Gjesteskribent

Når det begynner å dukke opp skilt og anvisninger på arabisk har fremmedgjøringen nådd langt. Folk kjenner seg ikke lenger igjen i sitt eget land. Strandgaten, Haugesund sommeren 2018. Foto Øyvind Thuestad

Da vi i sommerferien kjørte 3 000 km på norske veier og var innom alle sørnorske fylker utenom Østfold og Møre og Romsdal, fikk vi et eksempel på hvordan nordmenn blir diskriminert i sitt eget land og tilsidesatt til fordel for fjernkulturelle inntrengere.

Ved stopp på en kafeteria i et av dalstrøkene østafjells ble vi vitne til hvordan nordmenn blir annenrangs borgere i sitt eget land. To gjester på nabobordet drøftet det vi alle kunne se: Ryddehjelpen i kafeen var av tydelig utenlandsk opprinnelse. De to gjestene lot til å være fra lokalmiljøet. Den ene undret seg over at ikke arbeidsløs ungdom fra bygda kunne fått jobben. Den andre visste svaret: – Hæinn fekk teskot! Innehaveren av kafeen hadde fått tilskudd fra staten for å ansette en utlendinger. Altså: Statstilskudd for å holde nordmenn borte fra arbeidsmarkedet.

Tidligere Venstre-leder Odd Einar Dørum pleide i sin glanstid ofte å vise til det han kalte et «hverdagseksempel» når han skulle tydeliggjøre sine poenger. Rekrutteringen av kafemedarbeider er et hverdagseksempel på statsbestemt rasisme. Nordmenn holdes borte for at inntrengere fra Langtvekkistan og omegn skal gå foran. Etniske nordmenn diskrimineres i sitt eget land når staten gir tilskudd for å gi inntrengere fortrinn til ledige jobber. Det er jo dette som er norsk hverdagsrasisme!

Når makthaverne snakker om integrering av fjernkulturelle, betyr det at inntrengere skal ha fortrinnsrett til rasjonerte goder. De fremmede skal få jobber som arbeidsføre, men arbeidsledige nordmenn meget vel kunne fått. De får også bolig i en tid hvor minst 5 000 nordmenn lever uten fast bopel. Der ser vi norsk rasisme igjen: Nordmenn i en vanskelig livssituasjon settes til side til fordel for elitenes nye favoritter fordi de er nordmenn. De som har trengt seg inn i landet går foran de som er født her. Integrering er ikke noe annet enn verbal kamuflasje for å diskriminere nordmenn. For hver inntrenger som får jobb, er det en nordmann som ikke får det.

Et annet hverdagseksempel på norsk rasisme har vi hentet fra vår egen familie. Mange og nitti år gammel brakk tante lårhalsen. Hun hadde i noen år som enke bodd hjemme, men det lot seg ikke lenger gjøre. På kommunens sykehjem fikk hun plass, men ikke eget værelse og seng. Vi besøkte henne der hun satt i dagligstuen, hvor hun leste og gjorde håndarbeid. Hode og hender var helt i orden, men ikke lårhalsen.

Men hun manglet eget værelse og egen seng. Fellesbadet var hennes soverom. Dit ble det hver kveld anbrakt en feltseng, som ble hennes nattleie mellom badekar og toalett. Inntrengere får eget rom på asylmottak, tante ble ikke verdiget eget værelse.

Dette var samfunnets takk til en gammel kvinne, som på 1930-tallet begynte som bureiser sammen med onkel. De ryddet bokstavelig talt med egne hender det som etter hvert ble et mønsterbruk. De fikk fem barn og ble opphav til en stor etterslekt, hvor alle har skikket seg vel og bidratt positivt til samfunnet. Dette var takken!

Tante på badet – inntrengere på enerom. Det er norsk hverdagsrasisme.

Makthaverne er så manisk opptatt av å føye seg etter de fremmede at de glemmer sine egne, de som har valgt dem. De ser ikke og bryr seg ikke om landsmenn som har det trasig, men gir førsteretten til de som har trengt seg inn i landet og ofte løyet seg til opphold.

De herskende eliter anklager andre for rasisme, men ikke ser sin egen.

 

 

Ragnar Larsen har lang fartstid i pressen, som redaktør i Arbeidets Rett, Røros, Nordlands Framtid, Bodø og til sist Haugesunds Avis. Innimellom Nordlands Framtid og Haugesunds Avis var han i ni år banksjef i Nordlandsbanken.

 

Hvis du ikke har gjort det, skal du lese:

Kjøp Christopher Caldwells «Revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» fra Document Forlag her.