Sakset/Fra hofta

OSLO, NORGE 09.10.2019. Jonas Gahr Støre og Erna Solberg i Stortingets spørretime. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Høyre ble – nest etter Arbeiderpartiet – kommune- og fylkestingsvalgets store taper, med en velgersvikt på over 3 prosent målt mot forrige lokalvalg.

Men Høyres tap av tillit smittet også over på regjeringspartnerne, slik at de fire partiene fikk en samlet tilbakegang på 7,5 prosentpoeng. Mens de fire regjeringspartiene ble støttet av 48,8 prosent av velgerne ved stortingsvalget for to år siden, er stemmeandelen nå falt til 36,2 prosent. Selv om lokal- og stortingsvalg ikke er direkte sammenlignbare, gir tallene en pekepinn om massiv borgerlig tillitssvikt.

September-valgene ble også et vitnesbyrd om en klar vektforskyvning mellom venstre- og høyresiden. De partiene som, kanskje litt upresist, utgjør venstresiden, fikk tilslutning fra 55,9 prosent av velgerne. Ved stortingsvalget i 2019 fikk den samme gruppen 49,3 prosents oppslutning.

Velgerne reagerer altså på regjeringens politikk ved i større grad å fylke seg under venstresidens faner. Det er langt fra sikkert at dette skyldes begeistring for venstreorientert politikk, men kan mer være en reaksjon på at folk misliker regjeringen.

Da Muren falt og Tyskland ble gjenforent, uttalte den gamle forbundskansler Willy Brandt at «Det som hører sammen, vokser sammen». Norske velgere ser ikke Erna Solbergs store samlingsprosjekt på samme måte. De fire partiene hører ikke naturlig sammen – i hvert fall ikke alle – og derfor vokser de ikke sammen i felles regjering heller.

Det begynte bra for Erna Solbergs og Siv Jensens partier. Etter å ha fått over 43 prosent av stemmene i 2013, havnet de over 40 prosent også i 2017. Men så banket Venstre på døren og fikk slippe inn i regjeringsvarmen. Da begynte nedturen. Enda verre ble det da også KrF ble regjeringsparti. Nå har de fire partiene til sammen bare vel 36 prosent bak seg. Det er et dramatisk tap av tillit. Velgerbegeistringen er fordampet.

Norges største statsmann til alle tider, Trygve Bratteli, var som statsminister opptatt av at Arbeiderpartiet ikke måtte føre en politikk som drev de borgerlige partiene sammen, slik at de kunne utgjøre et samlet og rivaliserende alternativ. Erna Solberg gjør seg ikke slike tanker. Regjeringen fører på mange områder en politikk som provoserer venstresidens partier til å finne nærmere sammen – trass i at disse partiene etter det rødgrønne regjeringsprosjektets kollaps ble mer spredt og alenegående.

Regjeringens fall blant velgerne er et fall for eget grep. Regjeringen kunne ha ført en verdikonservativt forankret politikk med begeistrende gjenklang i folket, men har i stedet valgt en linje som skyver folk fra seg.

Det er ikke tilfeldig at Høyres tilbakegang er særlig sterk i distriktene. Det er her Høyres provokasjoner er særlig merkbare. Den tilliten Høyre bygde opp i Nord-Norge gjennom 50 år, har Erna Solberg & co. satt over styr. Regjeringen er ikke opptatt av å samle landet, men setter folk og distrikter opp mot hverandre.

Den vettløse sentraliseringen av offentlig tjenesteyting har ikke noe med verdibasert konservatisme å gjøre, men er derimot en følge av tvangstanker fra Høyres studiesirkler. Høyre tar desentraliserte helse- og studietilbud vekk fra folk ut fra forestillingen om at pasientene får det bedre jo lenger hjemmefra de må reise til sykehus. Den såkalte kommunereformen vil på fylkesnivå bli reversert når det blir regjeringsskifte og nytt stortingsflertall om to år. Dét blir et Høyre-nederlag med historisk sus over seg.

Erna Solberg-regjeringens muligheter minner om en diktstrofe fra Johan S. Welhaven: «De hadde champagne, men rørte den ei». Erna Solberg hadde mulighetene, men misbrukte dem til fordel for en besettelse om at alt blir bedre ved sentralisering.

 Høyres tvangstanker blir regjeringens bane.

Forhåndsbestill boken her til spesialpris!