Kommentar

Situasjonen ved Nikel 30 oktober 2015. Foto: Fyodor Porokhin / Reuters / Scanpix

Militærhistorien svikter sjelden på ett avgjørende punkt: Et lands forsvar bygger på siste krigs erfaringer og kommer til kort når en angriper opptrer ut fra ukjente doktriner.

Mellom verdenskrigene bygde Frankrike et svært omfattende forsvarsverk i sine grenseområder mot Tyskland for å holde erkefienden på avstand. Maginotlinjens befestninger var langt på vei uinntakelige, men Wehrmacht inntok likevel Frankrike ved en temposterk flankemanøver gjennom Belgia. Og Luftwaffe fløy over grensefestningene. Fransk forsvar baserte seg på en forestilling om 1. verdenskrig i reprise.

Norges forsvar i 1940 var svakt. En var mer opptatt av trusler fra øst enn fra sør. Wehrmacht fikk lett spill gjennom et samtidig og samordnet angrep fra luft-, flåte- og hærstyrker. 10 000 mann var nok til å hærta et land hvor elitene ikke kunne forestille seg et tysk angrep. Den norske militære tenkningen var opphengt i utdaterte forestillinger.

Etter å ha latt Forsvaret forfalle siden Sovjetunionens kollaps, har Stortinget vedtatt en storstilt opprustning. Jagerflyvåpenet fornyes. De første F35-maskinene lander på Ørland om få dager. Nye maritime overvåkingsfly skal avløse Orion-maskinene på Andøya. Det skal anskaffes nye ubåter, og fregattene skal gjøres langt mer operative. Hæren fornyes.

Forsvarsplanleggingen er basert på den kalde krigens tankegang, at Sovjet hadde territorielle ambisjoner og ville legge resten av Europa under seg. Dette hadde mye for seg en stund etter 1945, men ble etter hvert en avleggs forestilling. Sovjet fikk med tiden nok med sine egne utfordringer. Kreml utgjorde knapt noen trussel mot andre enn egne borgere.

Russland er militært sett et utarmet land. Folketall, økonomisk bærekraft og en tallmessig underlegen hærmakt gjør at landet ikke er noen trussel mot andre. At Putin på en ufin måte la Krim under Russland, rokker ikke ved det. Vi har de siste 50 årene ikke sett tegn på at Russland vil utvide sitt nå oppløste imperium. Kreml vet at militært anslag mot NATO-land gjør at de får USAs atomvåpen i hodet – og at de har alt å vinne på å være i ro.

Det er ikke russere, men muslimske inntrengere som truer Norges selvstendighet og frihet. Vi har et militært forsvar for å beskytte oss mot fremmede, men hva skal vi med nye ubåter og maritime overvåkingsfly når de fremmede bare kan sykle eller spasere inn i Norge?

Den storstilte fjernkulturelle invasjonen er en langsiktig trussel mot norsk væremåte, kultur og levesett. Direkte inntrengning og familiegjenforening gjør at det blir minst 20 000 nye hvert år. I kombinasjon med fødselsratene betyr dette at det bare er et spørsmål om tid før inntrengerne er i flertall.

Forberedelsene til Norge som islamsk stat skyter fart. Muslimer infiltrerer samfunnsapparatet. Det er fjernkulturelle elementer overalt – fra Stortingets presidentskap til mediene, universitetene og organisasjonene. Strategien er at vi som folk skal venne oss til overgangen fra et opplyst demokrati basert på kristne og humanistiske verdier til et samfunn som er oss helt fremmed. Norge trenger ikke å innvilge en eneste asylsøknad, for søkerne er i trygghet der de kommer fra – til Norge fra andre europeiske land. Når dette likevel skjer, blir myndighetene en aktiv pådriver for å islamisere Norge. Utviklingen er villet og ønsket.

Forsvar handler om å beskytte et lands grenser. I en urolig verden skal vi ha et sterkt forsvar. Men samtidig må vi sørge for at Norge ikke blir destabilisert og oppløst innenfra. Vi må forsvare oss mot den virkelige trusselen mot Norge og tenke mindre på innbilte fiender.

Det finnes ikke ett eneste vellykket muslimsk land i verden. Norge blir ikke det første.

 

Ragnar Larsen har lang fartstid i pressen, som redaktør i Arbeidets Rett, Røros, Nordlands Framtid, Bodø, og til sist Haugesunds Avis. Innimellom Nordlands Framtid og Haugesunds Avis var han i ni år banksjef i Nordlandsbanken.