Kommentar


Norsk etterkrigshistorie gjør at Arbeiderpartiets fall er det som nordmenn ser på med en blanding av skrekk/gru og fascinasjon. Folk vet at det også betyr at Norgge blir et annet samfunn. Oljefondet demper fallet, men store endringer er på vei. Det sitter langt inne for Ap å innrømme at endringene betyr større forskjeller og at deres tidligere kjernevelgere ikke vil betale for folk som importeres til å gå på trygd.  Partiets krise kan illustrerres av ledertrioen: Nestleder Hadia Tajik ble kjærest med journalisten i DN som var med å felle Trond Giske. Hun har det til felles med Jonas Gahr Støre at en klarere profil er talemåter uten innhold.  Støre kommer til å bli symbolet på epoken da Ap falt fra et stort parti til å bli et mellomstort parti.
Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Øystein Sunde sang for snart 50 år siden en vise om «Det året det var så bratt». Han kunne sunget den også i det året som nå er på oppløpssiden – og da med tydelig adresse til makthavere hjemme og ute.

2019 ble et bratt år for mange politikere. Velgerne faller fra og samler seg om partier som bryr seg om dem, taler deres sak og identifiserer seg med deres tankegang. Vi ser stadig mer tydelige tegn på at mange mennesker er i politisk oppbrudd. Det er et aldri så lite opprør på gang og partier med svak virkelighetsforståelse får merke følgene.

Velgerne har fått nok av partier som overser dem. Det har Arbeiderpartiet og Høyre fått merke i Norge – og deres søsterpartier i utlandet. I Sverige viser meningsmålingene at de islamkritiske og sosialkonservative Sverigedemokraterna er landets største parti. Et hundreårig sosialdemokratisk hegemoni kan være over.

I Tyskland er forbundskanslerens konservative parti sterkt svekket. Det sosialdemokratiske partiets regjeringssamspill med Angela Merkels parti har ført partiet på kanten av avgrunnen. Slik kan vi ta for oss land etter land.

 Tilliten mellom folk og folkevalgte er selve limet i demokratiet. Nå ter politikerne seg slik at folkets tiltro er svekket. Det er en voksende følelse i folket av at makthaverne ikke bryr seg. Velgerne blir brikker i et politisk spill hvor selve spillet er det viktigste.

De tradisjonelle styringspartiene i Norge, Ap og Høyre, mister velgerstyrke også fordi de har gjort seg lite gjenkjennelige. Høyre er ikke lenger et verdikonservativt parti. Verdikonservatismen – «å forandre for å bevare» – er det Senterpartiet som forvalter nå. Høyre forandrer bare for å forandre. Partiet preges i voksende grad av liberalister som ser på politikk som et regnearkprosjekt uten nasjonal ånd, følelser og kulturelle verdier.

Ap står svakere nå enn før partiets gjennombrudd for fire mannsaldre siden. Arbeiderpartiet har sentralisering og fjernstyring felles med Høyre – og får lide for det

Det er dette folket nå reiser seg mot. Sentraliseringen truer likhetstanken ved at offentlige tjenester blir mer ulikt fordelt. Folk fremmedgjøres når de får en voksende følelse av ikke lenger å ha kontroll med sitt eget liv. Folk føler seg glemt når distriktene tappes for statlige tjenester og de må reise langt vekk for å få dekket sine behov.

Mangt et parti fikk ved kommunevalget i september føle bompengeopprøret. Dette er bare begynnelsen. Folk er ikke dummere enn at de ser at det er folk flest som må ta regningen for «det grønne skiftet» mens de velstående får lettere skattebyrder å bære.

Det har allerede skapt en sterk folkebevegelse mot vindkraft – at norsk natur skal raseres for å skaffe tyskerne strøm og hvor profitten havner i skatteparadis. Vindparker havner i utkantfolks nære natur mens Oslo-elitenes friluftsmiljøer og hyttefelt skånes.

Regjeringen har oppnevnt kommisjoner for å skaffe argumenter for sine mål om ekstraskatt på havbruk og at kraftkommunenes kompensasjoner skal inndras til fordel for statskassen. Stadig mer av verdiskapingen skal havne i Oslo. Lokal velferd svekkes for at liberalistiske rikspolitikere kan få finansiert sine kostbare hobbyer som muslimimport og budsjettstøtte til diktatorer i dysfunksjonelle land sør for Sahara.

Folk har rett og slett fått nok av vanstyre og umyndiggjørende sentralisering. NAV-skandalen er et tegn i tiden på hvor lite makthaverne bryr seg om lov og rett.

Partier som ikke bryr seg om folk, utsetter seg for overhengende fare for at folket selv svarer med samme mynt.

 2019 ble for maktelitene «Året hvor det var så bratt». Neste år blir enda brattere.

Ragnar Larsen har lang fartstid i pressen, som redaktør i Arbeidets Rett, Røros, Nordlands Framtid, Bodø og til sist Haugesunds Avis. Innimellom Nordlands Framtid og Haugesunds Avis var han i ni år banksjef i Nordlandsbanken.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!