er det viktig å blåse detaljer opp til prinsipielle forskjeller av ideologisk natur.

Det politiske spillet har barnslige trekk à la Tuppen og Lillemor: «Du får’ke leke mer i våres gård». Jo mindre partiet er, desto større er iveren etter å stenge andre ute. Men som i barnesangen: De krangler, men blir til slutt ofte venner igjen.

Og i det politiske spillet er det veldig viktig hvem som foreslår hva. Det er minst 25 år siden Carl I. Hagen foreslo å opprette asylsentere i Afrika, bemannet med norsk personell, og så kunne asylsøknader sendes derfra. Slik kunne de som ikke hadde krav på asyl, la være å dra nordover til Norge. Da ble det spetakkel! FrP-lederen ble overøst med skjellsord og forhånelse fra så godt som alle hold utenom hans eget parti.

For to uker siden tok Frankrikes nye president Emmanuel Macron til orde for det samme. For å stanse ugrunnet invasjon til Europa av folk som mistrives med sin livssituasjon, gjorde Macron det klart at Frankrike vil gjøre det Carl I. Hagen foreslo.

Da fikk pipen en annen lyd også i Norge. Ap-leder Jonas Gahr Støre syntes ideen til Carl I. Hagen var helt ok – bare den ble fremført av Frankrikes statssjef.

Slik er liksom-politikken på norsk, hvor partier har berøringsangst overfor andre partier og hvor et politisk tiltak er flott – bare det lanseres av de rette partiene.

Dette spillet har foregått i årrekke, og valgkampen så langt tyder på at spillerne fortsetter spillet – så lenge velgerne ikke velter brettet for dem.

 

Ragnar Larsen har lang fartstid i pressen, som redaktør i Arbeidets Rett, Røros, Nordlands Framtid, Bodø, og til sist Haugesunds Avis. Innimellom Nordlands Framtid og Haugesunds Avis var han i ni år banksjef i Nordlandsbanken.